thumb|right|Utsyn over det arkeologiske stedet Lato på Kreta. Den doriske invasjon er et konsept konstruert av historikere av oldtidens Hellas for å forklare erstatningen av førantikke dialekter og tradisjoner i sørlige Hellas med den som rådet i antikkens Hellas. Den historiske befolkningen ble gitt navnet dorere av oldtidens greske skribenter.
Greske legender hevder at dorere erobret Peloponnes i en hendelse som kalles for «Herakleidenes hjemkomst». Antikkens forfattere så i legenden en hypotetisk virkelig hendelse som de karakteriserte som «den doriske invasjon». Konseptets mening har blitt endret flere ganger etter hvert som historikere, filosofer og arkeologer har benyttet seg av det for å forklare kulturelle avbrudd uttrykt i de data innenfor deres felter. Mønstret til ankomsten av dorernes kultur på bestemte øyer i Middelhavet, som Kreta, er ikke godt klargjort. Dorerne koloniserte en rekke steder på Kreta, blant annet Lato.Hogan, C. Michael (10. januar 2008): «Lato Fieldnotes» i: The Modern Antiquarian
Til tross for de nær 200 år med forskning har den historiske korrekthet for dorernes invasjon aldri blitt etablert. Betydningen av konseptet har blitt til en viss grad ubestemmelig, Arbeidet på det har hovedsakelig vært å fjerne ulike spekulasjoner. Muligheten for at en faktisk dorisk invasjon skjedde er fortsatt åpen.
Dorerne Se hovedartikkel: Dorere Dorerne (gresk: Δωριεῖς, Dōrieis, entall Δωριεύς, Dōrieus) var en av fire hovedstammer som oldtidens grekere i den antikke tiden delte seg selv inn i.Apollodorus: Library I, 7.3 Dorerne har tilsynelatende alltid blitt referert til ganske enkelt «dorerne», slik de tidligste litterære benevnelsen av dem er i Odysseen,Homer: Odysseen, Bok XIX linje 177. hvor de nevnes som innbyggere av øya Kreta. Historikeren Herodot benytter begrepet ethnos,Bok VII, seksjon 73. som gjenfinnes i det moderne begrepet etnisitet, og med ethnos mener Herodot i betydningen stamme eller folk, men det er opplagt at dorerne er blant de folkene som ble inkludert blant grekerne. Dorerne skilte seg likevel ut ved deres doriske dialekt og av sosiale karaktertrekk og historiske tradisjoner. Antikkens redegjørelser gir ulik sted for deres opprinnelse. En teori, men aldri bevist, som allerede ble foreslått i antikken, var at de kom nordfra, kanskje nærmere bestemt i de fjellrike områdene i nordøstlige Hellas, oldtiden Makedonia og Epirus, mens andre tradisjoner, kanskje mer uklare, plasserer dem sørpå; Peloponnes, til bestemte øyer i Egeerhavet, til Magna Graecia (de greske koloniene i oldtidens Italia), Lapithos (på nordkysten av Kypros) og Kreta.
Herakleidenes hjemkomst thumb|Herakles 11. storverk var å erobre eplene til hesperidene. Forgylt romersk bronsestatue, 100-tallet e.Kr. Oldtidens tradisjon er at etterkommerne til Herakles (Herakleidene) ble forvist etter hans død. En del generasjoner senere kom de tilbake for å kreve landet på Peloponnes til deres stamfar Herakles. Det Hellas, som tradisjonen refererte til som mystisk, betraktes i dag som mykenske Hellas Temaet for herakleidenes hjemkomst er betraktet som legendarisk. Den nøyaktige avstamning adskiller seg fra den ene oldtidsforfatteren til den andre, det framtredende punktet i hvert tilfelle er at en tradisjonell herskende klasse sporet sin opprinnelse, og således deres berettigelse og legitimitet, til Herakles.
Oversettelsen «hjemkomst» er strengt tatt et norsk begrep, de greske konnotasjonene er noe annerledes. De greske ordene er katienai og katerchesthai, bokstavelig «å stige ned», «komme ned» eller «gå ned», eller mindre vanlig «å bli brakt ned». Det innebærer en nedstigning fra opplandene til lavlandet, eller fra jorden til graven, eller å strømme ned som en elv, eller sveipe ned som en vind eller fare avsted som et skip, eller de som kommer tilbake fra landflyktighet (noe som typisk sett ville ha skjedd med et skip). Mening er aldri brukt utelukkende som «hjemkomst», som er et nostos (som i nostalgi eller «komme tilbake fra Troja»). Herakleidene kom ikke tilbake til et tidligere hjem slik som de som lider av hjemlengsel, men de kom sveipende ned på Peloponnes i krig, av den grunn benyttes betegnelsen invasjon. Den engelske historikeren George Grote ga følgende sammendrag av forholdene dem imellom: Grote, George: Greece Part I, Chapter XVIII, Section I: «Return of the Herakleids into Peloponnesus».
«Herakles selv hadde gitt uvurderlig støtte til den doriske kong Aigimios, da den sistnevnte ble hardt presset i en strid med lapithere... Herakles beseiret lapithere og drepte deres konge Koronos til gjengjeld for hvor Aigimios utpekte til hans befriere en tredjedel av hele hans område og adopterte Hyllos som sin sønn.»
Hyllos, en perseid, ble fordrevet fra riket Mykene og i landflyktighet etter at Herakles var død av en dynastisk rival, Eurysthevs av Mykene, en annen perseid: Grote, George: Greece Part I Chapter IV: «Heroic Legends : Exile of the Herakleids».
«Etter dødsfallet... til Herakles, hans sønn Hyllos og hans andre barn ble forvist og forfulgt av Eurysthevs... Eurysthevs invaderte Attika, men døde i forsøket... Alle sønnene til Eurysthevs mistet sine liv... med ham, slik at perseidfamilien ble nå representert kun av herakleidene...»
Pelopsfamilien tok nå makten. Herakleidene «bestrebet seg på å få tilbake eiendommene som de hadde blitt forvist fra», men de ble beseiret av jonerne ved Korinteidet. Hyllos fikk til en fred som varte i tre generasjoner mot direkte gjenervervelse i en enkel tvekamp og ble drept av Ekemos av Arkadia.
Herakleidene fant det da klokt å kreve det doriske landet som var gitt til Herakles: «og fra dette øyeblikk ble herakleidene og dorerne inngående forent sammen til et sosialt fellesskap». Tre generasjoner senere okkuperte herakleidene med dorisk forståelse Peloponnes, en hendelse som Grote betegnet som en «seierrik invasjon».
Begrepet «invasjon» thumb|Herkules og Athene. Attisk rødfigurvase. Den første omfattende bruken av begrepet «dorisk invasjon» synes å være datert til 1830-tallet. Et alternativ var «dorisk migrering». Eksempelvis benyttet Thomas Keightly i 1831 dorisk migrering i Outline of History; i 1838 i The Mythology of Ancient Greece and Italy benyttet han dorisk invasjon.
Ingen av disse to ordene dekker nøyaktig begrepet hjemkomst da de antyder et fiendtlig angrep fra utsiden av et samfunn mot de indre, men det er ikke åpenbart hvor dorerne passer inn, om det er på utsiden eller på innsiden av samfunnet. William Mitfords History of Greece (1784–1810)Mitfords førsteutgave i ett bind kom ut i 1784 og ble fulgt av en andre utgave som besto av to bind. De gjenværende av det opprinnelige verket ble utgitt i 1810 i 8 bind. Tredje utgave i 1821 hadde ytterligere bind. Ytterligere 29 utgaver fulgte. Bind I datert 1823 inneholdt omfattende materiale om dorerne kan bli lastet ned fra Google Books. Mitfords verk har margnotater som framsetter de antikke kildene. beskrev en «dorisk revolusjon» og Grotes første to bind kom ikke før i 1846, skjønt han hadde arbeidet på verket siden 1822.
I 1824 ble det tyske verket Die Dorier av Karl Otfried Müller utgitt.Sitert i bibliografien. Den engelske utgaven kan lastes ned fra Google Books mens den tyske utgaven fra 1844 er også tilgjengelig. De engelske oversettelsene benyttet begreper som «den doriske invasjon» og «invasjonen til dorerne» for å oversette Müllers betegnelse «Die Einwanderung von den Doriern», bokstavelig «migrering til dorerne», noe som har et annerledes konsept, men tyder på at «invasjon» var allerede innarbeidet på engelsk.
På et nivå betydde Einwanderung ikke mer enn en Heraklidenzug, herakleidenes hjemkomst. Imidlertid benyttet Müller også betydning av Völkerwanderung, det samme begrepet som benyttes om folkevandringstiden. Müllers tilnærming var filologisk. I et forsøk på å forklare grupperingen av stammene og dialektene la han fram hypotesen at den opprinnelige urbefolkningen, pelasgere, var gresk. Hans berømte første avsnitt fra introduksjonen hevder at:
«Dorerne utledet deres opprinnelse [der Ursprung des dorischen Stammes] fra de distriktene i hvor den greske nasjonen grenset mot nord mot tallrike og forskjellige stammer med barbarer. Som til stammene som bodde bortenfor disse grensene er vi faktisk helt blottet for informasjon; heller ikke er det fjerneste spor etter noe minne eller tradisjon at grekerne opprinnelig kom fra disse områdene.»
Müller går videre med å foreslå at det opprinnelige pelasgiske språket var et felles stamspråk for gresk og latin som utviklet seg til urgresk og ble bedervet i Makedonia og i Thessalia av brygiske invasjoner
Kretschmers eksterne grekere thumb|right|Opplandene i Hellas, fjellet Pindos. Mot slutten av 1800-tallet fremmet filologen Paul Kretschmer en sterk sak på at pelasgere var et opprinnelig urgresk folk utenfra Hellas, kanskje fra Anatolia,Hall, Jonathan M. (2002): Between Ethnicity and Culture. Chicago: University of Chicago Press. ISBN 0226313298. ss. 40. og tok således opp igjen det antikke temaet om rester og levninger av befolkningsgrupper eksisterte i glemte lommer blant hele gresktalende samfunnet. De skulle kunne ha eksistert i de fjellrike og jordbruksområdene i Arkadia og utilgjengelige kystområder i sør. Dette synet etterlot Müllers urgrekere uten et sted å være, men Kretschmer sendte ikke herakleidene hjem eller deres doriske allierte fra Makedonia og Thessalia. Isteden fjernet han de tidligste grekere og plasserte dem langs det spor som ledet fra slettene i Asia hvor han mente at urindoeuropeisk hadde blitt brutt opp en gang rundt 2500 f.Kr. Et sted mellom Hellas og der hadde den nye krybben til de greske stammene utviklet seg fra urjonerne fra rundt 2000 f.Kr., urarkadianerne en gang rundt 1600 f.Kr. og dorerne en gang rundt 1200 f.Kr. før de feide ned på en stadig mindre opprinnelig befolkning i Hellas i form av tre bølger med innvandrende (ytre) grekere.Hall (2000) og også Drews, Robert (1988): The Coming of the Greeks: Indo-European Conquests in the Aegean and the Near East. Princeton, N.J.: Princeton University Press. ISBN 0691029512. ss. 8–13.
Kretschmer var overbevist om det ukjente hjemlandet til grekerne ikke var kjent den gang ville arkeologien til sist finne det. I håndbøkene for gresk historie fra da av skrev om at grekere kom inn i Hellas. Så sent som i 1956 skrev J.B. Burys History of Greece (3. utgave) om «...en invasjon som førte det greske språket inn i Hellas». Over dette halve århundret var gresk og balkansk arkeologi forent i en anstrengelse i å lokalisere dorerne lengre nord enn Hellas. Ideen var kombinert med et syn at havfolkene var en del av den samme nord-sør migreringen rundt 1200 f.Kr.