Tysklands samling til en politisk og administrativt integrert nasjonalstat skjedde offisielt den 18. januar 1871 ved Versaillespalassets speilsal i Frankrike. De forskjellige fyrstene av de forskjellige tyske småstater samlet seg for å erklære Vilhelm I, kongen av Preussen, til tysk keiser etter den franske kapitulasjonen etter den fransk-tyske krig. Uoffisielt hadde den faktiske overgangen til en føderal stat foregått i en lengre periode gjennom offisielle og uoffisielle allianser mellom de forskjellige tyske fyrstene. Dette skjedde dog i en ukontrollert form, da interessene til de forskjellige partene hindret en utvikling i å skje med over et århundre med aristokratisk eksperimentering, fra oppløsningen av Det tysk-romerske riket i 1806, og den følgende bølgen av tysk nasjonalisme over de drøyt tjue årene Napoleonskrigene raste i Europa.
Samlingen blottla de forskjellige religiøse, språklige, sosiale og kulturelle forskjellene blant innbyggerne i den nye staten, og skapte konflikt. Dette antyder at året 1871 i tysk historie kun representerer én del av en større samlingsprosess. Den tysk-romerske keiseren ble ofte kalt «keiser over alle tysklandene», nyhetsberetninger refererte ofte til «tysklandene», og innad i riket ble de fremste adelige referert til som «fyrster av Tyskland», eller «fyrster av de tyske land». Gitt det kuperte terrenget i mye av området utviklet det seg kulturelle, utdanningsmessige, språklige og religiøse forskjeller gjennom en lang tid. Tyskland ville på 1800-tallet oppleve en stor forbedring innen transport og kommunikasjon – som mye av Europa gjorde gjennom den industrielle revolusjon – og det tyske folket ble dermed videre forent til en felles kultur.
Det tysk-romerske keiserrike av den tyske nasjon, som hadde vært utgjort av mer enn 500 selvstendige stater, ble oppløst da keiser Frans II abdiserte den 6. august 1806, i den tredje koalisjonskrigen. På tross av de administrative, politiske og rettslige problemene knyttet til keiserrikets oppløsning, beholdt de tysktalende områdene til keiserriket en felles språklig, kulturell og rettslig tradisjon som videre ble styrket av deres delte opplevelse i de franske revolusjonskrigene, samt Napoleonskrigene. Europeisk liberalisme tilbød en intellektuell base for samling, gjennom å utfordre de dynastiske og absolutistiske politiske og sosiale modellene; dens tyske manifestering vektla viktigheten av tradisjon, utdannelse og språklig fellesskap blant folk i et geografisk område. Økonomisk var dannelsen av det prøyssiske Zollverein («tollforening») i 1834, og de påfølgende utvidelser til å inkludere andre tyske stater, en viktig brikke i å redusere konkurransen mellom de forskjellige statene, samt innad i statene. De nye transportmetodene gjorde det lettere å drive forretninger, handelsvirksomhet og turisme, noe som førte til kontakt, og av og til konflikt, mellom tysktalende gjennom Sentral-Europa.
Innflytelsessfæremodellen ble utviklet gjennom Wienerkongressen i 1814-15, etter Napoleonskrigene banet vei for østerriksk hegemoni i Sentral-Europa. Men deltakerne på Wienerkongressen tok ikke inn over seg kongeriket Preussens voksende styrke, både innenrikspolitisk og som leder for de mindre tyske statene. Dermed forutså ikke Wienerkongressen at Preussen ville utfordre Østerrike om lederrollen blant de tyske statene. Denne dualismen gav to potensielle løsninger på samlingsproblemet: Den «lilletyske løsning» (tysk: Kleindeutsche Lösung) som bestod av et «Tyskland uten Østerrike», eller den «stortyske løsning» (tysk: Großdeutsche Lösung) der Østerrike ville være en del av et forent Tyskland.
Historikere er uenige om hvorvidt Otto von Bismarck – Preussens statsminister – hadde en større plan om å utvide Det nordtyske forbund av 1866 til å også innbefatte de gjenværende tyske statene til én stat, eller bare styrke Kongeriket Preussens makt. De konkluderer med at faktorer i tillegg til styrken av Bismarcks Realpolitik førte til at et utvalg av tidligmoderne politiske enheter reorganiserte politiske, økonomiske, militære og diplomatiske forhold på 1800-tallet. Reaksjonen på dansk og fransk nasjonalisme førte til et brennpunkt for uttrykk av tysk pan-nasjonalisme. Militære suksesser – særlig Preussens – i tre regionale kriger førte til entusiasme og stolthet som politikerne kunne høste for å fremme samling. Denne opplevelsen speilet minnet av den felles bragden det tyske folk hadde følt på i Napoleonskrigene, særlig frigjøringskrigen mellom 1813 og 1814. Ved å etablere et Tyskland uten Østerrike løste den politiske og administrative samlingen i 1871 i hvert fall de midlertidig problemer knyttet til den tysk dualismen.
Kort oppsummering gjennom tidslinje 1804: Napoléon Bonaparte, selvutnevnt fransk keiser, begynte erobringen av tyske stater øst for Rhinen. 1804: Franz I av Østerrike erklærer Det østerrikske keiserrike for opprettet, som reaksjon på Napoleons erklæring om et fransk keiserdømme i 1804. 1806: Napoleon slår sammen flere tyske småstater til Rhinforbundet – en fransk klientstat. 1806: Oppløsningen av Det tysk-romerske rike 1815: Etter Napoleons fall fører Wienerkongressen de tyske stater inn i Det tyske forbund underlagt Det østerrikske keiserrikets ledelse. 1819: Karlsbadbeslutningene undertrykker enhver form for pangermansk aktivitet i et forsøk på å hindre opprettelsen av en «tysk stat»; Kongeriket Preussen derimot iverksetter en tollforening med andre forbundsstater. 1834: Den prøyssiske tollforeningen utvikler seg til å bli Zollverein, og til å inkludere nesten alle tyske stater i forbundet bortsett fra Østerrike. 1848: Opptøyer på tvers over hele Det tyske forbund, som i Berlin, Dresden og Frankfurt am Main, tvinger den prøyssiske kongen Fredrik Vilhelm IV til å forfatte en grunnlov til forbundet. I mellomtiden blir Frankfurtparlamentet opprettet i 1848, og forsøkte å erklære et forent Tyskland. Forsøket gikk ut på en samling i samsvar med den stortyske løsning som også omfattet Østerrike, i motsetning til den lilletyske. Den stortyske løsning kunne Fredrik Vilhelm IV ikke akseptere, og Frankfurtparlamentet ble oppløst uten varige resultater. 1861–1862: Kong Vilhelm I tiltrer den prøyssiske tronen og gjør Otto von Bismarck til ministerpresident og utenriksminister den 23. september 1862; kansleren er en forkjemper for «blod-og-jern»-politikk, og ønsker å forene Tyskland under Preussens ledelse. 1864: Andre slesvigske krig bryter ut etter prøyssiske protester mot den danske annekteringen av Hertugdømmet Slesvig. Det østerrikske keiserriket blir trukket inn i krigen med vilje av Otto von Bismarck. Den østerriksk-prøyssiske seieren førte til at Slesvig, den nordlige delen, blir styrt av Preussen, og Holstein, den sydlige delen, blir styrt av Østerrike, per freden i Wien (1864). 1866: Bismarck beskylder Østerrike for å skape problemer i det prøyssiske Slesvig. Prøyssiske tropper inntar Holstein og får så kontroll over både Slesvig og Holstein. Østerrike erklærer Preussen krig, og etter den påfølgende østerriksk-prøyssiske krig («syvukerskrigen»), blir Østerrike beseiret av Preussen. Freden i Praha (1866) oppløser formelt Det tyske forbund, og Preussen danner Det nordtyske forbund, et forbund som inkluderer alle tyske stater unntatt de fransksympatiserende sydlige kongerikene Bayern, Baden og Württemberg. 1870: Da den franske keiseren Napoleon III krever Rhinland mot en nøytral posisjon i den østerriksk-prøyssiske krig, bruker Bismarck det spanske arverekkefølgespørsmålet (1868) samt Ems-depesjen (1870) som en mulighet til å inkorporere de sydlige kongerikene. Napoleon III erklærer Preussen krig. 1871: Den fransk-prøyssiske krig ender da prøyssiske tropper inntar Paris, Det andre franske keiserrikets hovedstad. Bayern, Baden og Württemberg blir inkorporert i Det nordtyske forbund gjennom freden i Frankfurt (1871). Bismarck erklærer kong Vilhelm I, nå keiser Vilhelm I, som keiser over det nye forente tyske keiserriket. Med tyske tropper fortsatt i Paris oppløser Napoleon III det franske keiserriket, og en ny republikk, Den tredje franske republikk, blir dannet under Adolphe Thiers.
Det tyskspråklige Sentral-Europa tidlig på 1800-tallet
Før 1806 inneholdt det tysktalende Sentral-Europa over 300 politiske enheter, hvorav mesteparten var del av Det tysk-romerske rike, eller de utbredte arvelige herredømmer av Habsburgmonarkiet. De varierte i størrelse fra de små og komplekse territorier av den fyrstelige Hohenlohe-familiens avgreninger, til veldefinerte territorier som kongerikene Bayern og Preussen. Deres styre varierte: de inkluderte frie rikssteder, også i forskjellige størrelse, som det mektige Augsburg og det lille Weil der Stadt; kirkelige territorier, også av forskjellige størrelse og innflytelse, som det rike Reichenau-klosteret og det mektige Erkebispedømmet Köln; og dynastiske stater som Hertugdømmet Württemberg. Disse landene (eller deler av dem – både Habsburg-herredømmer og Hohenzollern-Preussen, inkluderte også områder utenfor deres rikers strukturer) utgjorde territoriet til Det tyske-romerske riket, som på forskjellige tidspunkt inkluderte mer enn 1000 enheter. Siden 1400-tallet, med få unntak, hadde rikets kurfyrster valgt de etterfølgende overhoder av Huset Habsburg til å være Den tysk-romerske keiser. Blant de tysktalende stater gav Det tysk-romerske rikets administrasjon og rettsvesen en plass for å løse uenigheter mellom bønder og landeiere, mellom jurisdiksjoner, eller innad i jurisdiksjoner. Gjennom organisasjonen av rikskretser (Reichskreise), konsoliderte grupper av stater ressurser og promoterte regionale og organisatoriske interesser, som økonomisk samarbeid og militær beskyttelser.Se for eksempel James Allen Vann, The Swabian Kreis: Institutional Growth in the Holy Roman Empire 1648–1715. Vol. LII, Studies Presented to International Commission for the History of Representative and Parliamentary Institutions. Bruxelles, 1975. Mack Walker. German home towns: community, state, and general estate, 1648–1871. Ithaca, 1998.
Den andre koalisjonskrigen (1799–1802) endte med tap for de keiserlige og allierte styrker. Freden i Lunéville (1801) og freden i Amiens (1802) og Reichsdeputationshauptschluss overførte store deler av Det tyske -romerske rike til de dynastiske stater og sekularisterte kirkelige territorier. De fleste rikssteder forsvant som politiske og juridiske enheter, og befolkningen i disse territorier fikk ny tilhørighet til hertuger og konger. Denne overføringen forstørret særlig Württemberg og Baden. I 1806, etter en vellykket invasjon av Preussen, og seier over Preussen og Russland i de to slagene ved Jena-Auerstedt, dikterte Napoleon freden i Pressburg, hvor keiseren oppløste Det tysk-romerske riket.Robert A. Kann. History of the Habsburg Empire: 1526–1918, Los Angeles, 1974, s. 221. I sin abdikasjon frigjorde Franz alle tidligere stender fra deres tjeneste og obligasjoner for ham, og tok selv kun tittelen «Kongen av Østerrike», som hadde blitt etablert siden 1804. Golo Mann, Deutsche Geschichte des 19. und 20. Jahrhunderts, Frankfurt am Main, 2002, s. 70.
Den tyske nasjonalismens fremvekst under Det napoleonske system
Underlagt Det første franske keiserrikets hegemoni (1804-1814) blomstret en folkelig tysk nasjonalisme i de nyorganiserte tyske statene. De felles opplevelsene (dog under fransk dominans) gjorde at det gav mer og mer mening å tenke på «Tyskland» som én enkelt stat.