Cembalokonserter av Johann Sebastian Bach omfatter syv solokonserter for cembalo, strykere og generalbass (i BWV 1057 opptrer i tillegg to blokkfløyter) som er bevart i et håndskrift (BWV 1052–1059); dessuten tre konserter for to cembali (BWV 1060–1062), to konserter for tre cembali (BWV 1063/1064) og én konsert for fire cembali (BWV 1065), alle med strykere og generalbass. I tillegg kommer Trippelkonsert i a-moll (BWV 1044) som er en bearbeidelse, samt Brandenburgerkonsert nr 5 (BWV 1050).
Artikkelen omfatter ikke Bachs konserter for cembalo solo (BWV 972 til 987) som Bach skrev i Weimar.
Opprinnelse miniatyr|Bach ledet oppføringene med Collegium musicum i «Det zimmermannske kaffehus» (til høyre), og om sommeren i den tilstøtende hagen. Cembalokonsertene ble skrevet i Leipzig mellom 1729 og 1740, på en tid Bach ledet det Collegium musicum som Telemann grunnla i 1701. Etter et første eksperiment i femte Brandenburgerkonsert (1720/21) brukte Bach her for første gang cembaloet som soloinstrument. Biografene går ut fra at Bach skrev konsertene for flere solocembali for at også hans eldste sønner skulle få anledning til å opptre solistisk og få solisterfaring.
I de fleste tilfellene viser bevarte originaler, undersøkelser av håndskrift og stilistiske overveielser at Bach bearbeidet eksisterende konserter opprinnelig skrevet for andre soloinstrumenter. Dessuten forekommer enkeltsatser som innledende instrumentalsatser i kantater; uansett stammer alle fra en opprinnelig form som ikke er for cembalo.
For et tilfelle med fiolin som original var Bach tvunget til å transponere en heltone ned fordi fiolinen når opp til e’’’, mens cembaloet bare går til d’’’. Bach brukte to metoder under bearbeidelsene: enten spiller cembalosolistens den opprinnelige basslinjen med venstre hånd, og cello og bass bare settes inn i tuttipassasjene, eller så beholder orkesterbassen basslinjen og Bach føyde til en ny stemme for cembalistens venstre hånd.
Fram til i dag har det ikke vært helt akseptert at Bach erstattet en fiolin med et cembalo, selv om flere detaljforbedringer og måten solostemmen er omarbeidet på (fiolintypiske figurer er erstattet med passasjer som egner seg bedre på et cembalo) viser at komponisten la tilstrekkelig omhu og interesse i arbeidet til at det ikke kan ha dreid seg om et pliktmessig utført leilighetsverk. Med ett unntak nær er det ikke bevart continuostemmer – unntaket antas å bygge på en obokonsert – for det er svært tvilsomt om cembalo ble brukt som continuoinstrument i tillegg til solistrollen. Disse verkene og enkelte kammermusikalske sonater med obligat cembalo ser flere forskere på som uttrykk for bestrebelser Bach gjorde for å frigjøre seg fra den tradisjonelle continuopraksisen, og de tenderer til å mene at det var Bachs intensjon at disse finpussede konsertversjonene skulle tre inn i stedet for originalversjonene.
Konsertene i det autografe manuskriptet Etter det man vet i dag skrev Bach rundt 1738 først Konsert i g-moll BWV 1058 og fragmentet BWV 1059, deretter de øvrige seks konsertene på annet papir og med andre overskrifter. Arklagene ble senere bundet i omvendt rekkefølge slik at dagens nummerering avviker, det gjelder også nummereringen i BWV.
Konsert i d-moll BWV 1052 Satser Allegro ¢ d-moll Adagio 3/4 g-moll Allegro 3/4 d-moll
Andre versjoner En tidlig versjon, også den som cembalokonsert: BWV 1052a Sats 1 fra Kantate 146 Wir müssen durch viel Trübsal med konserterende orgel Sats 2 også fra Kantate 146, med konserterende orgel og tilføyd korsats Sats 3 fra åpningssatsen til Kantate 188 Ich habe meine Zuversicht med konserterende orgel, bare delvis bevart.
Verk Toneomfanget og stilistiske grunner gjør det nærliggende å anta at konserten stammer fra en opprinnelig versjon i d-moll for strykere; spesielt da soli uten tonefølge svært tydelig kan spilles med løs d- og a-streng på en fiolin (en såkalt bariolage-effekt). I sluttsatsen er den rent trestemmige strykersatsen bemerkelsesverdig; en nærmere undersøkelse viser at heller ikke første sats er rent firstemmig. Kanskje lå en konsert med trestemmige tutti til grunn; midtsatsen er firestemmig, men soloinstrumentet bruker et lite toneomfang og kan stamme fra en annen kilde. I det hele antar forskerne at det dreier seg om en bearbeidelse fra en annen komponists fiolinkonsert som Bach utvidet med en midtsats. På grunnlag av dette skrev han deretter på en ene siden kantatesatsene med konserterende orgel og på den andre cembalokonserten.
Det sannsynligvis oftest oppførte verket i denne gruppen utmerker seg med en uvanlig livlig stemning, og et spørsmål om Bach virkelig var komponisten, ble av Albert Schweizer besvart med «Hvem andre enn Bach kunne ha skrevet et slikt verk?»Wer außer Bach hätte denn ein solches Werk schreiben können? Solostemmens rike ornamentikk i midtsatsen dekker en smule over det faktum at den bare imiterer førstefiolinen.
Konsert i E-dur BWV 1053 Satser (uten betegnelse) c E-dur Siciliano 12/8 ciss-moll Allegro 3/8 E-dur
Andre versjoner 1. Sats i Kantate 169 Gott soll allein mein Herze haben (med obligat orgel) 2. Sats fra ariene Stirb in mir, Welt, også fra Kantate 169 (med orgelsolo og altstemme). 3. Sats som åpningssatsen i Kantate 49 Ich geh und suche mit Verlangen med obligat orgel.
Opprinnelse Det lille toneomfanget gjør det nærliggende å anta at opprinnelsen ligger i en konsert for blåseinstrumenter. Ulike muligheter diskuteres, blant annet en obokonsert i Ess-durUlrich Siegele: Kompositionsweise und Bearbeitungstechnik in der Instrumentalmusik Joh. Seb. Bachs, 1956, ISBN 3-7751-0117-9 Senere har bratsj vært foreslått som soloinstrument; motargumentet er at det finnes lite sammenlignbart materiale fra barokken for dette instrumentet som kan underbygge denne tesen – men i sjette brandenburgerkonsert skrev Bach musikk som krever en mer virtuos musikk behandling av bratsjen enn denne konserten. Kildekritiske betraktninger taler mot en bratsj.
Christoph Wolff regner dette som en original orgelkonsert og setter det i forbindelse med Bachs opptreden 21. september 1725 i Dresden, hvor han påviselig oppførte en eller flere konserter med strykere. På grunn av toneomfanget, og etter klanglige og spilletekniske overveininger, konkluderer Siegbert Rampe og Dominik Sachs med at det kan ha dreid seg om et verk opprinnelig for oboe d’amore og strykere i D-dur. De anslår at verket kan ha blitt til i Köthen, ca 1718/19.
Konsert i D-dur BWV 1054 Satser (uten betegnelse) ¢ D-dur Adagio e piano sempre 3/4 h-moll Allegro 3/8 D-dur
Andre versjoner Verket er en bearbeidelse av Fiolinkonsert i E-dur BWV 1042.
Verk Verket er en grundig omarbeidelse av den kjente fiolinkonserten. Første sats er uvanlig på grunn av det tette motiviske arbeidet: nesten uopphørlig siterer akkompagnementet motiver fra temaet; i kombinasjon med en klar ABA-oppbygging (den første delen gjentas fullstendig og helt uten endringer) virker satsen svært «moderne» sammenlignet med det meste Bach skrev. Det samme kan man si om sluttsatsen på rondoform som bare presenterer temaet i grunntonearten. Fire tiltakende virtuose soloavsnitt som Bach tilpasset cembaloet er plasser innimellom.
Mellomsatsen starter passacaglia-aktig, men forlater snart den strenge knytningen til det introduserte temaet og anvender deretter bare temaets motiv i bassen såvel som i den sluttkadensen.
Konsert i A-dur BWV 1055 Satser Allegro ¢ A-dur Larghetto 12/8 fiss-moll Allegro ma non tanto 3/8 A-dur
Andre versjoner (ingen er bevart)
Verk Toneomfanget (med unntak av de innledende arpeggiene under tuttitemaet) tyder på at en opprinnelig konsert for oboe d’amore ligger til grunn. Konserten oppføres hyppig på denne formen; men kan også opprinnelig være skrevet for viola d'amore.Kai Köpp: Die Viola d'amore ohne Resonanzsaiten und ihre Verwendung in Bachs Werken, Bach-Jahrbuch 2000 I alle tre satser er det stor forskjell på tutti- og solotemaene. Førstefiolinens store intervaller og den sterkt dissonans- og forslagspregede harmonikken gir midtsatsen en uvanlig uttrykksterk karakter. Sluttsatsen kontrasterer en folkemusikkaktig dans med en bedagelig fremadskridende harmonikk mot de briljante 32-delstonene hos strykere og soloinstrument.
Konsert i f-moll BWV 1056 Satser (uten betegnelse) 2/4 f-moll Largo c Ass-dur Presto 3/8 f-moll
Andre versjoner Midtsatsen finnes bevart i en kortere versjon for obo solo og pizzicato strykere som Sinfonia i Kantate 156 Ich steh mit einem Fuß im Grabe.
Verk Dette er et påfallende kort verk med en struktur i liten skala; vanligvis regnes det derfor som en av Bachs tidlige komposisjoner. Likevel er konserten sannsynligvis den nest hyppigst oppførte – etter Konsert i d-moll BWV 1052. Det er nærliggende å anta at originaltonearten er g-moll, og yttersatsenes toneomfang og enkelte stilistiske detaljer antyder at soloinstrumentet var fiolin. Riktignok passer midtsatsen verken i toneart eller omfang og kan ha kommet fra en annen konsert, og den bevarte kantatesatsen kan tyde på at soloinstrumentet var obo. Bach transponerte satsen til Ass-dur og ledet på slutten stykket fram til grunntonearten via en uvanlig modulasjon.
Konsert i F-dur BWV 1057 Satser (uten betegnelse) 3/8 F-dur Andante 3/4 d-moll Allegro assai c/ F-dur
Andre versjoner Urformen er den 4. Brandenburgerkonserten (BWV 1049) i G-dur
Verk Besetningsangivelsen lyder Cembalo certato, due Fiauti a bec, due Violini, Viola e Cont.; Bach føyer også til to blokkfløyter. Dette er en omarbeidet versjon av den fjerde brandeburgerkonserten – fiolinen er erstattet med cembalo. Den første satsen utmerker seg med en uvanlig levende periodisk melodikk, der takter stadig legges til, tyngdepunktet i takten er for de enkelte instrumentgruppene forskjøvet i forhold til hverandre og de hyppige hemiolaene skaper spenning. Den første temainnsatsen er seks takter lang (takt 5 og 6 som en sekvens av de forutgående); i den påfølgende transponerte gjentakelsen legges det til nok en takt, etc. Midtsatsen er en stilisert sarabande der cembaloet spiller mot strykerne på en måte som minner om den venetianske skoles flerkorsstil (cembaloet har overtatt originalens fløyte/fiolintrios). Sluttsatsen er en stort anlagt fuge med omfangsrike soli, særlig for cembaloet, som naturlig er.
Konsert i g-moll BWV 1058 Satser (uten betegnelse) 2/4 g-moll Andante c B-dur Allegro assai g-moll 9/8
Andre versjoner Verket er en bearbeidelse av Fiolinkonsert BWV 1041 (a-moll).
Verk Versjonen for fiolin i a-moll hører til Bachs mest kjente konserter. Den langsomme satsen er en passacaglia (altså med en gjennomgående, gjentatt bass); verd å merke seg i tredjesatsen er den gjennomgående triolrytmen med rolig framskridende fjerdedeler i bassen som bare avbrytes av solofiolinens virtuose sekstendedeler.
Fragment i d-moll BWV 1059 Satsbeskrivelse (uten betegnelse) ¢ d-moll
Andre versjoner Åpningssatsen Sinfonia i Kantate 35 Geist und Seele wird verwirret (med obligat orgel)
Verk Det ni takt lange bruddstykket bærer påskriften Cembalo solo, una Oboe, due Violini, Viola, e Cont. Siden Kantate 35 inneholder enda en instrumentalsats på begynnelsen av den andre delen, antas det at begge disse satsene danner yttersatsene i en opprinnelig konsert. Da kantatens innledningsarie anvender et obligat orgel som soloinstrument (og føyer til en altstemme), regnet Philipp Spitta det som konsertens midtsats. Rekonstruksjonsforsøkene ser det imidlertid nødvendig å føye sammen en opprinnelig solostemme fra orgelpartiene og alten; derfor regnes ikke dette lengre som sannsynlig.