thumb|Kverneland Ecomat vendeplog med plastfjøler thumb|Plog trukket av hester thumb|Gammel plog - Rollag bygdetun En plog (sørlandsk: plau, dansk: plov) er et landbruksredskap med lang historie. Selv om den stadig er blitt forbedret, så har hele tiden formålet med plogen vært å snu jorda slik at overflaten begraves. Samtidig som man graver ned halm, gress og andre planterester, får man løst opp jorda og tilført luft. Luften bidrar til å sette fart i forråtnelsesprosessen. Plogen brukes også til ugressbekjempelse ved at man graver ned ugresset før det får anledning til å sette frø.
Moderne ploger trekkes etter en traktor, men mange steder i verden er det fortsatt hest og okse som trekker plogen. Plogen har ett eller flere skjær. Flere skjær gjør at man kan pløye større areal på kortere tid, men flere skjær stiller også større krav til trekkraften.
En variant av plogen er vendeplogen, som gjør det lettere å pløye mer effektivt. Vendeplogen har to sett med skjær, ett sett står opp i lufta, og ett ned mot bakken. Skjærene er montert slik at man ved å dreie plogen slik at skjærene i lufta kommer ned i bakken, kan snu retningen hvor jorda vendes.
Bøndene i Kina hadde lenge et fortrinn fremfor bønder i Europa, siden de brukte en plog med plogskjær av jern og dertil en jernbeslått, konkav veltefjel. På 1200-tallet nådde oppskriften på støpejern Europa, men selv etter at plogskjær av jern var tatt i bruk, trengtes det flere trekkdyr til å snu tung jord. Først på 1700-tallet regnet Thomas Jefferson seg frem til den konkave veltefjelen, samt en jernebeslått veltefjel kombinert med jernstag, som resulterte i at vestlige bønder kunne pløye like effektivt som kineserne.Cyril Aydon: Menneskets historie (s. 192), forlaget Gyldendal, Oslo 2009, ISBN 978-82-05-38434-7
Traktorploger thumb|Delene i en plog: 1 Ås, 2 Feste, 3 Innstilling, 4 Rist, 5 Spiss, 6 Skjær, 7 Veltefjøl. thumb|Treskjærs løfteplog. 1 Ås, 2 Skumrist, 3 Steinutløser, 4 Bereaksel, 5 Tårn, med toppstagfeste, 6 Spak for innstilling av fårbredde, 7 Skiverist, 8 Spiss, 9 Skjer, 10 Veltefjøl. En plog har en eller flere plogkropper, festet til en ås (plogås), som igjen er festet til en eller annen form for ramme, som i sin tur er festet til traktoren. Ploger med mange plogkropper har ofte en kraftig stålbjelke som plogåsene er festet til.
Plogkropp Hver plogkropp er festet til en ås. Plogkroppen (plogelementet) er sett sammen av flere deler: rista, skjæret, veltefjøla, langsiden.
Åsen: Oppgaven til åsen er å danne et stabilt feste for plogkroppen og trekke den gjennom jorda. Moderne traktorploger er ofte utstyrte med steinutløser, som frigjør plogelementet og hindrer skade på det om det treffer jordfast stein eller røtter. Åsen med plogelementet vipper da opp og går over hindringen. Steinutløseren har en blad- eller spiralfjær som presser plogelementet tilbake til normal arbeidsstilling når hindringen er passert.
Rista: En vertikal (knivrist) eller skiveformet kniv (kalt skiverist, eller rullekniv) som skjærer i stykker torva i egnet bredde fra kanten. Moderne ploger har vanligvis skiverist, en kvass skive som skjærer i stykker torva, i stedet for knivrist. Skiverista har den fordelen over knivrista at det ikke samler seg halm eller gammelt gress på rista. Om det ligger igjen mye halm på åkeren kan det være en fordel med takket skiveristMangerud, K., Veien til bedre pløying, Høgskolen i Hedmark, Oppdragsrapport nr 4, 2009.. Det er også vanlig med skumrist (skumfjøl), som skjærer av kanten på velta og legger den i bunnen på fora, noe som gjør det lettere å harve uten å dra opp torv.
Skjeret: Et tilnærmet horisontalt skjær som skjærer løs velta i egnet dybde og løfter den litt opp, slik at den glir inn på veltefjøla. Spissen på skjæret vender litt nedover, for at plogen skal søke seg nedover. Spissen er også bøyd litt inn mot landsiden. Spissen kan være laget som et separat stykke som kan skiftes ut uavhengig av skjæret, med ikke alle ploger har separat spiss.
Veltefjøla: Veltefjøla er vridd (skrueformet) slik at torva (velta) blir snudd. Lengden på veltefjøla avgjør hvordan velta blir snudd. En lang veltefjøl legger velta uten å bryte den i stykker, noe som kan være en fordel ved pløying av eng. En kort veltefjøl, derimot, bryter velta mer og fører til at jorda smuldrer opp, noe som kan være ønskelig ved pløying av åker. Noen jordsmonn, som morenejord, kan føre til klebing og det er utviklet delvis åpne veltefjøler (stripekropp) som skal hindre klebing. Det finnes også plastbelagte veltefjøler som kan benyttes under vanskelige forhold. Tidligere var det vanlig med veltefjølforlenger, men dette trengs som oftest ikke på moderne veltefjøler.
Landsiden: Plogkroppen blir presset mot landsiden (jorda) og oppgaven til landsiden på plogkroppen, som er plassert på motsatt side av skjæret på veltefjøla, er å ta opp denne kraften.
Ploglegemet: Skjæret, landsiden og veltefjøla er festet til plogåsen ned et støpejernstykke kalt ploglegemet.
Kopling til traktoren thumb|5-skjers Kverneland løfteplog (vendeplog). thumb|7-skjærs Kverneland delbåret vendeplog. thumb|10-skjærs Kverneland delbåret vendeplog med ledd. Måten plogen er festet til traktoren på avhenger av hvor mange skjær plogen har.
Løfteploger: Moderne ploger med ett til fem-seks skjær er som oftest løfteploger, montert i trepunktsopphenget til traktoren. Etter som trepunktsopphenget er utstyrt med automatisk dybderegulering trenger ikke løfteploger å være utstyrt med dybdehjul, selv om mange likevel er det. Noen traktorer er nå utstyrte med frontmontert trepunktsoppheng, slik at det er mulig å kombinere front- og bakmonterte løfteploger, men dette er enda ikke vanlig.
Delbårede ploger: Store ploger med mange skjær er koblet til traktoren via trepunktsopphenget, men har i tillegg et dybdehjul, med hydraulisk regulering, etter siste plogelement. Denne typen kalles «delbåret», eller «semiplog». Når man kommer til enden av fora blir framenden av plogen løftet litt før bakenden, slik at alle skjærene pløyer ut fora si. På samme måte, når man begynner med en ny for blir framenden senket først og bakenden litt etterpå, slik at alle forene starter omtrent likt. Noen semiploger har styring på dybdehjuletBell, B, Farm machinery, 4. utg., Farming Press, 1996,, slik at det blir lettere å snu.
En åker er sjelden helt plan, så for at plogkroppene skal følge konturene til åkeren er store delbårede ploger ofte satt sammen av to deler med et ledd mellom. Dette er ofte plassert slik at 2/3 av plogkroppene er festet til den fremste delen og resten til den bakre. Det er da plassert en aksling med et eller to dybdehjul ved leddet. Heving/senking skjer da i tre operasjoner, først fremre del av plogen, så midten og til slutt den bakre delen.
Slepeploger: Ploger med svært mange skjær, dratt av store rammestyrte traktorer og beltetraktorer, er slepeploger. Slike ploger kan ha opp til 14 skjær og blir ikke brukt i Norge, men brukes i noen grad på store bruk i Øst-Europa og Nord-Amerika. For at plogkroppene skal følge konturene til åkeren er slike ploger ofte satt sammen av flere seksjoner, med ledd mellom, på samme måte som store delbårede ploger.
Vendeploger Vendeploger har to sett med plogkropper, som snur hver sin vei, slik at man kan pløye begge veier. Dette sparer tomgangskøring og gjør at man slipper rygger i åkeren som man får når man pløyer i begge retninger med en vanlig plog. Vendeploger koster mer i innkjøp, men etter som slitasjen fordeles på alle plogkroppene blir kostnadene på grunn av slitasje omtrent som for en vanlig plog.
Vendeploger er også tyngre enn andre ploger og krever traktorer med kraftige trepunktsoppheng.
Vendeploger kom tidlig i bruk lenger sør i Europa, som for eksempel i Frankrike. Bruken av vendeploger har økt de siste tiårene og de fleste produsentene leverer nå vendeploger. I brattlendte strøk forsøker man som oftest å legge velta mot bakken for å hindre at åkerjorda føres nedover. Det kan da ikke pløyes begge veier uten å benytte vendeplog.
Svingploger thumb|4-skjærs svingplog. Svingploger har symmetriske plogkropper, som blir rotert om den vertikale aksen når pløyeretningen endres. De har en noe enklere og billigere oppbygging enn vendeploger, men gjør ikke like bra arbeid på alle jordtyper. Leire og fuktig jord er spesielt problematiske. Denne plogtypen er derfor ikke så utbredt.
Skiveploger thumb|Pløying med skiveplog rundt 1920. Skiveploger har konkave skiver som står på skrå i kjøreretningen, i stedet for skjær og veltefjøler. Skiveploger vender ikke furene og er i den forstand egentlig ikke å regne som ploger. Ved pløying av åker har de den fordelen at de ikke drar med seg halm, men de er ikke brukbare for å pløye opp eng. I motsetning til vanlige ploger har de ingen landside til å ta opp sidekraften. Det oppstår derfor en vridende kraft (dreiemoment) som forsøker å vri traktoren sideveis. For å motvirke dette dreiemomentet plasseres det ofte en skålharv etter skiveplogen, med skåler som vender motsatt vei. I dag har skiveploger langt på vei blitt erstattet av skålharver.
Pløyedybde og fårbredde Hvor dypt det pløyes avhenger av flere faktorer, som jordsmonn, klima og hva som dyrkes. Det vanligste er å pløye til en dybde på 20 — 25 cm. Dette kalles ofte normaldybde. Om det pløyes til en dybde på 25 — 30 cm kalles det dyppløying. I noen sammenhenger kan man nøye seg med å pløye til en dybde på bare 12 — 17 cm (grunnpløying) . Grunnpløying fører til raskere nedbryting av gamle planterester, men forsøk har vist at en dybde på mer enn 20 cm øker avlingen med rundt 5 % . Ulempen med å pløye dypt er at drivstoffforbruket øker, slik at noe av vinningen med større avling går ut igjen i større drivstoffutgifter. Bredden på fåra, og derfor på skjæret, må stå i forhold til pløyedybden, så jo dypere det pløyes jo større bør bredden på fåra være. For hesteploger har man kommet fram til at et bredde/dybde-forhold på 10:7 kan regnes som egnetBridgden, R., Ploughs and ploughing, Shire Publishing, 1984.. En pløyedybde på 20 cm bør etter dette kreve en skjærbredde på 28 cm. Økes dybden til 25 cm passer det med en skjærbredde på 35 cm. For traktorploger kan 35 cm være et brukbart alternativ for normaldybde. Det er viktig at traktoren har rett sporvidde og at plogen er rett innstilt før pløyingen begynner. En plog som er feil innstilt gir dårlig resultat og økt drifstofforbruk. Om det er rust på veltefjøla bør det fjernes med en vinkelsliper med fiberskive, for å unngå klebing.
Nydyrkingsploger thumb|left|Ottomeyer-plogen i 1948. thumb|Ottomeyer-plogen utstilt ved myrmuseet i Hesepe. For å pløye opp myr i forbindelse med nydyrking benyttes det av og til ploger i stedet for grøfting. Noen steder ligger det sand under myra og da kan man, om det pløyes dypt nok, blande inn sand i myrjorda for slik å øke dreneringsevnen.
En av de største dyrkingsplogene som er laget ble konstruert av Wilhelm Ottomeyer i Bad Pyrmont i Niedersachsen i Tyskland sist på 1940-tallet. Ottomeyer-plogen kunne pløye til en dybde på 145 cm og førte til store innsparinger. Plogen ble dratt av en ombygd Fowler damptraktor med vinsj. I perioden 1950 til 1970 var Ottomeyer-plogen i drift i Emsland i Niedersachsen. Plogen står nå på Emsland Moormuseum i HesepeEmsland Moormuseum . Det finnes også en nyere versjon av plogen Tiefpflug "Mammut" der Firma Ottomeyer/Pyrmont im Emsland, YouTube. (besøkt 17/7-2012.
På jord med bedre bæreevne enn myr benyttes det ofte beltetraktorer for å trekke nydyrkingsploger.
Historie thumb|Pløying med hester i Fahrenwalde i Mecklenburg-Vorpommern i Tyskland.
Ploger for trekkdyr