Lucius Tarquinius Superbus (død ca. 495 f.Kr) var den legendariske sjuende og siste konge av Roma, styrte fra 535 f.Kr. og til et folkelig opprør i 509 f.Kr. førte til etableringen av den romerske republikk. Hans cognomen (tredjenavn) Superbus er latin for «stolt, arrogant».Simpson, D.P. (1963): Cassell's Latin & English Dictionary
Oldtidens redegjørelser av kongetiden blander sammen historie og legender. Det ble sagt at Tarquinius var sønn eller sønnesønn av Lucius Tarquinius Priscus, den femte konge av Roma, og for å ha tatt tronen ved å myrde på sin hustru og sin bror, fulgt av drapet på sin forløper Servius Tullius. Hans tid som konge er beskrevet som et tyranni som rettferdiggjorde avskaffelsen av monarkiet.
Tarquinius brukte vold, mord og terror for å opprettholde kontrollen over Roma. Han opphevet mange av de tidligere grunnlovsreformene som hans forgjengere hadde innført. I henhold til historikeren Mary Beard var han «en paranoid autokrat som hensynsløst eliminerte sine rivaler, og en grusom utsuger av det romerske folket, tvang dem til å arbeide på sine fanatiske byggeprosjekter. Men det forferdelige vendepunktet kom, da slike vendepunkt skjedde flere ganger i romersk historie, ved en voldtekt - denne gangen voldtekten av den kyske Lucretia ved en av kongens sønner.»Beard, Mary (2016): SPOR. A History of Ancient Rome, Profile Books,s. 93
Liv og virke Bakgrunn Tarquinius skal ha vært sønn av Lucius Tarquinius Priscus, den femte konge av Roma, og hans hustru etruskiske Tanaquil. Etter Tarquinius Priscus kom Servious Tullius på Romas trone, og etter ham Tarquinius Superbus. Antikkens romerske lærde mente de hersket over Roma en gang på 500-tallet f.Kr. fram til sistnevnte ble avsatt, etter sigende i 509 f.Kr. Denne delen av Romas historie er ikke mindre mytologisk enn fortellingen om Romulus, påvist ved særdeles langt liv eller kronologiske umuligheter. Selv en del av antikkens lærde var lite komfortable med de bortimot 150 årene mellom fødselen til Priscus og tidspunktet da hans sønn Tarquinius Superbus døde, et problem som ble forsøkt løst ved å hevde at sistnevnte var en sønnesønn, og ikke sønn av Priscus.
En ting framhevet historien om de siste konge framfor deres forgjengere, det var at det var en særdeles blodig fortelling. Tanaquil hadde medvirket til at hennes ektemann Tarquinius Priscus ble konge ved at Ancus Marcius døde, og da sønnene til Marcius sørget for Tarquinius den eldre ble myrdet i 579 f.Kr., sørget hun for at Servius Tullius ble plassert på tronen framfor en av sine egne sønner.Titus Livius: Ab Urbe Condita i. 41. Cicero avvekt fra tradisjonen ved å hevde at Servius Tullius var en illegitim sønn av Tarquinius Priscus.Beard, Mary (2016): SPOR. A History of Ancient Rome, Profile Books,s. 110 I henhold til en etruskisk tradisjon, beseiret og drepte helten Macstarna, vanligvis likestilt med Servius Tullius, en romer ved navn Gnaeus Tarquinius, og reddet brødrene Caelius og Aulus Vibenna. Det kan være en erindring av et ellers glemt forsøk av sønnene til Tarquinius Priscus på å kreve tronen.
I henhold til Titus Livius, som skrev om tidlig romersk historie og som er den fremste kilden, giftet Lucius Tarquinius Superbus og hans bror Arruns seg med Servius Tullius’ to døtre, henholdsvis Tullia Major og Tullia Minor.Titus Livius: Ab Urbe Condita i. 42. En tredje datter, Tarquinia, giftet seg med Marcus Junius Brutus, og ble mor til Lucius Junius Brutus, den første konsul og etter tradisjonen stamfar til Marcus Junius Brutus, en av Julius Cæsars mordere.
Den eldre Tullia hadde et mildt sinnelag, dog gift med ambisiøse Lucius Tarquinius. Hennes yngre søster hadde et mer aggressivt lynne, men hennes ektemann Arruns hadde det ikke, og hun kom til å avsky ham. Den yngre Tullia og Lucius Tarquinius sammensverget for å kvitte seg med sine søsken og ektefeller, hans bror og hennes søster. Etter at de var blitt drept giftet Lucius Tarquinius seg med sin brors enke og sin svigerinne.Titus Livius: Ab Urbe Condita i. 46. De fikk tre sønner: Titus, Arruns, og Sextus, og en datter, Tarquinia, som ble gift med Octavius Mamilius, fyrste av byen Tusculum.
Drapet på Servius Tullius thumb|Tarquinius Superbus, maleri av Lawrence Alma-Tadema, kongen mottar en laurbærkrans; valmuene i forgrunnen erferer til allegorien om de høye valmuer. Se nedenfor. Tullia oppmuntret sin ektemann til bedre sin posisjon, til sist overtalte ham om å velte hennes far fra tronen, og til selv å bli Romas konge. Tarquinius anmodet om støtte fra de patrisiske senatorene, særlig fra de familier som hadde blitt senatorer under Tarquinius den eldre. Han delte ut gaver blant dem og spredde kritikk og sladder om kong Servius.Titus Livius: Ab urbe condita, i. 47.
Til sist var Tarquinius klar: han dro til senatshuset med en gruppe bevæpnete menn, satte seg på tronen og sammenkalte senatorene. Han talte til senatorene, kalte Servius for en slave født av en slave, som ikke var blitt valgt av senatet og folket, slik Romas tradisjon hadde vært for valget av konge, men isteden å ha fått tronen av en kvinne, for å tilgode se de nedre samfunnsklassene over de velstående, og for ta land fra de velstående og gi de til fattige, og for å opprette posisjonen censor, den som førte liste over borgerne i Roma, for det var å vise fram rikdommen til de velstående og utsette dem for folket misunnelse.
Da Servius fikk høre om hva som skjedde i senatet, skyndte han seg av sted til, men Tarquinius gjentok anklagene mot sin svigerfar, og deretter slept han den gamle kongen ut av senatet og kastet ham ned trappene. Kongens følge flyktet, og den aldrende Servius forsøkte å komme seg til palasset, men Tarquinius’ bevæpnede folk kastet seg over ham og drepte ham.Titus Livius: Ab urbe condita, i. 48.
Samtidig red Tullia i sin stridsvogn til senatet hvor hun var den første som hyllet sin ektemann som konge, men Tarquinius ba henne om å ri hjem igjen, bekymret for å mengden ville angripe henne. Mens hun red tilbake, stoppet hennes fører brått og forskrekket da de kom til Esquilinhøyden oppdaget de kongens blodige lik i gaten. Tullia grep tøylene, og drev hestene framover, og vognens hjul rullet over liket og sprutet den døds blod på klærne hennes. Hun brakte således vitnemål om mordet med seg hjem, og gaten hvor hun vanhelliget den døde kongen og sin far, ble siden kjent som Vicus Sceleratus, forbrytelsens gate.«Vicus Sceleratus Rione Monti (Roma)» , Annazelli.com«Passeggiate Scellerate», Scudit.net
Tarquinius’ styre thumb|Tarquinius Superbus gjør seg selv til konge. Fra The Comic History of Rome av Gilbert Abbott à Beckett (ca. 1850-tallet) Tarquinius begynte sitt styre ved å nekte å la den døde Servius bli gravlagt ved å hevde at heller ikke Romulus var lagt i en grav,«Lucius Tarquinius Superbus. The Seventh King of Rome (534-509 BC)» , Dante.udallas.edu og fikk deretter drept en rekke senatorer som han mistenkte var lojale til Servius. Ved ikke å erstatte de drepte senatorene, og heller ikke rådføre seg med senatet i regjeringsspørsmål, minsket han både senatets størrelse og autoritet. I et annet brudd med tradisjonen dømte Tarquinius i kriminalsaker uten å ta råd fra andre, noe som førte til frykt hos de som kunne tenkes å opponere mot ham. Han skaffet seg en mektig alliert da han lovte bort sin datter til ekteskap til Octavius Mamilius av Tusculum, en av de fremste av de latinske fyrstene.Titus Livius: Ab urbe condita i. 49.
Tidlig i sitt styre sammenkalte Tarquinius de latinske lederne for å diskutere grensene mellom Roma og de latinske byene. Møtet ble holdt i en lund hellig for gudinnen Ferentina (skytsgudinnen for byen Ferentinum i Latium, og beskytter av det latinske fellesskap). Ved møtet raste Turnus Herdonius fra byen Aricia mot Tarquinius’ arroganse og advarte sine landsmenn mot å stole på den romerske kongen. Tarquinius bestakk Turnus’ tjener til å lagre et stort antall sverd i sin herres bolig. Deretter tilkalte han de latinske lederne og avslørte sverdene. Turnus ble dømt til å henrettes ved å bindes til en stein og kastet i et tjern. Deretter fortsatte møtet og Tarquinius overtalte dem til å fornye deres avtale med Roma og bli byens allierte framfor dens fiender. Det ble avtalt at de latinske soldatene skulle være til stede i lunden den neste dagen og danne en forent militær styrke med den romerske hæren.Titus Livius: Ab urbe condita, i. 50–52.
Deretter satte Tarquinius i gang en krig mot volskere, sør for Latium, og erobret den rike byen Suessa Pometia. Han feiret et triumftog,Fasti triumphales og med krigsbyttet fra denne erobringen, beordret han byggingen av Jupitertempelet (eller tempelet for Jupiter Optimus Maximus) bygget, som Tarquinius den eldre hadde lovet. Deretter startet han en krig med byen Gabii, en by rundt 18 km øst for Roma, og blant de byene som hadde avvist avtale. Han klarte ikke å storme byen, men la den under beleiring. Han forsøkte da en krigslist ved å sende sin yngste sønn Sextus til byen som lot som han flyktet fra sin far. Ettersom byen hadde nær kunnskap om de politiske hendelsene i Roma fant de dette sannsynlig og tok imot ham som sine egne. Sextus fikk en posisjon i byens hær og steg rask, og fikk ansvaret for en hæravdeling. Han vant en mindre seier mot romerne, og fikk således en høy posisjon. Da han hadde skaffet seg byens tilliten sendte han en beskjed til sin far med spørsmål om hvordan han skulle gå fram videre. Tarquinius vandret i sin hage da han tok imot budbringeren, sa ingenting, mens strøk over hodene på de lengste valmuene med staven sin. Sextus tok hentydningen og myrdet med svik byens ledere. Deretter overlot han byen til Tarquinius uten et sverdslag.Titus Livius: Ab urbe condita i. 53–55.
thumb|Den kumeiske sibylle, maleri av Domenico Zampieri, kjent som Domenichino, (1581-1641), Galleria Borghese. Tarquinius inngikk en fredsavtale med ekverne, en italisk stamme i nærheten av Roma, og fornyet fredsavtalen med etruskerne. I henhold til Fasti Triumphales (en kronologisk liste over triumftog, begynnende med Romulus) vant han en seier over sabinerne, og etablerte romersk kolonier ved byene Signia og Circeii.Titus Livius: Ab urbe condita i. 55, 56. I Roma planerte han ut toppen av den tarpeiske klippe, med utsyn over Forum Romanum, og fjernet et antall gamle sabinske helligdommer for å gjøre plass til Jupitertempelet på Kapitolhøyden. Han bygde seterader i circus, og beordret gravingen av Romas store avløpssystem, Cloaca Maxima.Titus Livius: Ab urbe condita i. 56.
I henhold til en versjon av en kjent fortelling ble Tarquinius oppsøkt av den kumeiske sibylle som tilbød ham ni bøker med profetier for en ublu pris. Tarquinius avviste henne øyeblikkelig og sibyllen brente da tre av bøkene. Hun tilbød ham deretter de gjenværende bøkene til samme pris. Han nølte, men avslo til sist. Hun brente da ytterligere tre bøker før hun tilbød ham de gjenværende tre bøkene til den samme prisen. Tarquinius aksepterte, og på denne måten fikk han de sibyllinske bøkene, som ble oppbevart i Jupitertempelet.Dionysios fra Halikarnassos: Romaike Archaiologia iv. 62.Gaius Plinius Secundus: Historia Naturalis xiii. 88.Servius: ad Virg. Aen. vi. 72.
Veltet og forvist Etter å ha gjort Romas befolkning sint over byrdene og slitet med jevnlig byggearbeider, satte Tarquinius i gang en krig i 509 f.Kr. mot de velstående rutulerne i Latium, omtrent 35 km sørøst for Roma. Tarquinius klarte derimot ikke å storme Ardea, men måtte legge byen under beleiring.Titus Livius: Ab urbe condita, i. 57.