Kronologi 28. juni: Skuddene i Sarajevo mot tronfølger Franz Ferdinand 5./6. juli: «Misjon Hoyos» og den tyske «blancosjekken» 20. til 23. juli: Den franske regjeringens besøk i St. Petersburg 23. juli: Det østerrikske ultimatum overfor Serbia 25. juli: Serbisk forbehold overfor deler av ultimatumet 25. juli: Delvis østerriksk mobilisering 28. juli: Østerrike-Ungarn erklærte Serbia krig 30. juli: Full russisk mobilisering 31. juli: Full østerriksk mobilisering 31. juli: Tysk ultimatum over Russland at disse må innstille sin mobilisering 31. juli: Det tyske ultimatum overfor Frankrike, om å erklære seg nøytral 1. august: Full tysk mobilisering og krigserklæringer overfor Russland 3. august: Tyskland erklærte Frankrike krig 3. august: Tyske tropper marsjerte inn i Belgia 4. august: Storbritannia erklærer Tyskland krig 8. august: Storbritannia erklærer Østerrike-Ungarn krig mini|Latinerbroen i Sarajevo – attentatmannen sto på hjørnet ved huset i venstre side av bildet
Julikrisen er en betegnelse på den diplomatiske krisen som fant sted mellom europeiske stormakter sommeren 1914, som ledet til første verdenskrig. Umiddelbart etter at den jugoslaviske nasjonalisten Gavrilo Princip skjøt og drepte den østerriksk-ungarske tronarvingen Franz Ferdinand, under det som er kjent som skuddene i Sarajevo, førte en rekke diplomatiske manøvreringer til et ultimatum fra Østerrike-Ungarn, rettet mot Serbia, etterfulgt av en krigserklæring.
Ultimatumet var et trekk for å svekke Serbia som en trussel mot Østerrike-Ungarns kontroll i det nordlige Balkan, et område med en betydelig slavisk befolkning, inkludert serbere bosatt i Bosnia.
En måned etter drapet på Franz Ferdinand, erklærte Østerrike-Ungarn krig mot Serbia.
Etterforskningen av drapene i Sarajevo Den østerriksk-ungarske seksjonsråd Friedrich Wiesner ledet etterforskningen etter drapet og skrev i sin beretning den 24. juli 1914 til det østerriksk-ungarske utenriksministerium:
Overfor dette står imidlertid at Wiesner etter krigen støttet tanken om at den serbiske regjering hadde visst om attentatplanene.Friedrich Wiesner: Die Mordtat von Sarajevo und das Ultimatum, Reichspost (28. juni 1924), S. 2f.
Østerrike-Ungarn mini|350px|Den etniske sammensetningen i Østerrike-Ungarn mini|350px|Alliansene i Europa i 1914 Politikk overfor Serbia Den østerriksk-ungarske regjeringen ønsket å sette en stopper for den sørslaviske nasjonalismen gjennom et oppgjør med Serbia, og da det viste seg at gjerningsmannen Gavrilo Princip hadde tilknytning til den hemmelige serbiske organisasjonen Den svarte hånd, men etter en del nøling på Hofburg og konsultasjoner i Berlin ble attentatet til slutt brukt av Østerrike-Ungarn som anledning til å iverksette en regionalt avgrenset krig mot Serbia. Østerrike-Ungarn var ikke på forhånd innstilt på krig mot Serbia.Sebastian Haffner: Die sieben Todsünden des Deutschen Reiches im Ersten Weltkrieg. Verlag Lübbe, Bergisch Gladbach 1981, ISBN 3-7857-0294-9, s. 26. Personer som Franz Graf Conrad von Hötzendorf hadde allerede flere år tidligere foreslått en militær inngripen overfor Serbia. Han ble imidlertid holdt i sjakk av «fredspartiet», som med Franz Ferdinands død hadde mistet en av sine viktigste talsmenn.
Den serbiske regjeringen var fullstendig klar over denne holdningen hos «krigspartiet» ved hoffet i Wien og at de ventet på en anledning til å angripe Serbia. Regjeringen beklaget hendelsen, avviste å ha forbindelse med attentatet og henviste til at alle gjerningsmennene stammet fra det annekterte Bosnia og formelt sett var østerrikere. Dessuten fantes det ingen beviser som tydet på en offisiell serbisk innblanding. Til gjengjeld ble det i Østerrike-Ungarn offisielt meddelt at den serbiske organisasjonen Narodna Odbrana (folkeforsvar) sto bak attentatet.
Østerrike-Ungarn ble også støtt over det den betraktet som fiendlighet fra den serbiske pressen. Den ble ansett som ansvarlig for den oppiskede politiske stemningen som hadde fremmet mordet på den østerrikske tronfølgeren. Serbia påberopte seg her den forfatningsmessig garanterte pressefrihet for private medier og anså den regjeringstyrte og nasjonalistiske østerriksk-ungarske presse (især den konservative «Reichspost») for å være den egentlige kilde til problemer.Østrigisch-ungarisches Rotbuch. Diplomatische Aktenstücke zur Vorgeschichte des Krieges 1914. Volksausgabe. Manzsche k.u.k. Hof-Verlags- und Universitäts-Buchhandlung, Wien 1915, Dok. 19, S. 32–48.
«Misjon Hoyos» og den tyske «blancosjekken» Da Østerrike-Ungarn sto overfor en uavklart situasjon, overlot det beslutningen til Tyskland. etter at utenriksminister grev Leopold Berchtold og generalstabssjef Franz Graf Conrad von Hötzendorf hadde diskutert et mulig svar i dagene 29. juni til 1. juli. Denne dagen ble Berchtolds stabssjef, grev Alexander Hoyos kontaktet av Victor Naumann, en venn av den tyske utenriksminister Gottlieb von Jagow og underrettet om at det var på tide at Serbia ble slått og at Tyskland ville stå bak sin allierte.Albertini, Luigi: Origins of the War of 1914, side 131-132 Oxford University Press, London, 1953
Det ble deretter samlet støtteerklæringer fra Bulgaria, Romania og Tyrkia som tilkjennega at de ville stille seg på Trippelalliansens side, hvis Østerrike-Ungarn skulle beslutte seg til å «gi Serbia en lærepenge».Tyske ambassademeddelelser juni-juli 1914 med anmerkninger fra keiser Wilhelm II Disse støttebrevene ble presentert av Hoyos til keiser Vilhelm II 5. juli. Keiseren uttrykte støtte, men ville først konsultere med rikskansler Theobald von Bethmann Hollweg, som keiseren var sikker på sto på samme standpunkt.
Avgjørelsen om et angrep på Serbia kom derfor ikke i Wien, men i stedet den 5. juli i 1914 i Potsdam og innbefattet uttrykkelig også den situasjon at det kunne oppstå «alvorlige europeiske komplikasjoner». Den 6. juli ga Tyskland pr. telegram Østerrike-Ungarn sin fulle oppbakking til et angrep mot Serbia.Telegram fra kansler Bethmann-Hollweg til den tyske ambassadør i Wien Tschirschky av 6. juli 1914 I denne lovet keiser Vilhelm II betingelsesløse støtte til enhver handling Østerrike-Ungarn ville iverksette overfor Serbia. Dette ble ansett som en indikasjon på at Tyskland var klart til krig mot Frankrike og Russland, men håpet å unngå krig mot Storbritannia.
Ultimatumet mot Serbia mini|Utenriksminister i Østerrike-Ungarn, Leopold Graf Berchtold Som følge av dette stilte Østerrike-Ungarn den 23. juli 1914 Serbia overfor et ytterst skarpt 48 timers ultimatum.Österreichishe-ungarisches Rotbuch. Diplomatische Aktenstücke zur Vorgeschichte des Krieges 1914. Volksausgabe. Manzsche k.u.k. Hof-Verlags- und Universitäts-Buchhandlung, Wien 1915, Dok. 7, s. 15–20. Ultimatumet var offisielt en démarche, da det ikke direkte ble truet med krig, men kun med avbrytelse av de diplomatiske forbindelser.Telegram fra grev Leopold Berchtold til Freiherrn von Giesl i Beograd av 23. juli 1914 Serbia ble i noten oppfordret til å fordømme alle irredentistiske bestrebelser som hadde til formål å sikre avståelse av østerriksk-ungarsk område og fremover imøtegå noe slikt med ytterste strenghet. Serbia skulle blant annet forhindre enhver anti-østerriksk propaganda, straks ta tiltak mot Narodna Obrana, fjerne involverte i attentatet fra statens tjeneste og måtte fremfor alt:
Ultimatumet fra Østerrike-UngarnAustro-Hungarian Ultimatum to Serbia, 23 July 1914, Primary Documents, FirstWorldWar.com krevde at Serbia formelt og offentlig skulle fordømme den «skadelige propagandaen» mot Østerrike-Ungarn, hvis endelige mål, ble det hevdet, var å «fjerne fra monarkiet områder som tilhørte det». Videre skulle Beograd «med alle mål undertrykke denne kriminelle terroristpropagandaen». I tillegg skulle den serbiske regjeringen gjøre følgende:
thumb|Ciganović og Tankosić, nevnt i punkt 7.
Undertrykke alle publikasjoner som «oppfordret til hat og forakt mot Østerrike-Ungarns monarki», og er «rettet mot dets territoriale integritet». Oppløse den serbiske nasjonalistorganisasjonen Narodna Odbrana (Folkets forsvarere) og alle andre slike organisasjoner i Serbia. Uten opphold fjerne fra skolebøker og offentlige dokumenter all «propaganda mot Østerrike-Ungarn». Fjerne fra serbias militære og sivile administrasjon alle offiserer og funksjonærer hvis navn Østerrike-Ungarns regjering oppgir. Motta «representanter for Østerrike-Ungarns regjering» for å «undertrykke undergravende elementer». Stille for retten alle hjelpere ved attentatet på erkehertugen og la «Østerrike-Ungarns representanter» (politifolk) ta del i etterforskningen. Arrestere major Vojislav Tankosić og tjenestemann Milan Ciganović som ble nevnt som medhjelpere i planleggingen av attentatet. Avslutte de serbiske myndighetenes samarbeid i «smuglingen av våpen og eksplosiver over grensen», avskjedige og straffe tjenestemennene i grensevakten i Šabac og Loznica, «skyldige i ha assistert gjerningsmennene i forbrytelsen i Sarajevo». Avgi «forklaring» til Østerrike-Ungarns regjering vedrørende «serbiske tjenestemenn», som i intervjuer har uttrykt seg «fiendtlig til Østerrike-Ungarns regjering». «Uten opphold» underrette Østerrike-Ungarns regjering om gjennomføringen av tiltakene angitt i ultimatumet.
I avslutningen av dokumentet forventet Østerrike-Ungarns regjering et svar fra Serbias regjering senest klokken 17, 25. juli 1914. Et tillegg til hovedteksten nevnte ulike detaljer fra «etterforskningen av forbrytelsen gjennomført av domstolen i Sarajevo, mot Gavrilo Princip og hans kamerater, med grunnlag i attentatet», som ble oppgitt til å skulle gi skyld og bistand til konspiratørene fra ulike serbiske tjenestemenn.
Russisk reaksjon Østerrike-Ungarn trodde derfor at Russland ikke ville blande seg inn til tross for store interesser på Balkan. Serbia sendte 24. juli en appell til tsaren, Nikolai II, og ba om hjelp fordi kravene var nedverdigende og tidsfristen for kort. Tsaren svarte at ultimatumet var for ydmykende og at Østerrike-Ungarn provoserte fram en krig. 25. juli startet Russland mobiliseringen, selv om den offisielle mobiliseringsordren ikke ble gitt før 30. juli. Det ble klart for alliansen at en krig muligens var uunngåelig.
Som reaksjon på ultimatumet sendte det russiske ministerrådet den 24. juli 1914 ut et meddelende memorandum til Serbia, hvor det meddelte den serbiske regjering at den russiske regjering overfor de europeiske stormakter ville bestrebe seg på å oppnå en utsettelse av ultimatumet slik at Serbia fikk «mulighet for selv å gjennomføre en inngående undersøkelse av attentatet i Sarajevo». Av memorandumet fremgikk det at Russland planla en mobilisering av sine tropper og trakk sine finansielle aktiva ut av Tyskland og Østerrike. I tilfelle av et østerriksk-ungarsk angrep på Serbia ville Russland ikke unnlate å handle.Benachrichtigendes Memorandum des russischen Ministerrats an Serbien vom 11./24. Juli 1914
Serbias reaksjon Serbia aksepterte ikke ultimatumet betingelsesløst og avga følgende erklæring vedrørende østerrikske organers aktiviteter på serbisk jord: