thumb|Den ortodokse synagogen i Roma. Italienske jøder kan benyttes som begrep i bred mening om alle jøder som lever i eller har røtter i Italia, og i smalere mening om det jødiske samfunnet i oldtiden som benyttet seg av italienske religiøse ritualer, og som var særskilt fra de samfunn som har sin opprinnelsen i middelalderen eller moderne tid som benytter seg av sefardiske eller askenasiske ritualer.
Inndelinger Italienske jøder faller historisk inn i fire kategorier: Jøder tilknyttet italienske ritualer (tidvis kalt for italkim) som har bodd i Italia siden romersk tid; se nedenfor. Sefardiske jøder som kan bli inndelt i østlig sefardisme på den ene siden, og på den andre siden spanske og portugisisk jøder, det vil si jøder som kom til Italia som følge av forfølgelser og forvisning fra Spania i 1492, Portugal i 1497 og kongedømmet Napoli i 1533.
Et annet interessant tilfelle var at tilpasningen til etternavn etter konsilet i Trient. Et eksempel er familien Salathiel som endret etternavn til Pelliccioli og deres etterkommere utvandret senere til Sør-Amerika.Família Pelliccioli, Site de informações sobre a família Disse inkluderte deretter både de som var forvist i samtiden og krypto-jødiske familier som forlot Spania og Portugal i påfølgende århundrer og senere var i stand til å gå tilbake til jødedommen.
Askenasiske jøder, som levde hovedsakelig i den nordlige delen av Italia. Jødene i Asti, Fossano og Moncalvo (appam). Disse representerte jøder forvist fra Frankrike i middelalderen. Deres liturgi er lik den til askenasiske, men inneholder en del særskilte praksis som har sin opprinnelse fra franske jøder fra tiden til rabbiner Rashi (Shlomo Yitzhaki), særlig ved tjenestene for høyhelligdagene.
Historisk har disse samfunnene holdt seg adskilte: i en gitt by var det ofte en "italiensk synagoge" og en "spansk synagoge", og stundom også en «tysk synagoge». I mange tilfeller ble disse siden slått sammen, men en gitt synagoge kan hatt tjenester for mer enn et ritual.
I dag er det ytterligere kategorier: Jødene fra San Nicandro som er etterkommere av gerim (konvertitter) fra neofiti (krypto-jøder) i San Nicandro Garganico; Iranske jøder som lever i Roma og Milano; Libyske jøder som lever hovedsakelig i Roma.
Historie thumb|To gamle jødiske graver i bymuren i Pisa. Historien til jødene i Italia går tilbake 2000 år, og de første dokumenterte jødene i Italia var ambassadører som ble sendt til Roma av Judas makkabeeren i 161 f.Kr. Antagelig hadde det vært jødiske handelsmenn før eller på samme tid. Gravsteiner og dedikasjonsinskripsjoner er blitt bevart fra denne perioden. De jødene som var bosatt bodde antagelig i sørlige Italia med et mindre samfunn i Roma, og de snakket gresk, datidens fellesspråk.Gomperts, Jacqueline: Jews in Italy. A Long History and Cultural Heritage Det er antatt at en del familier, eksempelvis Adolescenti, er etterkommere av jøder som ble deportert fra Judea av keiser Titus i 70 e.Kr. I tiden under den romerske republikk levde det et stort antall jøder i Roma. De var hovedsakelig gresktalende, datidens fellesspråk, og var fattige. Mange grekere, jøder inkludert, kom til Roma som handelsmenn eller ble fraktet dit som slaver. Romerne synes å ha betraktet jødene som tilhengere av en noe tilbakestående religion med sære skikker, men den form for antisemittisme som kom senere i de kristne og muslimske verdnene eksisterte ikke. Julius Cæsar var kjent som vennlig innstilt overfor jødene, han fjernet de harde forordningene og tunge skatteleggingen som var blitt pålagt av Pompeius. Han tillot også at murer og befestninger i Jerusalem til å bli bygget opp igjen og gjenreiste Jaffa foruten en rekke andre kystbyer under jødisk styre. Da Cæsar ble myrdet var jødene i Roma blant de første som kom for å sørge ved hans døde legeme.Julius Caesar and the JewsI senantikken og med forfremmelsen av kristendommen som lovlig religion i Romerriket ved Konstantin den store i 313 endret posisjonen til jødene i Italia og over hele riket seg raskt og dramatisk. Keiseren innførte en rekke undertrykkende lover for jødene. Kristendommen ble gjort til statsreligion for Romerriket i 380, noe som betydde at perioder med forfølgelser ble fulgt av perioder med færre forfølgelser.Short History of Italian Jews
I tidlig middelalder var det betydelige jødiske samfunn i søritalienske byer som Bari og Otranto. Middelalderens italienske jøder frambrakte også betydningsfulle halakahadiske verk som Shibbole ha-Leket. Det var perioder hvor jødene ble fordrevet, blant annet en fordrivelse fra Trani i 1380, og en kortvarig fordrivelse fra Bologna i 1172. Historien om pavene og deres forhold til jødene begynner med pave Gregor I den store. Han beskyttet ofte jødene mot vold og urettmessig behandling fra myndighetene, og fordømte tvangsdøping, men han rådet også på samme tid å vinne jødene over til kristendommen. Deutsch, Gotthard; Jacobs, Joseph: Popes, The, 1906 Jewish Encyclopedia En nevø av rabbiner Nathan ben Jehiel av Roma fungerte som eiendomsadministrator for pave Alexander III som selv viste vennskapelige holdninger til jødene ved Tredje Laterankonsil i 1179 hvor han motsatte seg fiendtlige prelater som ville innføre diskriminerende antijødiske lover. Under normannernes styre i sørlige Italia og på Sicilia ble jødene betraktet som likestilte med andre folk, også kristne, og kunne inneha et hvilket som helst yrke, noe særskilte lover forbød i Italia. Pave Innocens III (1198–1216) var en særskilt rasistisk og intolerant pave som truet med å bannlyse de som tillot jøder å ha offentlige posisjoner.
Mange jøder var utmerkede leger, en pave hadde en jøde ved navn Isaac ben Mordecai som personlig lege.Gajo, Maestro (Isaac Ben Mordecai) Et av de fremste yrkene som jødene hadde og som de siden ble nedsettende assosiert med ble påtvunget dem. Jødene fikk ikke lov til eie jord, men det var ett yrke kristne ikke vil ta i og det var utlån av penger mot rente. Jødene slo seg opp som en etnisk minoritet på det som foraktelig kalles lånehaier og ågeri. Prisen de betalte for dette privilegiet var sosial fordømmelse, noe William Shakespeares drama Kjøpmannen i Venedig (1596–97) handler om. For kristne var det en synd å låne ut penger med rente. Ågerkarer, som lånte ut penger med rente, var blitt lyst i bann ved tredje Laterankonsil i 1179. Selv det å hevde at åger ikke var en synd ble fordømt som kjetteri.Ferguson, Niall (2009): Finansplaneten, s. 40-41 Jøder som flyktet fra krig etablerte seg i 1509 i Venezia og uvillige myndigheter avsatt et eget område, ghetto nuovo, i 1516, om enn med sterke restriksjoner for dem. Etter at jødene ble forvist fra kongedømmet Napoli i 1533 endret sentrum for de italienske jødene til Roma og de store byene i nordlige Italia.
En av de mest berømte av Italias jøder var rabbiner Moshe Chaim Luzzatto (1707–1746), en mystiker som skrev religiøse og etiske verker som var kontroversielle i hans samtid, men som har blitt studert med økt interesse siden.Rabbi Moshe Chaim Luzzatto , Ou.org
Det italienske jødiske samfunnet som helhet overgikk neppe mer enn rundt 50 000 mennesker etter at de ble gitt fulle rettigheter i 1870. I løpet av den andre aliyah (utvandring) mellom 1904 og 1914 flyttet mange italienske jøder til Israel, og det er en italiensk synagoge og kultursenter i Jerusalem.
Italienske ritualer thumb|Brønn for det jødiske rituelle bad (mikweh) under middelalderen i Siracusa på Sicilia. Det er bygget helt under jorden og det ble skjult da jødene ble forvist i 1492. Det ble glemt og derfor bevart intakt inntil det ble gjenoppdaget i moderne tid. De innfødte italienske jødene, som særskilte i forhold til sefardiske og askenasiske jøder, er i forskningslitteraturen tidvis henvist til som italkim (hebraisk for «italienere», flertall av italki, mellomhebraisk lånord fra det latinske adjektivet italicu(m) i betydningen «italisk», «latin», «romer»; italkit er også benyttet i moderne hebraisk som språknavnet «italiensk»). De har tradisjonelt snakket varianter av dialekten jødisk-italienske språk.
Skikkene og de religiøse ritualene til italienske jøder kan bli sett på som en bro mellom sefardiske og askenasiske tradisjoner, og viser likheter til deres begge. De er dog nærmere til skikkene til romaniotere, innfødte greske jøder. En underavdeling er anerkjent mellom minhag Benè Romì som ble praktisert i Roma, og minhag Italiani praktisert i de nordlige byene som Torino, skjønt de to ritualene var generelt svært like.
I henhold til religiøs lov fulgte italienske jøder generelt de samme reglene som sefardiske ved at de aksepterte autoriteten til Isaak Alfasi (Jishak Alfassi) og lovsamlingen Shulchan Arukh i motsetningen til askenasiske skikkene som ble lovbestemt av den polske rabbineren Moses Isserlis. Imidlertid var den italienske liturgien annerledes enn fra begge de nevnte gruppene, noe som gjorde det mulig for italienske jøder å bevare deres egne tradisjoner da andre samfunn valgte enten standard sefardisk eller askenasisk bønnebok.
Det er blitt hevdet at den italienske bønnebok inneholder de siste levninger av den jødiske tradisjon i Judea/Galilea, mens både den sefardiske og i en noen mindre grad den askenasiske reflekterer den babylonske tradisjonen. Denne påstanden er ganske sannsynlig, skjønt det er vanskelig å verifisere tekstmessig ettersom lite liturgisk materiale er blitt bevart fra Israels land. I tillegg reflekterer en del italienske tradisjoner babylonske ritualer i en mer arkaisk form, mye på samme vis som bønneboken til jemenittiske jøder gjør det. Eksempler på gammelbabylonske tradisjoner som er bevart av italienerne, men av ingen annen jødisk gruppe (inkludert jemenittene), er bruken av keter yitenu lach i kedushah for alle tjenesterI gamle manuskripter med italienske ritualer, i Daniel Goldschmidts trykk og i referanser i tidlig litteratur som Shibbole ha-Leket. Dagens minhag benè Romì følger de sefardiske ritualer i bruken av keter for kun musaf og nakdishach for alle andre tjenester. og av naḥamenu i Birkat Hamazon (bønn etter måltider) på sabbaten, begge er funnet i Siddur til Amram Gaon.
De italienske ritualene har tradisjonelt benyttet seg italiensk-hebraisk, et uttalesystem som ligner de til konservative spanske og portugisisk jøder. Denne uttalen har i mange tilfeller blitt adoptert av sefardiske, askenasiske og appam samfunnene i Italia.
Askenasiske jøder Det har vært askenasiske jøder som har levd i Nord-Italia siden så tidlig på senmiddelalderen. I Venezia var de det eldste jødiske samfunnet i byen, og kom før sefardiske og de italienske gruppene. Etter at boktrykkekunsten ble oppfunnet ble Italia et betydelig senter for utgivelser av bøker på hebraisk og jiddisch for bruk av tyske og andre nordeuropeiske jøder. En kjent figur var Elijah Levita som var en ekspert på hebraisk grammatikk og masoreter, foruten å være forfatteren av jiddisch romantiske eposet Bovo-Bukh.
Andre markante samfunn var de norditalienske Asti, Fossano og Moncalvo som ble opprettet av jøder som hadde blitt forvist fra Frankrike i 1394: disse samfunnene omfattet også den velkjente Lattes-familien. Kun synagogen i Asti er fortsatt i bruk i dag. Deres ritualer, kjent som appam (fra de hebraiske initialene fra de tre nevnte byene), er tilsvarende de askenasiske, men har en del særegenheter fra gammelfranske ritualer, særlig i henhold til høyhelligdagene. Disse variasjonene er funnet på løsbladsystemet som samfunnet benyttet i sammenheng med den normale askenasiske bønneboken; de var også trykket av Goldschmidt.Daniel Goldschmidt, Meḥqare Tefillah u-Fiyyut (Om jødisk liturgi): Jerusalem 1978. Dette ritualet er det eneste bevarte levningen fra de opprinnelige franske ritualene, også kjent som rashi (etter rabbineren). Franske askenasiske jøder har siden 1394 benyttet seg av de tyske askenasiske ritualer.