se egen seksjon

Søterotslekta (Gentiana) er ei planteslekt i søterotfamilien.

Beskrivelse Artene er ett-, to- eller flerårige urter. De kan ha ei kraftig, kjøttfull eller trevlete pælerot, eller flere linjeformede–sylindriske røtter. Stengelen er oppstigende eller opprett. Bladene sitter motsatt, eller av og til kransstilt eller i en grunnstilt rosett.

Én eller noen få blomster er samlet i en blomsterstand som er ende- eller sidestilt. Blomstene er som regel femtallige og blå, men andre farger forekommer også. Det er små fliker mellom de store kronflikene. Begeret er kortere enn kronrøret og har små, hinneaktige sammenvoksninger. Denne slekta har ikke hårkrans i åpningen på kronrøret.

Systematikk og utbredelse Artene i småsøteslekta (Comastoma), bakkesøteslekta (Gentianella), fjæresøteslekta (Gentianopsis), Metagentiana, Sinogentiana og Kuepferia ble tidligere regnet til Gentiana, men er nå skilt ut. Noen botanikere skiller også ut slektene Calathiana, Ciminalis, Dasystephana og Gentianodes, men i denne artikkelen brukes en forholdsvis vid oppfatning av Gentiana i samsvar med Favre et al. (2020).

Det er beskrevet mer enn 360 arter i søterotslekta, og nye arter kommer regelmessig til. Det er omtrent 250 arter i Himalaya og Tibet, og det antas at slekta har oppstått der. Sekundære sentre for artsmangfold finnes i Europa og Nord-Amerika. Det er også noen arter i fjellstrøk i Marokko, Mellom- og Sør-Amerika, Sørøst-Asia og sørøstlige Australia.

Frøene spres med tyngdekraft, vind og vann. Det kan tenkes at spredningen til isolerte tropiske fjell har skjedd ved hjelp av fugler som har hatt med seg frø i mudder klistret til fjær eller føtter.

Hos Favre et al. (2020) deles søterotslekta i 13 seksjoner. Tre seksjoner, Microsperma, Phyllocalyx og Tetramerae, er endemiske for områdene rundt Tibetplatået, og to, Ciminalis og Gentiana, er endemiske for Europa. De andre seksjonene har minst én art med vid utbredelse. Størst utbredelse og flest arter har seksjon Chondrophyllae, som finnes i nesten hele slektas utbredelsesområde. De fleste seksjonene forekommer i åpent terreng i fjellstrøk, men seksjonene Cruciata og Pneumonanthe vokser under skoggrensa i tempererte strøk.

Nytte Røttene til flere av artene smaker svært bittert. Bitterstoffene brukes i drikker som skal hjelpe mot fordøyelsesbesvær og andre plager. Det norske navnet søte kommer av at man ville smigre vettene i planten slik at den hadde god virking. Gentiana viser til den illyriske kongen Gentius som visstnok oppdaget den medisinske virkningen.

I Norge finnes tre arter i søterotslekta naturlig: klokkesøte, søterot og snøsøte. Flere arter i slekta dyrkes i hager. De fleste søteartene blomster på seinsommeren eller tidlig på høsten. Blomstene lukker seg i overskyet vær.

Utvalgte arter Slekta omfatter omtrent 360 arter som fordeles på 13 seksjoner. Følgende liste inneholder alle seksjoner, men bare et utvalg av artene i slekta: seksjon Calathianae – 10 arter, de fleste i Europa Gentiana bavarica – Alpene Gentiana brachyphylla – fjell i Sør- og Mellom-Europa og Vest-Asia snøsøte (G. nivalis) – amfiatlantisk utbredelse fra Grønland og Labrador i østlige Canada til Sibir og nordøstlige Tyrkia vårsøte (G. verna) – fra Irland og De kantabriske fjell til arktisk Russland og Iran seksjon Chondrophylla – 180 arter med nesten kosmopolitisk utbredelse Gentiana atlantica – Høy-Atlas i Marokko Gentiana baeuerlenii – De australske alper i sørøstlige Australia Gentiana gayi – Chile, Argentina, Falklandsøyene Gentiana prostrata – Øst-Alpene, Kaukasus, Iran, nord i europeisk Russland, Sibir, Sentral-Asia, Himalaya, Aleutene, vestlige Nord-Amerika Gentiana quadrifaria – fjell på Java i Indonesia Gentiana utriculosa – fjell i Mellom-Europa, Italia og Balkan seksjon Ciminalis – 7 arter i Europa alpesøte (G. acaulis) – fjell i Sør- og Mellom-Europa Gentiana alpina – vestlige og midtre deler av Alpene, Pyreneene, Sierra Nevada Gentiana angustifolia – sørvest i Alpene, Pyreneene Gentiana clusii – Jurafjellene, Alpene, Karpatene, Schwarzwald, Cevennene, Pyreneene seksjon Cruciata korssøte (Gentiana cruciata) – Sør- og Mellom-Europa, Baltikum, europeisk Russland, Vest-Sibir, Kasakhstan, Vest-Asia krypsøte (Gentiana dahurica) – sørøstlige Sibir, Mongolia, Nord-Kina Gentiana decumbens – øst i europeisk Russland, Sibir, Kasakhstan, Mongolia, Xinjiang, Indre Mongolia Gentiana olivieri – Asia fra Tyrkia til Xinjiang og Pakistan Gentiana tibetica – sentrale og østlige Himalaya, Tibet seksjon Frigida Gentiana algida – Sibir, Kina, Himalaya, Japan, Kasakhstan, Kirgisistan, Korea, Mongolia, vestlige Nord-Amerika Gentiana frigida – øst i Alpene, Karpatene seksjon Gentiana – 7 arter i Europa Gentiana burseri – sørvest i Alpene, Pyreneene gulsøte (G. lutea) – fjell i Sør- og Mellom-Europa og Anatolia Gentiana pannonica – Øst-Alpene, Karpatene Gentiana punctata – Alpene, Karpatene og fjellene på Balkan søterot (G. purpurea) – Vest-Alpene, Appenninene, Norge, ett sted i Sverige (Härjedalen) seksjon Isomeria seksjon Kudoa – 30 arter i Himalaya, Kina og Japan Gentiana lawrencei [G. farreri] – Gansu, Qinghai og Sichuan i Kina Gentiana ornata – sørlige Tibet, østlige Nepal, Bhutan kinasøte (G. sino-ornata) – østlige Tibet, Sichuan, Yunnan, Myanmar seksjon Microsperma – 8 arter i Nepal, Bhutan og Kina seksjon Monopodiae – 15 arter i Sørøst-Asia, Himalaya, Kina, Japan, Russland, Nord-Amerika Gentiana cephalantha – Sør-Kina, Myanmar, Thailand, Vietnam seksjon Phyllocalyx seksjon Pneumonanthe skogsøte (G. asclepiadea) – fjell i Sør- og Mellom-Europa og Vest-Asia makinosøte (G. makinoi) – Honshu og Shikoku i Japan Gentiana lagodechiana – østlige Kaukasus Gentiana linearis – østlige Canada, nordøstlige USA klokkesøte (G. pneumonanthe) – Europa til sentrale Sibir og Kaukasus Gentiana scabra – Fujian, Jiangsu og Zhejiang i Kina, Korea, Japan, Russlands fjerne østen frynsesøte (G. septemfida) – Kaukasus og fjell i Vest-Asia; dyrket i hager og forvillet andre steder Gentiana setigera – Oregon og California i USA Gentiana triflora – Øst-Sibir, Nord-Kina, Japan, Korea seksjon Tetramerae – 2 arter i Kina (Yunnan, Sichuan)

Galleri

Litteratur

Eksterne lenker