Ole Christian Paus (1947–2023) var en norsk visesanger, lyriker og forfatter. Han var med å starte visebølgen og ble en av dens mest nyskapende skikkelser. Hans verk spente fra nidviser og protestsanger til kjærlighetssanger og salmetolkninger. Han utga 40 musikkalbum, romaner, dikt, revyer, reiseskildringer og librettoer. En rød tråd var et særegent individualistisk, samfunnskritisk og opprørsk ståsted der han stod «uredd opp for de svakeste mot makta». Paus sang konsekvent på norsk, også i en tid da få andre moderne musikere gjorde det.
Paus ble født i Oslo i en familie med røtter i embetsaristokratiet og nære bånd til Henrik Ibsen, som fra den industrielle revolusjon hadde vært stålmagnater i Oslo. Faren, generalen Ole (von) Paus, var oppvokst i Wien, der bestefaren Thorleif hadde vært norsk konsul og møtt Paus' jødiske bestemor Ella. Paus vokste opp i en familie preget av oppbrudd, i skyggen av krig og flukt. I 1949 flyttet familien til et krigsherjet Hamburg, der faren var i Tysklandsbrigaden og der moren ble smittet av polio og døde da Ole var fire. I 1960-årene markerte han seg i språkstriden som ung lederskikkelse i riksmålsbevegelsen og som en av Anders Langes «hundegutter», men regnet seg selv som anarkist. Han var skoleflink på gymnaset, men ble ingen vellykket student.
I 1967 begynte han å opptre som visesanger i Oslo, et yrke som ikke «eksisterte på den tiden», og ble i 1969 oppdaget av «Alfene» Prøysen og Cranner. Han platedebuterte i 1970 med Der ute – der inne, med 18 viser om bymiljøet i Oslo. Året etter ga han ut diktsamlingen Tekster fra en trapp, oppmuntret av Prøysen. Paus hadde som ung tilhørighet på høyresiden, men inntok en mer fri stilling i 1970-årenes kulturlandskap. Hans tidlige album viste en kreativ inspirasjon fra visesang, jazz og rock. Han markerte seg med tekster med skarp sosial brodd og sympati for samfunnets utstøtte, marginaliserte og ensomme, «alle oss som ikke klarte å hamle opp med tilværelsen», uttrykt i sanger som «Merkelige Mira» eller «Kajsas sang».
Gjennom Henny Moan ble Paus del av miljøet rundt Jens Bjørneboe og André Bjerke. I 1972 kjøpte han villaen Eikvold på Veierland, og skrev sangen «Veierland». Han inspirerte Ketil Bjørnstad til Leve Patagonia, og hadde selv rollen som Hans Jæger. Mot slutten av 1970-årene laget han den satiriske musikalske avisen Pausposten og drev plateselskapet Zarepta. 1980- og 1990-årene markerte en lyrisk vending, med samarbeid med Jonas Fjeld og sanger som «Engler i sneen», «Tordensky» og «Innerst i sjelen». Fra 1991 markerte han seg som salmetolker. «Mitt lille land» ble omtalt som «den nye nasjonalhymnen» etter 22. juli.Verdig tilstandsrapport fra nasjonalartistene , BT.no Med sønnen Marcus laget han barneoperaer, kirkemusikk og eksperimentelle verk.
Minerva skrev at Paus «hadde en unik posisjon blant norske kunstnere. Sangene han skrev berørte mange, og spente fra ettertenksomme hymner til satiriske nidviser. Sett i lys av sine mange aktive år og sin sjangerkrysning, må han kunne anses som Norges mest betydningsfulle trubadur». Paus' livsverk hadde ifølge Asbjørn Bakke «en forunderlig og egenrådig underklang av en annen tid», og han ble kalt «borgerskapets refser og utrettelige enfant terrible» og den siste bohem; både Prøysen og Bjørneboe så ham som sin arvtager.
Den uferdige selvbiografien For en mann var «like mye en fortelling om storfamilien Paus som [...] historien om en av Norges mest folkekjære visesangere og rabulister». Der skrev han om metaforiske landskaper som fra ungdommen skulle prege hele livet hans: «Det var avsindige stup og vidunderlige avgrunner, en verden der poeter og tyver, artister og gjøglere smeltet sammen til en ny og hemmelig skapelsesberetning. Borgerlig skyldfølelse ble brensel til bålet som bare nakne sjeler finner varme ved».
Familien Paus
Ole Paus var sønn av generalmajor Ole Otto Cicin von Paus (1910–2003) og Else Corneliussen (1916–1951). Faren vokste opp i Wien der Ole Paus' bestefar var konsul. Slekten Paus hadde siden begynnelsen av 1600-tallet stått fremst i det Ibsenforsker Jon Nygaard kaller et «sammenfiltret embetsaristokrati» av prester og jurister som styrte Øvre Telemark. Ole Paus' familiegren etablerte seg mot slutten av 1700-tallet som byborgere og skipsredere i Skien – de var Henrik Ibsens nærmeste slektninger – og under den industrielle revolusjon som stålmagnater langs Akerselva i Christiania, der oldefaren Ole Paus startet firmaet av samme navn. Ole Paus' nærmeste familie oppstod imidlertid i Wien, dit farfaren – eventyreren Thorleif (von) Paus – flyttet i 1902 og møtte Paus' jødiske farmor som var Ole Paus' viktigste omsorgsperson. Arvid Skancke-Knutsen skriver at «beretningen om Paus' egen slekt står sentralt» i Paus' ufullendte selvbiografi For en mann og «er et anslag til noe nærmest monumentalt».
Den første med navnet Ole Paus var tipp-tipp-oldefaren Ole Paus (1766–1855).Nygaard, Jon (2013). «...af stort est du kommen»: Henrik Ibsen og Skien. Acta Ibseniania. VIII. Senter for Ibsen-studier. s. 68 og 74. ISBN 9788291540122.
Visesangerens farfar var Thorleif Paus (1881–1976) – som i Østerrike-Ungarn het Thorleif von Paus. Han reiste mye rundt i det østerriksk-ungarske imperiet for å promotere norsk næringsliv og eksportindustri. I 1914 var Paus under en slik reise til Balkan eneste skandinaviske øyenvitne til Skuddene i Sarajevo som utløste første verdenskrig.Palle Koster Jacobsen: «Han så erkehertugen dø ...». Fædrelandsvennen, 14. desember 1968 s. 4
I Wien møtte Thorleif Paus Gabrielle Stein (1883–1971), som ble kalt Ella og som Ole kalte Mullerl. Thorleif von Paus og Gabrielle Stein giftet seg i det lutherske trossamfunnet i Wien 1908. Ella var datter av den jødiske advokaten August Stein (1852–1890) og Josefine Elisabeth Wagner (1850–1933), som hadde katolsk bakgrunn.August Stein og Josefine Elisabeth Wagner, 1877; s. 230, ekteskap, Wien, Matriken der Israelitischen Kultusgemeinde, 1784–1911, FHL mikrofilm 1,575,352 Thorleif og Ella ble skilt i 1918, Ella ble værende i Wien med de to barna på åtte og ni og Thorleif dro hjem til Norge. «Så ble da disse tre stående i livet hennes: musikken, litteraturen og barna. Men størst av dem var barna», skrev Paus om bestemoren.
Ella ble katolsk døpt som toåring og hadde kontakt med det jødiske miljøet og jødiske slektninger. Da nazistene rykket inn i Østerrike i 1938 ble hennes situasjon som såkalt halvjøde prekær. I 1938 reiste hun og datteren Helvig fra Østerrike for godt, til eksmannen Thorleifs hjemland, 20 år etter at de ble skilt. Fordi hun var «halvjøde» som hadde giftet seg ikke-jødisk og ikke var medlem av det jødiske trossamfunnet falt hun akkurat utenfor den definisjonen nazistene opererte med i sin forfølgelse av jøder i Norge. I sin biografi For en mann skrev Ole Paus at familien aldri snakket om Ellas familie i Østerrike, og at det eneste han visste om hennes familie var navnet på hennes bror Otto,: «Han hadde bare én svakhet i livet, han led av en ustoppelig begeistring for kasinoer og veddeløpsbaner (...) bortsett fra grandonkel Otto ble ingen i Mullerls familie noen gang nevnt eller omtalt».Ole Paus og Asbjørn Bakke (etterord), For en mann, Kagge forlag, 2024, ISBN 9788248928508 Faren Ole Otto Pau fokuserte på sin norske farsslekt og skrev en 11-binds historie over.
Ole Paus skrev at «etter hvert likte jeg tante Ella [bestefarens tredje ektefelle] svært godt (...) visst var hun ondskapsfull og nådeløs når hun satte i gang med utskjellingen sin, men hun var morsom også, og fullstendig hensynsløs og fryktløs.»
I biografien siterer Ole Paus en historie fra bestefarens åttiårsdag:
Generalen fra Wien
miniatyr|Oles mormor Monna Roll med Oles mor Else Corneliussen og tante Margarete Corneliussen. Faren brukte Norge navnet Ole Paus, men i familien ble han kalt Otto. Han var pliktoppfyllende, streng og en fraværende far. Det var «som om vi kom fra to ulike verdener» sa sønnen. I 2020 sa Ole Paus at lærdommen han tok fra sitt forhold til faren var at «det er for sent når det er for sent» og at «det er en haug med samtaler som jeg fryktelig gjerne skulle hatt med far». miniatyr|Faren Ole Paus (1910–2003) kom til Norge som nittenåring uten å kunne språket. Han ble norsk general.
Ole Otto Paus vokste opp i Wien og het von Paus frem til navneleddet «von» ble forbudt i Østerrike i 1919. Da Otto var åtte år gammel ble foreldrene skilt og faren Thorleif flyttet tilbake til Norge i 1918. Otto og søsteren ble boende med moren i Wien. Ella oppdro barna som alenemor. Otto gikk på den prestisjefulle skolen Theresianum.
I 1929 flyttet 19 år gamle Otto Paus til Norge for å begynne på offisersutdanning ved Krigsskolen.I 1938 kom også moren og søsteren til Norge, som flyktninger fra Anschluss. Under kampene i 1940 var daværende løytnant Ole Paus adjutant for forsvarssjef Otto Ruge og flyktet til Nord-Norge sammen med resten av den øverste forsvarsledelsen. I det norske eksilmiljøet i London møtte han Else Corneliussen fra Oslo. Hun arbeidet i Luftfartsdirektoratet i London-regjeringen og var niese av en av den norske eksilregjeringens øverste militære ledere: admiral og daværende sjef for Marinen, senere forsvarssjef Elias Corneliussen. Hun hadde vært sekretær for Carl Gustav Fleischer. Else var datter av industrilederen Ragnar Corneliussen (1887–1938) og Monna Morgenstierne Roll (1891–1976), som var en viktig omsorgsperson for sitt barnebarnet Ole Pause. Monna var datter av idrettspioneren og friluftsmannen Emil Roll. Elses søster i Norge ble i 1944 gift med en av lederne for Milorg Kai Holst, som døde under mystiske omstendigheter sommeren 1945.
Ole Paus kom tilbake til Norge som major i 1945, og fikk straks sentrale roller i gjenoppbyggingen av det norske Forsvaret.Tore Pryser: Svik og gråsoner: Norske spioner under 2. verdenskrig, s. 172–173, Spartacus forlag, Oslo 2010 Da jobben som sjef for Etterretningstjenesten skulle besettes etter andre verdenskrig var han en av favorittene, men jobben gikk til Vilhelm Evang som ble innstilt foran ham.
Barndom i skyggen av krig miniatyr|Ole Paus' første hjem, farfaren Thorleifs leilighet i Frederik Stangs gate 40. Farfaren flyttet til et slott i Sverige i 1936 og lot ekskona Ella og datteren Helvig bo i leiligheten da de kom til Norge i 1938. Oles foreldre flyttet inn da de vendte hjem fra London i 1945
Frederik Stangs gate Ole Paus ble født i 1947 i Oslo og bodde de første årene i farfarens leilighet i Frederik Stangs gate 40, der foreldrene Ole og Else hadde flyttet inn hos Oles farmor og tante etter å ha kommet hjem fra London i 1945. Oles storebror Hans Peter – som senere skulle bli den sveitsiske finansmannen Jean Pierre Paus – ble født i London i 1945. Farfaren bodde til vanlig på slottet sitt i Sverige, men ses å ha brukt leiligheten som norsk adresse for seg selv og sitt firma Thorleif Paus A/S i denne perioden. Ved dåpen var farens fetter Richard Andvord Ole Paus' gudfar.
Tysklandsbrigaden Paus skrev at «i 1949 dro far til Tyskland for å tjenestegjøre i Tysklandsbrigaden. Mor og storebroren min Peter og jeg fulgte med. Vi bodde i utkanten av Hamburg i en liten landsby med kasernelignende hus. Jeg husker bare små glimt fra Tyskland, ikke ordentlige minner: en lekebil, en sandkasse, lukten av en traktor, lyden av en damestemme, men ingen bilder av mor. Jeg husker ikke moren min, og det plager meg. Tyskland var knust. Kamphandlingene var over, krigen var borte, og det ble stille. Men sammen med stillheten krøp epidemiene ut av ruiner og slagmarker og spredde død og redsel blant de levende. En av de grådigste blant disse var polioepidemien. Den herjet Europa og skapte død og krøplinger overalt hvor den kom. Mor og jeg ble smittet. Jeg var heldig, jeg fikk bare et ondskapsfullt lite kjærtegn langs høyresiden, men mor forsvant inn i et langt og smertefullt sykeleie før hun til slutt ble lagt i en jernlunge på Ullevål sykehus, og der døde hun. Da var jeg fire år gammel».