Jugoslavia blir brukt om tre etterfølgende, men separate stater som eksisterte i størstedelen av det 20. århundre i Sentral-Europa og på Balkan i Europa. Oversatt til norsk betyr navnet «Sør-Slavia».
Den første var et kongerike etablert 1. desember 1918 som Kongeriket av serbere, kroater og slovenere, som ble omdøpt til Kongeriket Jugoslavia 6. januar 1929 og eksisterte fram til 6. april 1941 da den ble invadert av aksemaktene under andre verdenskrig. Den kapitulerte kun elleve dager senere og var okkupert fra 17. april 1941. Like etter andre verdenskrig etablerte kommunistene en ny stat.
Den andre var en sosialistisk stat etablert umiddelbart etter andre verdenskrig, 29. november 1945, som Den demokratiske føderasjonen Jugoslavia, men ble omdøpt allerede i 1946 til Den føderale folkerepublikken Jugoslavia og ble senere omdøpt til Den sosialistiske føderale republikken Jugoslavia (SFR). Landet ble det meste av tiden regjert av Josip Broz Tito, og blir ofte omtalt som «Titos Jugoslavia».
Den tredje ble kalt Den føderale republikken Jugoslavia og ble dannet 1992; den omfattet de gjenværende republikkene Serbia (inkludert provinsene Kosovo og Vojvodina) og Montenegro. I 2001 ble navnet Jugoslavia offisielt avskaffet, og staten ble omdannet til en løsere union med navnet Serbia og Montenegro som ble offisielt anerkjent 4. februar 2003. Montenegro erklærte seg uavhengig fra Serbia 3. juni 2006; ved det ble den siste unionen oppløst.
Bakgrunn De første som tok i bruk betegnelsen jugoslav, i motsetning til bare sør-slav, var en gruppe advokater fra Kroatia og Bosnia-Hercegovina som i 1914 samlet seg for et politisk initiativ.
22. november 1914 møtte Ante Trumbić, Frano Supilo, Ivan Meštrović, Hinko Hinković og Franko Potočnjak fra Kroatia, og Nikola Stojanović og Dušan Vasiljević fra Bosnia-Hercegovina, med Pavle Popović som var representant for Nikola Pašićs serbiske regjering. Møtet foregikk på nøytral grunn i Firenze, Italia. Der skulle de koordinere og samle sine krefter for å starte oppbyggingen av en uavhengig stat for de vestlige sør-slaverne. Lujo Vojnović var også til stede som observatør for Kongeriket Montenegro.
Den nye ideen om et samlet Jugoslavia ble positivt mottatt. I Vest-Europa var det økende misnøye med Østerrike-Ungarn, og mange så en union mellom sør-slaverne som den beste måten å komme ut av den situasjonen som hadde oppstått i og med første verdenskrig. Slavere bosatt utenfor Jugoslavia, kjent for sin nostalgi og sin patriotisme, begynte også å støtte den nye ideen.
Jugoslavia-komiteen (Jugoslavenski odbor) ble offisielt dannet 30. april 1915 i London, med de nevnte deltagende politikerne som dens medlemmer. Komiteen og Kongeriket Serbia skrev under på Korfu-deklarasjonen 20. juli 1917. Denne deklarasjonen erklærte deres ønske om opprettelse av et samlet kongerike.
Kongeriket av serbere, kroater og slovenere og Kongeriket Jugoslavia
thumb|Kong Aleksandar I Målene til Jugoslavia-komiteene ble delvis nådd ved slutten av første verdenskrig i 1918, da Østerrike-Ungarn ble oppløst og sør-slaverne ble organisert i Staten av slovenere, kroater og serbere. Denne kortvarige staten ble snart forent med Serbia og Montenegro og dannet Kongeriket av serbere, kroater og slovenere. Etter oppløsningen av Østerrike-Ungarn oppstod en kaotisk situasjon og førsteprioritet for sør-slaverne var opprettelse av den nye staten. Uoverensstemmelser om hvorvidt den nye staten skulle være en føderasjon eller en sentralisert stat ble lagt til side slik at man kunne gå videre i prosessen.
28. juni 1921 er en dag med stor historisk betydning for serberne. Foruten høytiden Vidovdan, godkjente Parlamentet (Skupština) en ny grunnlov denne dagen. Vedtaket ble gjort til tross for en boikott fra kroatiske representanter. Den nye grunnloven sentraliserte den politiske makten, og styrket den kongelige regjeringen i Beograd. Dette førte til stor misnøye blant de mer pro-føderale kroatiske og slovenske politikerne.
I 1928 ble Stjepan Radić, leder for Det kroatiske bondepartiet, skutt og drept i parlamentsbygget av Puniša Račić, en etnisk serbisk nasjonalist fra Montenegro. Kong Aleksandar I brukte denne episoden som et påskudd for å styrke sin egen makt. 6. januar 1929 suspenderte han grunnloven, oppløste Skupština og erklærte kongelig diktatur. Han reorganiserte alle regionale inndelinger av landet og døpte det om til Kongeriket Jugoslavia. Alle nasjonale identiteter bortsett fra «jugoslav» ble forbudt.
Jugoslavia ble en meget militarisert stat. Dette gav opphav til flere opprørske nasjonalistgrupper som var imot det kongelige diktaturet. Kongen var meget upopulær, spesielt blant de som ikke var serbere, og mens han var på besøk i Marseille, Frankrike i 1934, ble han myrdet av den bulgarske nasjonalisten Velichko Kerin (ofte omtalt under sitt revolusjonspseudonym Vlado Chernosemski). Kong Alexanders 11 år gamle sønn ble utropt til konge under navnet Petar II, (Knez Petar Karađorđević II) under et regentskap ledet av Alexanders fetter, Prins Pavle. Prins Pavle ble sett på som ineffektiv av sine landsmenn og vant ikke mye respekt, men han fortsatte i samme spor som Aleksandar, sammen med statsminister Milan Stojadinović.
I begynnelsen av andre verdenskrig ble Jugoslavia presset av Tyskland og Italia til å delta i aksemaktenes allianse. Italia var kjørt fast i en krig med Hellas, og før Tyskland satte sine styrker inn i denne krigen, ville de ha Jugoslavias støtte.
Prins Pavle underla seg det fascistiske presset og undertegnet Tripartite-pakten i Wien 25. mars 1941. Han håpet gjennom dette å hindre at Jugoslavia ble innblandet i krigen. Pakten vakte stor misnøye i Jugoslavia, og ble ødeleggende for Pavles omdømme i hjemlandet. Høytstående offiserer var sterkt imot pakten og gjennomførte et statskupp da kongen ankom hjemlandet 27. mars 1941. Hærgeneral Dušan Simović tok makten, arresterte Wiendelegasjonen, avsatte regentskapet, sendte Pavle i eksil og gav all makt til den da 17 1/2 år gamle Kong Petar II, som ellers ville ha overtatt regentskapet på sin 18-årsdag seks måneder senere.
Da Jugoslavia på denne måten avbrøt aksemakt-avtalen, bestemte Hitler seg for å invadere Jugoslavia 6. april, tett etterfulgt av en invasjon av Hellas. Et resultat av denne avgjørelsen var at Operasjon Barbarossa ble utsatt fire uker, noe som senere viste seg å bli en kostbar avgjørelse for Tyskland.
Jugoslavia under andre verdenskrig
mini|250px|De ulike okkupasjonssonene under andre verdenskrig. Klokka 05.15 6. april 1941 angrep tyske, italienske, ungarske og bulgarske styrker Jugoslavia. Luftwaffe bombet Beograd og andre store jugoslaviske byer. 17. april kapitulerte Jugoslavia og skrev under en våpenhvile med Tyskland i Beograd. Dermed endte de elleve dager med motstand mot Wehrmacht. Mer enn 300 000 jugoslaviske offiserer og soldater ble tatt til fange.
Aksemaktene okkuperte Jugoslavia og delte det opp. Den uavhengige staten Kroatia ble etablert som en nazistyrt stat og makten ble gitt til de katolske fascistene som ble kjent som Ustaše. Denne bevegelsen oppstod så tidlig som i 1929, men aktivitetene var relativt få fram til 1941. Vojvodina ble gitt til Ungarn, Kosovo til det italienske regimet i Albania og Makedonia ble gitt til Bulgaria. Bosnia-Hercegovina var delt mellom tysk okkupasjon og Ustaše-regimet. Resten av Serbia og Montenegro fikk formell status som selvstendige stater, men underlagt tysk militær okkupasjon.
Jugoslaver som var motstandere av aksemaktenes okkupasjon organiserte to konkurrerende motstandsbevegelser. De som var tilhengere av kongen og var lojale mot det tidligere kongehuset ble med i tsjetnikgruppen (Četnici). De bestod for det meste av nasjonalistiske serbere og ble ledet av Draža Mihajlović. De som støttet kommunistene (og dermed var motstandere av kongehuset) ble med i partisangruppen, en geriljagruppe ledet av Josip Broz.
Partisanene startet en geriljakampanje som ble den største motstandsbevegelsen i Øst-Europa. Tsjetnikene hadde til å begynne med stor suksess med sine operasjoner og ble støttet av den kongelige regjeringen i eksil og de allierte, men de begynte snart å samarbeide med aksemaktene og kjempe mot partisanene. De alliertes støtte til tsjetnikene opphørte da samarbeidet med aksemaktene ble kjent.
Tyske og italienske styrker svarte på geriljamotstanden med å henrette sivile, ofte ved offentlig henging og ved å gi frie hender til regjeringen i den uavhengige staten Kroatia. Dette førte til store sivile tap i Jugoslavia. Offisielle tall fra Jugoslavia hevder at anslagsvis 1,7 millioner mennesker ble drept; om lag 10 prosent av den jugoslaviske befolkningen. Størst var tapene blant serbere i Bosnia og Kroatia og blant minoriteter som jøder og sigøynere. Vladimir Žerjavić og Bogoljub Kočović presenterer 1 027 000 mennesker og det er dette anslaget som er akseptert av FN.Research of WWII Casualties
Under krigen var de kommunistiske partisanene de facto ledere av de kommunistkontrollerte områdene, og de organiserte folkelige komiteer som skulle styre som en sivil regjering. Høsten 1941 etablerte partisanene Republikken Užice i det vestlige Serbia. I november 1941 gjenerobret de tyske styrkene dette området igjen og partisanene flyktet inn mot Bosnia.
25. november 1942 ble Antifascistiske råd for nasjonal frigjøring av Jugoslavia samlet for første gang i Bihać. Rådet samlet seg igjen 29. november 1943 i Jajce og etablerte grunnlaget for etterkrigsorganiseringen av landet, samtidig som de etablerte en føderasjon. 29. november ble offisielt feiret som «Republikkens dag» etter krigen.
Partisanene klarte å tvinge aksemaktene ut av Serbia i 1944, og ut av resten av Jugoslavia i 1945. Den sovjetrussiske røde hær støttet dem i erobringen av Beograd og med andre nærliggende områder, men trakk seg ut umiddelbart etter krigens slutt. I mai 1945 møttes partisanene med de allierte styrkene utenfor Jugoslavias grenser, etter at de også tok Trieste og deler av de østerrikske sørlige provinsene Steiermark og Kärnten. Dette var territorier som var dominert av slovenere og kroater. Til tross for dette trakk de seg tilbake i juni samme året.
Vestlige diplomater forsøkte å gjenforene partisanene og de som var lojale mot kongehuset. Dette førte til Tito-Šubašić-avtalen i juni 1944. Kommunistene lyktes med å lansere Tito som «nasjonal folkehelt» og med å innsette ham som enehersker med tittelen statsminister.
Den sosialistiske føderale republikken Jugoslavia thumb|Jugoslavia med sine seks konstitusjonelle republikker og to autonome provinser.31. januar 1946 ble den nye grunnloven for Den føderale folkerepublikken Jugoslavia vedtatt. Den var bygd opp etter mønster av den sovjetiske grunnloven, og etablerte seks konstitusjonelle republikker og to autonome provinser. Republikkene var: Bosnia-Hercegovina, Kroatia, Makedonia, Montenegro, Serbia og Slovenia.
Innenfor Serbias reduserte grenser ble det etablert to provinser, som fikk begrensede autonome rettigheter: Vojvodina og Kosovo.Provinsen Kosovos offisielle navn i Serbia er Kosovo og Metohija
Landets grenser var hovedsakelig uendret fra før krigen, med unntak av at Istria-halvøya ble overført fra Italia, det meste formelt i 1947, fulgt av en rest ved Osimotraktaten i 1975. Sistnevnte skjedde ved oppløsningen av fristaten Trieste, som var blitt opprettet for å legge lokk på en grensestrid mellom Jugoslavia og Italia.Osimotraktaten, United Nations Treaty Series Vol. 1466, 1-24848. besøkt 10. desember 2024.