thumb|Et kart over Gallia som viser beliggenheten til helvetierne. Helvetiere (latin Helvetii) var en keltisk stamme eller et stammeforbundFreeman, Philip. John T. Koch. red.: Celtic Culture: A Historical Encyclopedia. I. ABC-CLIO. ISBN 1-85109-440-7. s. 901. som var bosatt over det meste av det sveitsiske platå på den tiden de kom i kontakt med den romerske republikken på 100-tallet f.Kr. Ifølge Julius Cæsar var helvetierne delt i to fire undergrupper, eller pagi. Av disse nevner Cæsar kun navnene Verbigeni og Tigurini,Cæsar: Bell.Gall. henholdsvis 1.27 og 1.12 mens den greske historikeren Poseidonios nevner Tigurini og Toygenoi (Τωυγενοί).Strabon 4.1.8, 7.2.2. De opptrer framtredende i Cæsars Commentarii de Bello Gallico, hvor deres mislykkede utvandring til det sørvestlige Gallia i 58 f.Kr. tjente som en katalysator for Cæsars påfølgende erobring av Gallia.

Etymologi

Endonymet Helvetii kan være avledet fra rotordet elw slik som i walisisk, i betydningen «gevinst» eller «profitt», og i gammelirske endelsen il-, i betydningen «mange» eller «mangfoldig». Navnet har også blitt fortolket i betydningen «rik på land», fra elu-, «tallrik», og *etu-, «terreng», «gressland».Delamarre, Xavier (2003): Dictionnaire de la langue gauloise, Éditions Errance, s. 162 og 168.

Navnet for nasjonal personliggjøring av Sveits, Helvetia, og landets nylatinske navn, Confoederatio Helvetica, er begge avledet fra navnet til helvetiere, Helvetii.

Stammeforbund Av de fire helvetiske pagi eller understammer navngir Cæsar kun Verbigeni (Bell.Gall. 1.27) Tigurini (1.12), Poseidonios nevner Tigurini og Toygenoi (Τωυγενοί).En feil i videreformidlingen kan ha omformet navnet Τουτονοί til Τουγενοί, således ført til den tradisjonelle formen (via Strabon) Τωυγενοί. En steinmarkør har inskripsjonen INTER TOVTONOS CAH(F?) som er funnet i Miltenberg ved elven Main (som hadde vært den nordlige grensen til det eldre helvetiske området i henhold til den romerske Tacitus: Germania, 28) er tidvis tatt som støtte for denne teorien. Se Staehelin, 1948, s. 59; Strabon 4.1.8, 7.2.2. De sistnevnte kan være eller ikke være identisk med teutonere som ble navngitt av Titus Livius. Antikkens skribenter klassifisert vanligvis teutonerne som «germanisk» og helvetierne som «galliske», men disse etniske tilskrivelsene er diskutable.De flytende grensene mellom disse begrepene er godt illustrert av Rübekeil, Ludwig (2002): Diachrone Studien zur Kontaktzone zwischen Kelten und Germanen, Wien.

I henhold til Cæsar var det området som helvetierne hadde oppgitt, besto av 400 landsbyer og 12 oppida (befestede bosetninger).Cæsar, Julius (58 f.Kr.): Commentarii de Bello Gallico (Kommentarer til gallerkrigen), Bok 1, seksjon 5 Hans opptelling av den totale befolkningen som ble tatt fra erobrede helvetiske nedtegnelser skrevet på gresk er 263 000 mennesker, inkludert kjempende menn, eldre menn, kvinner og barn.Cæsar, Julius (58 f.Kr.), Bok 1, seksjon 29 Imidlertid er disse tallene vanligvis betvilt av moderne forskere for å være altfor høye.

Som mange andre stammer hadde helvetierne ikke konger på den tiden de havnet i konflikt med Roma, men synes isteden å ha blitt styrt av en klasse adelsmenn (latinsk equites).Andre stammearistokratier var hæduere (Aedui) (Bell.Gall. 1.3), arvernere (Arverni) (Bell.Gall. 7.4), eller remiere (Remi) (Bell.Gall. 2.3). Da Orgetorix, en av helvetiernes mest framstående og ambisiøse adelsmenn, lagde planer for å etablere seg selv som deres konge, møtte han henrettelse ved brenning om han ble funnet skyldig. Cæsar nevner ikke uttrykkelig navnet på de autoritetene som førte saken og samlet menn for å anholde Orgetorix, men Cæsar omtaler dem ved de latinske begrepene civitas («stat» eller «stamme») og magistratus («ledere»).Bell.Gall. 1.4.

Historie Tidligste historiske kilder og bosetning thumb|Helvetierne tvinger romerne å gå under åket, «Die Helvetier zwingen die Römer unter dem Joch hindurch». Romantiks maleri av Charles Gleyre fra 1800-tallet som feirer den helvetiske seieren over romerne ved Agen (107 f.Kr.) Navnet til helvetiere er første gang bevitnet på en graffito på en beholder fra Mantua (ca. 300 f.Kr.) i nordlige Italia.Reprodusert i De Marinis, R.C. (1986): Gli Etruschi a Nord del Po, Mantova. Inskripsjonen i etruskisk alfabet leser eluveitie, noe som har blitt fortolket som en etruskisk form for keltiske (h)elvetios («helvetieren»), antagelig en referanse til en mann av helvetisk opprinnelse som levde i Mantua.

I Plinius den eldres Naturalis Historia (ca 77 e.Kr.) nevner han en opphavsmyte for den keltiske bosetningen i den romerske provinsen Gallia Cisalpina (i Emilia og Lombardia i dagens Nord-Italia) hvor en helvetisk helt ved navn Helico spilte rollen til en mytologisk kulturhelt. Helico hadde arbeidet i Roma som håndverker og da han reiste hjem til nord for Alpene hadde han med seg en tørket fiken, en vindrue, en del olivenolje og vin, og da hans landsmenn fikk smake på dette fikk det dem til å ønske mer og invaderte nordlige Italia. Plinius den eldre: Naturalis Historia 12.2.

Den greske historikeren Poseidonios (ca. 135–50 f.Kr.), hvis verker kun er bevart i fragmenter av andre skribenter, har gitt den tidligste historiske nedtegnelsen av helvetierne. Poseidonios beskriver helvetierne av 100-tallet f.Kr. som «rike på gull, men fredelige»", men uten å oppgi (i tekstene som er bevart) noen nøyaktig indikasjon på deres område.Strabon 7.2.2. Hans referanse til gull som ble vasket i elvene er blitt tatt som bevis for en tidlig tilstedeværelse i på det sveitsiske platå (sveitsisk Mittelland, «mellomlandet»), det lavestliggende landskapet i Sveits med Emme som elven med gull som Poseidonios henviste til. Denne tolkningen har dog mistet tilhengere,SPM IV Eisenzeit, Basel 1999, s. 31f. da Poseidonios' fortelling gjør det mer sannsynlig at det landområdet en del helvetiere forlot for å delta i angrep på teutonere, kimbrere, og ambronere faktisk var det som i dag er sørlige Tyskland og ikke Sveits.

At helvetierne opprinnelig levde i sørlige Tyskland er bekreftet av geografen Klaudios Ptolemaios (ca. 90–168 AD), som forteller om en Ἐλουητίων ἔρημος (det vil si «Helvetisk forlatte landområder») nord for Rhinen.Ptol. 2.11.6. Den romerske historikeren Tacitus viste at helvtikerne en gang bosatte seg i området mellom elvene Rhinen og Main og «den herkyniske skog» (Schwarzwald).Tacitus: Germania 28.2. Den tiden helvetierne forlot dette området er nå vanligvis datert til slutten av 100-tallet f.Kr. på omtrent samme tid som de første germanere angrep den romerske verden da Tigurini og Toygenoi/Toutonoi er nevnt som deltakere i store angrep.

Første kontakt med romerne De germanske stammene kimbrere og ambronere nådde antagelig fram til sørlige Tyskland i løpet av året 111 f.Kr. Her ble de sammenslått med tigurinerne, Tigurini, og antagelig også av teutonerne (Teutoni-Toutonoi-Toygenoi, identifiseringen av den siste gruppen er uklar).Poseidonios så på Toutonoi/Teutoni som en undergruppe av helvetierne. Cf. Furger-Gunti, s. 76f.

Disse stammen begynte med felles invasjon av Gallia, inkludert av den romerske provinsen Gallia Narbonensis og førte til tigurinernes seier over en romersk hær ledet av Cassius Longinus i nærheten av Agendicum i 107 f.Kr. hvor den romerske konsulen ble drept. I henhold til Cæsar ble de romerske soldatene som ble tatt til fange tvunget til å gå under en åk av de triumferende gallerne, en vanære som krevde både en offentlig som privat hevn.Bell.Gall. 1.12. Cæsar er den eneste kilde som forteller om denne episoden da tilsvarende bøker til Titus Livius' historier er kun bevart i Periochae, en kort sammendrag som lister innholdet hvor det blir nevnt gisler ble gitt av romerne, men hvor intet åk er nevnt.L. Cassius cos. a Tigurinis Gallis, pago Heluetiorum, qui a ciuitate secesserant, in finibus Nitiobrogum cum exercitu caesus est. / Milites, qui ex ea caede superauerant, obsidibus datis et dimidia rerum omnium parte, ut incolumes dimitterentur, cum hostibus pacti sunt. (Periochae LXV)

I 105 f.Kr. beseiret de allierte stammene en annen romersk hær i nærheten av Arausio, og dro deretter videre for å herje Spania, Gallia, Noricum, og nordlige Italia. De delte seg opp i to grupper i 103 f.Kr. hvor teutonerne og ambronerne marsjerte langs en vestlige rute gjennom Gallia Narbonensis og kimbrerne og teutonerne krysset de østlige Alpene (antagelig via Brennerpasset). Mens teutonerne og ambronerne bortimot ble drept i 102 f.Kr. av Gaius Marius, overvintret kimbrerne og teutonerne på Posletten. Året etter bortimot utryddet Marius kimbrerne i slaget ved Vercellae. Teutonerne, som hadde planlagt å følge kimbrerne, vendte tilbake over Alpene med deres tyvegods og slo seg sammen med de helvetiere som ikke hadde deltatt i angrepene.

Cæsar og krigen mot helvetierne i 58 f.Kr. thumb|300px|Julius Cæsar og Divico forhandler etter slaget ved Saône. Gjengivelse i gråtoner av maleri fra 1800-tallet av Karl Jauslin.

Opptakt Helvetierne var den første galliske stammen som ble konfrontert av Cæsar. Han forteller om hendelsene til konflikten i de innledende seksjonene av Commentarii de Bello Gallico (Opptegnelser om gallerkrigen).Bok 1, kapitlene 2-29 Grunnet gallerkrigens politiske vesen, har Cæsars motiver for å utgi fortellingen om hans egne bedrifter kan være å endre betydningen av hendelsene og motivene til de som deltok. Cæsars fortelling er på ingen måter en nøytral gjengivelse av de historiske begivenhetene.Welch, Kathryn; Powell, Anton; Powell, Jonathan, red.. (1998): Julius Caesar as Artful Reporter: The War Commentaries as Political Instruments. Swansea: Classical Press of Wales.

Adelsmannen Orgetorix er presentert som den som hisset opp en ny helvetisk utvandring hvor hele stammen forlot sitt opprinnelige område og, i henhold til Cæsar, for å etablere overherredømme over hele Gallia. Denne utvandringen var planlagt i løpet av tre år og hvor Orgetorix konspirerte med to adelsmenn fra nabostammer, Casticus fra sequanerne og Dumnorix fra haeduerne (Aedui), og hver av dem skulle utføre et statskupp i sine egne stammer og deretter skulle de samarbeide. Da ryktene begynte å gå at Orgetorix egentlig ønsket å gjøre seg selv til konge, ble han innkalt for å svare for seg og ville bli henrettet om han ble funnet skyldig i anklagene, men før han ble ført fram døde Orgetorix under uforklarlige omstendigheter. Helvetierne mente at han hadde tatt sitt eget liv.Cæsar: Bok I, seksjon 4.

Helvetierne ga uansett ikke opp dere planlagte utvandring, men brente sine hjem i 58 f.Kr. Et antall stammegrupper fra naboregionene slo seg sammen med dem: Raurici, Latobrigi, Tulingi og en gruppe boiere som hadde beleiret Noreia.Cæsar, Book I, seksjon 5. De forlot sine hjem helt og holdent for å bosette seg blant santonerne så langt unna som Saintonge. Den letteste ruten ville ta dem gjennom Rhônedalen og dermed også gjennom romerske Provincia Narbonensis.

Slaget ved Saône