thumb|Koreanske motstandssoldater fra en såkalt rettskaffen armé, bilde fra begynnelsen av 1900-tallet.
Den koreanske uavhengighetsbevegelsen (koreansk hanja: 抗日運動; hangeul: 항일운동; revidert romanisering: Hangil Undong eller 獨立運動; 독립운동; Dongnip Undong; japansk: 朝鮮独立運動; Chōsen dokuritsu undō) betegner den koreanske motstanden mot den økende japanske innflytelsen i landet og siden det japanske kolonistyret i Korea fra ca. 1895 til 1945.
Kongedømmet Joseon ble på slutten av 1800-tallet utsatt for press fra fremmede makter. Etter den japanske seieren i den første kinesisk-japanske krig i 1895 ble Korea løsrevet fra sine bånd til Qing-dynastiets Kina, og etter en ny japansk seier i den russisk-japanske krig i 1905, ble den russiske innflytelsen i Korea fjernet, og Korea ble gjennom Eulsatraktaten ble Korea et japansk protektorat. Fem år senere, i 1910, ble Korea annektert som en del av Japan gjennom den japansk-koreanske annekteringstraktaten.
Japan forsøkte aktivt å undertrykke den koreanske kulturen, blant annet ved å tvinge koreanere til å måtte bruke japanske navn, samtidig som koreanere ble oppfordret til å jobbe hardt for det japanske keiserriket uten å nyte samme politiske og økonomiske rettigheter som etniske japanere i Japan og den stadig økende japanske befolkningen i Korea, noe som førte til koreansk motstand mot annekteringen. Motstanden inkluderte både væpnet kamp fra såkalte rettskafne armeer og geriljaer, særlig i begynnelsen av perioden, både i selve Korea og i Mandsjuria, som i slaget ved Qingshanli, utkjempet i 1920 i Jílín i Mandsjuria, og ikke-voldelige demonstrasjoner, som den landsdekkende 1. mars-bevegelsen i 1919, som ble voldelig slått ned av japanerne. Estimert 50.000 koreanere i små grupper tok del i væpnede kamper mot japanerne i 1907-9, og omtrent 17.690 koreanere mistet livet i væpnet kamp mot den japanske okkupasjonen.
Etter 1. mars-bevegelsen gjorde de japanske styresmaktene det stadig vanskeligere for koreanere å motsette seg det japanske styret, men likevel ble det fremdeles opprettet stadig nye antijapanske organisasjoner, både nasjonalistiske og kommunistiske/sosialistiske, som til dels hadde store problemer med indre samhold, og studenter og kristne spilte ofte en viktig rolle i disse. Disse bevegelsenes mål var gjerne også nasjonsbygging i tillegg til uavhengighet. Også gjennom nye kulturelle bevegelser uttrykket koreanerne sin misnøye mot det japanske styret og et ønske om å verne koreansk kultur.
Koreanske organisasjoner i utlandet, først og fremst i det nasjonalistiske Kina, men også i Amerikas forente stater og det japanske fastlandet, spilte også en viktig rolle. Eksilkoreanerne, hvorav mange hadde flyktet fra det japanske styret, opprettet i Kina Koreas eksilregjering, men som mange andre koreanske organisasjoner var denne mye preget av indre strid.
Japan ble militært beseiret i Stillehavskrigen fra 1937 til 1945, og en del av fredsbetingelsene var at Japan skulle miste sine oversjøiske territorier. Etter at Korea ble uavhengig fra alliert okkupasjon som Republikken Korea i sør og Den demokratiske folkerepublikken Korea i nord i 1948, har 15. august blitt en fridag til minne om uavhengigheten. Flere Loreanere hadde i denne krigen kjempet mot Japan under kinesisk kommando. Gwangbokjeol (광복절) i Sør-Korea og Chogukhaebang'ŭi nal (조국해방의 날) i Nord-Korea. De to koreanske statenes første statsledere, Gim Ilseong og Yi Seungman, var begge kjent for sitt arbeid i uavhengighetsbevegelsen (Gim Ilseung tok til dels æren for bedriftene til andre motstandsmenn kjent under samme navn).
Ulike grupper thumb|Den koreanske frigjøringshær. De ulike gruppene som var involvert i den koreanske uavhengighetskampen inkluderte: Militære grupper: Donghak-bevegelsen (før 1894) Rettskafne armeer (små, uavhengige armeer, hovedsakelig 1907–1918 men også senere) Den større koreanske uavhengighetsarmé (대한독립군, 大韓獨立軍) Den nordlige militære administrative hær (북로군정서, 北路軍政署) Det større koreanske uavhengighetskorpset (대한독립군단, 大韓獨立軍團) Den koreanske revolusjonære armé (조선혁명군, 朝鮮革命軍) Den koreanske uavhengighetsarmé (한국독립군, 韓國獨立軍) Det koreanske frivillighetskorps (조선의용대, 朝鮮義勇隊) Den koreanske frivillige armé (조선의용군, 朝鮮義勇軍) Den koreanske grigøringshær (tilknyttet Koreas eksilregjering) Den koreanske patriotiske legion (한인애국단, 韓人愛國團) Koreanere i Den forente nordøstlige anti-japanske arméGrupper utenfor Korea: Koreas eksilregjering Det koreanske nasjonale armékorps (국민군단, 國民軍團) Den koreanske nasjonale forening (대한인국민회, 大韓人國民會) De unge koreaneres akademi (흥사단, 興士團)Religiøse grupper: Den koreanske presbyterianske kirke 1. mars-beveglesen Koreas KFUM
Ledere thumb|Gim Gu. thumb|An Jung-geun.|170px Før koloniperioden: Choe Ik-hyeon Sin Dol-seok Min Yeong-hwan Yi Jun Yi Wi-jongDen provisoriske regjeringa: Gim Gu Yi Seungman Ahn Chang Ho Park Eunsik Gim Gyu-sik Yi Sang-ryong Yang Gi-tak Hong Jin (Hong Myun-hui) Yi Dong-nyung Yi Beom-seok Yi Dong-hwi No Baek-rin Jo So-angOppbyggende bevegelser: Ahn Chang Ho Jo Man-sik Yi Sang-jae Yi Sang-seol Jeong Jong-myeong Han Gyu-seolSnikmordere: Jang In-hwan Jeon Myeong-un An Jung-geun Yi Bong-chang Yun Bong-gil Kim Sang-ok Kim Ik-sang Pak Jae-hyeok Gim Ji-seop Gang Ugyu Pyeon Gang-ryeol Yi Hoe-yeong Na Seok-ju Jo Myeong-ha Park YeolMilitære ledere: An Jung-geun Gim Jwa-jin Hong Beom-do Ji Cheong-cheon Yi Beom-seok Gim Wonbong Gim Dubong Yang Sebong Seo Il Seo Yun-je Nam Ja-hyeon Yun Se-ju Pak Yong-man Hwang Byeong-gil Religiøse/studenter: Son Byong Hi Han Yong-un Yi Seung-hun Yu Gwansun Gim MariaHistorikere: Sin Chae-ho Pak Eunsik An Jae-hong Jeong Inbo Mun Il-pyeongDiktere: Sim Hun Yun Tong-ju Yi Wonnok (Yi Yuk-sa)Kommunister: Gim Il-seong Pak Heon-yong Yeo Un-hyeongUtenlandske støttespillere: Jiang Jieshi Ernest Bethel Frank Schofield Homer Hulbert George Show Fumiko Kaneko Sun Zhongshan
Kilder Andrew C. Nahm: Korea, Tradition & Transformation, A History og the Korean People.
Kategori:Koreas historie Kategori:Japans historie