thumb | Teatermaske av Dionysos fra Myrina fra antikkens Hellas, ca. 200 – 1 f.Kr., nå ved Louvre. thumb|Dionysosteateret i Athen
Katarsis er et begrep som Aristoteles brukte blant annet i sin avhandling Poetikken (Om dikterkunsten), der temaer som den greske tragedien analyseres. Begrepet bygger på at en tilskuer gjennom å se og oppleve via for eksempel et tragisk teater eller en tragisk film får følelsesmessig renselse for vonde følelser og tanker ved at disse uttrykkes. Det ønskede resultatet er en emosjonell tilstand av fornyelse og gjenoppretting.Berndtson, Arthur (1975): Art, Expression, and Beauty. Krieger. ISBN 9780882752174; s. 235. Sitat: «The theory of catharsis has a disarming affinity with the expressional theory, since it emphasizes emotion, asserts a change in emotion as a result of aesthetic operations, and concludes on a note of freedom in relation to the emotion.» Katarsis i shakespearsk tragedie innebærer en slags gjenopprettelse av orden og en fornyelse eller forsterkning av våre positive følelser for helten.Levin, Richard (2003): Looking for an Argument: Critical Encounters with the New Approaches to the Criticism of Shakespeare and His Contemporaries. Fairleigh Dickinson Univ Press. ISBN 9780838639641; s. 42. Sitat: Catharsis in Shakespearean tragedy involves ... some kind of restoration of order and a renewal or enhancement of our positive feelings for the hero. Definisjonsmessig er katarsis det plutselige følelsesmessige klimaks eller sammenbrudd som består av en overveldende følelse, det være seg følelsen av sorg, empati, glede eller annet, og som etterfølges av følelsen av fornyelse og et nytt liv.
Annen bruk I dramaturgi refererer begrepet vanligvis til det å vekke negative følelser hos et publikum, som deretter fordriver disse følelsene, noe som får publikumet til å føle seg bedre.«catharsis», Merriam-Webster's Encyclopedia of Literature. Merriam-Webster. 1995. ISBN 9780877790426; s. 217.
På gresk hadde begrepet opprinnelig bare en fysisk betydning, og beskrev en praksis for renselse. I medisin kan det fortsatt referere til evakuering av katamēnia («månedlige væsker», menstruasjonsvæske).«catamenia», Wiktionary«catamenia plural noun», Merriam-Webster På samme måte er et katartisk middel et stoff som akselererer avføringen.«cathartic noun», Merriam-Webster Den første registrerte bruken av begrepet i mental forstand var av Aristoteles i Poetikken, der han sammenlignet effekten av musikk og tragedie på en tilskuers sinn med effekten av katarsis på kroppen.Aristotles: Poetics, 1449b
Begrepet brukes også på gresk for å referere til den åndelige renselsesprosessen som skjer i den katolske læren om skjærsilden. Greske nyplatonister brukte også begrepet for å referere til åndelig renselse.
Katarer, en kristen sekt i seinmiddelalderen i det sørlige Frankrike og det nordlige Italia, fikk sin betegnelse fra utenforstående for å beskrive tankegangen til en kristen bevegelse, oppkalt etter dens interesse for renhet, avledet fra greske katharos, «ren, ublandet». «Cathar (n.)», Online Etymology Dictionary
I psykologi er begrepet assosiert med freudiansk psykoanalyse der det forholder seg til uttrykket av begravd eller skjult traume (årsaken til en nevrose), å bringe det inn i bevisstheten og frigjøre det, noe som øker lykken.
Renselsesritual Begrepet «kathairein» og beslektede begreper forekommer i Homers verker, og refererer til renselsesritualer. Ordene «kathairein» og «katharos» ble vanlige på gresk.«catharsis(n.)», Online Etymology Dictionary Det antas at de er avledet fra det semittiske ordet «qatar» («røyke ut, rense, desinfisere»). Burkert (1992), s. 64.
Aithiopis, et senere (og nå tapt) epos som har handling satt til den episke syklus om Trojakrigen, forteller om Akilles’ renselse etter at han myrdet Thersites.Burkert (1992), s. 56.
Senere tok grekerne visse nye tiltak for å rense bort blodskyld – «blod renses gjennom blod», en prosess i utviklingen av hellenistisk kultur der oraklet i Delfi spilte en framtredende rolle. Det klassiske eksemplet – Orestes – tilhører tragedien, men prosedyren som dramatikeren Aiskhylos ga er eldgammel: blodet fra en ofret grisunge får skylle over den blodforurensede mannen, og rennende vann vasker bort blodet.Burkert (1992), s. 58. Walter Burkert bemerker paralleller med en tospråklig akkadisk-sumerisk rituell tekst: «den kunnskapsrike spesialisten, offergrisen, slakting, kontakt med blod og den påfølgende renselsen med vann». Det identiske ritualet er representert, i henhold til Walter Burkert oss, på et kratér funnet i Canicattini på Sicilia, hvor dets dekorasjon viser at det ble brukt til å kurere Proitos’ døtre («proitidene») fra deres galskap, forårsaket av en eller annen rituell overtredelse.Burkert (1992), s. 57.
På spørsmålet om ritualet oppnår soning for subjektet, eller bare helbredelse, svarer Burkert: «Å reise spørsmålet er å se irrelevansen av dette skillet».
Platonismen I platonismen er katarsis en del av sjelens progressive oppstigning til kunnskap. Det er et middel til å gå utover sansene og omfavne den rene verden av det forståelige. Reale, Giovanni (1990): History of Ancient Philosophy, bind 5, overs. John R. Catan, Albany: State University of New York Press, vol II, s. 166–167 Spesielt for nyplatonistene Plotinos og Porfyrios er katarsis eliminering av lidenskaper. Dette fører til et klart skille i dydene. I det andre avhandling av den første Enneadene legger Plotinos fram forskjellen mellom de borgerlige dydene og de katartiske dydene og forklarer at de borgerlige, eller politiske, dydene er underlegne. De er et prinsipp for orden og skjønnhet og angår materiell eksistens. Enneadene, I,2,2
Selv om de opprettholder et spor av Det absolutte gode, fører de ikke til sjelens forening med guddommen. Som Porfyros tydeliggjør, er deres funksjon å moderere individuelle lidenskaper og tillate fredelig sameksistens med andre.Sentences, XXXIX De rensende (eller katarsiske) dydene er en betingelse for assimilering til guddommen. De skiller sjelen fra det sansbare, fra alt som ikke er dens sanne jeg, og gjør den i stand til å kontemplere over Sinnet (Nous, νοῦς).Smith, Andrew (2004): Philosophy in Late Antiquity, London and New York, Routledge, s. 62–64
Aristoteles’ forståelse thumb|Statue av Aristoteles (384-322 f.Kr.) ved Aristotelesuniversitetet i Thessaloniki.
Katarsis er særlig et begrep som brukes i dramatisk kunst og beskriver en bestemt effekt en forestilling har på publikum. Scheff, Thomas J. (1979): Catharsis in Healing, Ritual, and Drama. University of California Press. ISBN 978-0-595-15237-7.
Den første registrerte bruken av begrepet i mental forstand var av Aristoteles, som var i hans verk Politikken angående bruken av musikk og dens plass i ungdommens utdannelse. I Poetikken forklarte Aristoteles hvordan en dikter kan framkalle medynk og skrekk i et handlingsforløp. Tragisk mimesis fører per definisjon gjennom medynk og skrekk til en renselse (katarsis) fra de sinnsbevegelser som det har utløst. Hva denne renselsen går ut på omtales i Politikken hvor det markeres et skille mellom karakterbyggende melodier (ēthikos), handlingseggende melodier (praktikos), og ekstatiske melodier (enthosiastikos).Aristoteles (2008): Poetikk, Oversettelse, noter og etterord ved Øivind Andersen, Vidarforlaget, s. 146 Musikken skal ikke være kun for ett formål, men flere, skrev Aristoteles, og den skal bringe renselse. Musikken:
I gjennomgangen av tragedien definerte Aristoteles den som «ved den medynk (eleos) og skrekk (fobos) som etterligningen (mimesis) framkaller, fører den fram til en renselse (katarsis) av den slags sinnstilstand.» Aristoteles: Poetikken, kap. 6, 49b24ff Øivind Andersen kommenterer at
I verkene sine før Poetikken brukte Aristoteles vanligvis begrepet katarsis utelukkende i bokstavelig medisinsk forstand (vanligvis med henvisning til evakueringen av katamenia – menstruasjonsvæsken eller annet reproduktivt materiale) fra pasienten.Belifiore, Elizabeth S. (1992): Tragic Pleasures: Aristotle on Plot and Emotion. Princeton University Press; s. 300.
Aristoteles’ teori om mimesis og katarsis representerer også responser på Platons negative syn på kunstnerisk mimesis hos et publikum. Platon hevdet at de vanligste formene for kunstnerisk mimesis var utformet for å framkalle sterke følelser hos et publikum som medlidenhet, frykt og latterliggjøring, noe overstyrer den rasjonelle kontrollen som definerer det høyeste nivået av vår menneskelighet og fører oss til å velte oss uakseptabelt i overdreven hengivenhet til følelser og lidenskap. «Mens Platon betraktet følelser med et fiendtlig blikk og bekjempet diktningen blant annet nettopp fordi den appellerte til det emosjonelle elementet i oss,» ifølge Andersen, «hadde Aristoteles en mye mer differensiert syn på føleleser.» Følelser kunne være en ressurs, ikke en svakhet, om enn ikke på lik linje med fornuften. Sinne kunne være en ressurs i krig og idrett. Fravær av følelser (apatheia) er ikke en ressurs, heller ikke for mye, men en passe avmålt mengde (metriopatheia) er det. Aristoteles’ konsept om katarsis motsier Platons syn ved å tilby en mekanisme som genererer rasjonell kontroll over irrasjonelle følelser. Således bidrar tragedien til at det siste kan bli oppnådd ved at den konsentrerer og fokuserer følelsene.
Andre teorier Gerald F. Else argumenterte følgende mot teorien om «avførings» (engelsk: purgation): «Den forutsetter at vi kommer til det tragiske dramaet (ubevisst, om du vil) som pasienter som skal kureres, lindres og gjenopprettes til psykisk helse. Men det finnes ikke et ord som støtter dette i «Poetikken», ikke et hint om at dramaets mål er å kurere eller lindre patologiske tilstander. Tvert imot er det tydelig i hver linje i verket at Aristoteles forutsetter «normale» lyttere, normale sinns- og følelsestilstander, normal emosjonell og estetisk opplevelse.»Else, Gerald F. (1957): Aristotle's Poetics: The Argument, Cambridge, Massachusetts; s. 440.
Gotthold Lessing på 1700-tallet omgår den medisinske tilleggelsen. Han tolker katarsis som en renselse (tysk: Reinigung), Lessing, Gotthold Ephraim (1769): Hamburgische Dramaturgie, Deutsches Textarchiv. Bind 2. Hamburg; s. 183–184. Sitat: «Wir dürfen nur annehmen, er habe eben nicht behaupten wollen, daß beide Mittel zugleich, sowohl Furcht als Mitleid, nöthig wären, um die Reinigung der Leidenschaften zu bewirken, die er zu dem letzten Endzwecke der Tragödie macht [...].»en opplevelse som bringer medlidenhet og frykt i riktig balanse: «I det virkelige liv», forklarte han, «er menn noen ganger for avhengige av medlidenhet eller frykt, noen ganger for lite; tragedie bringer dem tilbake til en dydig og lykkelig middelvei.»Lucas, F.L. (1928): Tragedy in Relation to Aristotle's Poetics, Hogarth; s. 23. Tragedie er da et korrektiv; gjennom å se tragedie lærer publikum hvordan de skal føle disse følelsene på riktig nivå.
I det tjuende århundre skjedde det et paradigmeskifte i tolkningen av katarsis: en rekke forskere bidro til argumentet til støtte for det intellektuelle konseptet om avklaring. Eksempelvis: Golden, Leon (1992): Aristotle on Tragic and Comic Mimesis, Atlanta; Halliwell, Stephen (1986): Aristotle's Poetics, London; Keesey, Donald (desember 1978-januar 1979): «On Some Recent Interpretations of Catharsis», The Classical World, 72(4), s. 193–205. Avklaringsteorien om katarsis ville være fullt ut konsistent, slik andre tolkninger ikke er, med Aristoteles’ argument i kapittel 4 av Poetikken (1448b4-17) om at den essensielle gleden ved mimesis er den intellektuelle gleden ved «læring og logisk slutning».