thumb|I løpet av første verdenskrig var det en stor utvandring mot nord.., maleri ved Jacob Lawrence Flukten fra Sørstatene (engelsk: «The Great Migration») var en folkevandring på 6 millioner afroamerikanere ut av rurale Sørstatene i USA og mot nordøst, midtvesten og vestlige USA fra 1910 til 1970. En del historikere har skjelnet mellom den første store migrasjonen (1910–1930), som talte anslagsvis 1,6 millioner utvandrere som forlot de hovedsakelig rurale sørstatsområdene for å komme til de nordlige og midtvestlige industrielle byene, og en andre store migrasjon (1940-1970), hvor 5 millioner eller flere flyttet på seg, inkludert mange til California og andre byer i vest. Mellom 1910 og 1970 flyttet svarte fra 14 sørstater til sør, særlig fra Alabama, Louisiana, og Mississippi, til andre regioner av USA. Flere byfolk med urbane ferdigheter flyttet i løpet av den andre migrasjonen.Frey, William H. (mai 2004): «The New Great Migration: Black Americans' Return to the South, 1965–2000» (PDF), The Brookings Institution, s. 1–3, a Ved slutten av den andre migrasjonen hadde afroamerikanere blitt en urbanisert befolkning. Mer enn 80 prosent levde i byer. Et knapt flertall på 53 prosent forble i Sørstatene, mens 40 prosent levde i Nordstatene, og 7 prosent i vestlige USA.AAME , Schomburg Center for Research in Black Culture
Årsaker thumb|right|Lynsjing og rasistisk motiverte mord for hver tiår fra 1865 til 1965 i USA. Da emansipasjonserklæringen (Abraham Lincolns erklæring om frigjøringen av slavene) ble signert i 1863, bodde mindre enn 8 prosent av den afroamerikanske befolkningen i de nordøstlige eller midtvestlige delene av USA. Dette begynte å endre seg i løpet av det neste tiåret. I 1880 begynte utvandringen fra sør til Kansas. Det amerikanske senatet beordret en undersøkelse av dette.Exodus to Kansas: The 1880 Senate Investigation of the Beginnings of the African American Migration from the South I 1900 levde rundt 90 prosent av svarte fortsatt i Sørstatene. En del flyttet også til Canada for å finne en trygg havn fra rasister og motstanderne av abolisjonisme (opphevelse av slaveriet).
Mellom 1910 og 1930 hadde den afroamerikanske befolkningen økt med rundt 40 prosent i Nordstatene som et resultat av utvandring, hovedsakelig til de store byene. Byer som Detroit, Chicago, Cleveland, og New York City hadde de største økningene i begynnelsen av 1900-tallet. Svarte ble rekruttert til industriarbeid, eksempelvis med utvidelsen av Pennsylvania Railroad. Grunnet endringene ble konsentrert i byer, som også trakk til seg millioner av nye eller nylige europeiske innvandrere, økte spenningene mellom folk og folkegrupper som konkurrerte om arbeid og boliger. Spenningene var ofte mest alvorlig med etniske irske som forsvarte sine nye posisjoner og områder, og nyankomne innvandrere og svarte.
Afroamerikanere flyttet som enkeltindivider eller i små familiegrupper. Det var ingen støtte eller initiativ fra myndighetene, men industrien i nord, slik som jernbane, kjøttindustrien, og skipsbygging rekrutterte folk. Den fremste faktoren for utvandring var raseskille, utstrakt mishandling, overfall, drap, lynsjing, fravær av borgerrettigheter og demokratiske rettigheter, og generelle mangelen på muligheter i Sørstatene. I nord kunne de finne bedre skoler, og menn hadde stemmerett (kvinner ble inkludert etter 1920), og den blomstrende industrien skape arbeidsmuligheter.
Effekter Demografiske endringer thumb|Ung afroamerikansk pike med paraply i Louisiana, 1937 thumb|right|The Hub i The Bronx er hjertet av småhandel i South Bronx, New York City. Flukten fra Sørstatene førte først til store svarte samfunn i Nordstatene. Det er forsiktig beregnet at rundt 400 000 afroamerikanere forlot Sørstatene i tiden mellom 1916 og 1918 for å dra fordel av arbeidsmangelen i kjølvannet av den første verdenskrigen.<ref name="archives.gov">Gilbertlove, James: «African Americans and the American Labor Movement», Prologue, Sommer 1997, Vol.29</ref>
I hennes Pulitzerprisvinnende bok The Warmth of Other Suns (2010) beskrev journalisten Isabel Wilkerson utvandringen som «seks millioner svarte fra Sørstatene [som flyttet] ut av terroren til Jim Crow[-lovene] til en usikker eksistens i Nordstatene og Midtvesten». Denne betydelige hendelsen og den påfølgende striden for afroamerikanere for å tilpasse seg til de nordlige byene var emnet for kunstmaleren Jacob Lawrences Migrasjonserier, skapt da han var en ung kunstner og han ble raskt oppfattet som en av de mest betydningsfulle afroamerikanske kunstnerne i sin tid.Cotter, Holland (10. juni 2000): «Jacob Lawrence Is Dead at 82; Vivid Painter Who Chronicled Odyssey of Black Americans», The New York Times
I 1910 var den afroamerikanske befolkningen i Detroit på 6000 mennesker. Den store utvandringen, og innvandring fra østlige og sørlige Europa førte raskt til at byen ble USAs fjerde største. Ved begynnelsen av den store depresjonen i 1929 hadde byens svarte befolkning økt til 120 000.
I 1900-1901 hadde Chicago en total befolkning på 1 754 473 innbyggere.Gibson, Campbell (Juni 1998): «Population of the 100 Largest Cities and Other Urban Places in the United States: 1790 to 1990». U.S. Bureau of the Census - Population Division. Ved 1920 hadde byen fått ytterligere innbyggere på 1 million. I løpet av den andre bølgen av utvandringen fra Sørstatene i tiden 1940-1960 økte den afroamerikanske befolkningen i byen fra 278 000 til 813 000.
Tilstrømningen av afroamerikanere til Ohio, særskilt Cleveland, endret demografien i delstaten og særskilt i den viktigste industribyen. Før det store utvandringen er det beregnet at mellom 1,1 og 1,6 prosent av befolkningen i Cleveland var afroamerikanere.Gibson, Campbell, & Kay Jung (Februar 2005): «Historical Census Statistics on Population Totals by Race, 1790 to 1990, and by Hispanic Origin, 1970 to 1990, for Large Cities and Other Urban Places in the United States». U.S. Census Bureau Ved 1920 var 4,3 prosent av Clevelands befolkning svarte. Antallet afroamerikanere i Cleveland fortsatte å vokse i løpet av de neste tyve årene grunnet flukten fra Sørstatene.
Andre industribyer i nord og i midtvesten, som St. Louis, Baltimore, Philadelphia, Pittsburgh, Omaha og New York City fikk også en dramatisk vekst i deres afroamerikanske befolkninger. På 1920-tallet var New Yorks bydel Harlem blitt et sentrum for svart kultur, påvirket av amerikanske innvandrere som nye innvandrere fra området i og rundt Karibia.
Andre industribyer som ble mål for tallrike svarte innvandre var Buffalo og Rochester i New York, Boston, Minneapolis, Milwaukee, Kansas City og St. Louis i Missouri, Columbus, Cincinnati, Grand Rapids i Michigan og Indianapolis, og mindre industribyer som Gary, Dayton, Toledo, Youngstown, Peoria, Muskegon, Newark, Flint, og Albany. Folk tenderte til å ta den billigste togbilletten og reise til områder hvor de hadde slektninger og venner. Eksempelvis var det mange fra Mississippi som flyttet direkte nordover med tog til Chicago, fra Alabama til Cleveland og Detroit, og i den andre utvandringsbølgen, fra Texas til Louisiana, og Mississippi til California.
Over hele Sørstatene førte flukten av afroamerikanere til at antallet svarte mennesker sank dramatisk i de fleste sørstatene. Eksempelvis i Mississippi gikk den svarte befolkningen fra rundt 56 prosent av befolkningen i 1910 til rundt 37 prosent ved 1970 Gibson, Campbell & Kay Jung (September 2002): «Historical Census Statistics on Population Totals By Race, 1790 to 1990, and By Hispanic Origin, 1970 to 1990, For The United States, Regions, Divisions, and States» U.S. Bureau of the Census - Population Division. og i Sør-Carolina minsket antallet svarte fra rundt 55 prosent av befolkningen i 1910 til rundt 30 prosent ved 1970.
Diskriminering og arbeidsforhold thumb|Afroamerikanske prosentandel av befolkningen for hver amerikansk delstat og territorier i 1900. Lyst purpur = Nedgang Meget lys grønt = Vekst 0,01–9,99 % Lysegrønt = Vekst 10,00–99,99 % Grønt = Vekst 100,00–999,99 % Mørkegrønt = Vekst 1000,00–9999,99 % Meget mørkt grønt/svart = Vekst 10000,00 % eller mer Grå = Ingen data tilgjengelig. thumb|Afroamerikanske prosentandel av befolkningen for hver amerikansk delstat og territorier i 1990. Svart = 35,00+ % Brun = 20,00–34,99 % Rød = 10,00–19,99 % Oransje = 5,00–9,99 % Lys oransje = 1,00–4,99 % Grå = 0,99 % eller mindre Lyserødt = Ingen data tilgjengelig. Mens den store utvandringen sørget for at utdannede afroamerikanere kunne skaffe seg arbeid, bidro den også til en mobil samfunnsklasse og til betydelig diskriminering. Ettersom så mange mennesker utvandret i løpet av en kort tidsperiode, ble afroamerikanere ofte mislikt av den urbane euroamerikanske arbeiderklasse (mange av dem selv nylige innvandrere) som fryktet at deres mulighet til å forhandle om lønnsvilkår eller sikre arbeidsforhold, ble gjort mer usikkert med tilstrømningen av ny arbeidekonkurranse. En del av de som hadde størst frykt var de i mange tilfeller de siste innvandrere på 1800-tallet og de nye innvandrerne tidlig på 1900-tallet.
Afroamerikanere fikk i betydelig grad innpass som arbeidskraft i industrien, særlig innenfor stål-, bil-, skipsbygging og kjøttpakkeindustrien. Mellom 1910 og 1920 var antallet svarte ansatt i industrien nær doblet fra 500 000 til 901 000. Etter den store depresjonen kom stadig flere innenfor stål- og kjøttpakkeindustrien til å organisere seg fagforeninger på 1930- og 1940-tallet under den multietniske Congress of Industrial Organizations (CIO). Fagforeningene avsluttet raseskillet i mange jobber, og afroamerikanere begynte å avansere til mer faglært arbeid og til posisjoner som ledere.
Befolkningen vokste så raskt blant både afroamerikanske innvandrere og nye europeiske innvandrere at det ble knapphet på boliger i mange av de betydelige byene, og nye grupper konkurrerte om de eldste, mest medtatte bygningene. Etniske grupper skapte områder som forsvarte seg mot endringer. Diskriminering begrenset afroamerikanere til sammentrengte, folkerike nabolag. Den mer etablerte bybefolkningen tenderte til å flytte til nyere boligområder som ble opprettet i utkantene og forstedene. «Pantediskriminering» «Pantediskriminering» var en amerikansk praksis hvor banker, myndigheter og utlånsbyråer nektet lån til bestemte grupper hovedsakelig på grunnlag av rase, etnisk opprinnelse, sex eller religion. I USA skjedde dette særlig i de indre bydelene fra 1930-tallet og opp til slutten av 1970-tallet, men skjer tidvis den dag i dag, jf. Fernandez, Manny (5. oktober 2007): «Study Finds Disparities in Mortgages Race», The New York Times og det som ble kalt for «redling» (røde soner eller skillelinjer) «Redlining» er en amerikansk betegnelse for praksisen å nekte eller kreve mer for tjenester som bank, forsikring, tilgang til helsetjeneste, og selv til supermarkeder, eller nekte tilgang til arbeid for folk i særskilte etniske områder; jf. Thabit, Walter: How East New York Became a Ghetto. ISBN 0-8147-8267-1. s. 42; Racial Discrimination and Redlining in Cities (PDF) i de indre bydelene begrenset nyere afroamerikanske innvandreres muligheter til bestemme deres egne boliger, eller få en rettferdig pris. I det lange løp bidro loven om boliger, National Housing Act, av 1934 til å begrense tilgjengeligheten av lån til urbane områder, særskilt de områdene som var bosatt av afroamerikanere.Gotham, Kevin Fox (2000): «Racialization and the State: The Housing Act of 1934 and the Creation of the Federal Housing Administration» i: Sociological Perspectives 43 (2): 291–317. JSTOR 1389798.
Integrering og segregering