Slaget ved Bannockburn (skotsk-gælisk): Blàr Allt nam Bànag / Blàr Allt a' Bhonnaich) var et større slag under den skotske uavhengighetskrigen. Slaget foregikk ved Bannockburn utenfor Stirling i det sentrale Skottland mellom 23. og 24. juni 1314. Det var en betydelig skotsk seier og et landemerke i skotsk historie.
I mange av de militære trefningene mellom Skottland og England var skottene underlegne og ble utradert av den mektige militære krigsmaskinen til engelskmennene. Seieren ved Bannockburn var en kombinasjon av Robert Bruce militære ledelse mot langt sterkere motstander og engelske overmot med den største engelske hæren som noen gang hadde invadert Skottland. Til tross for seieren førte det ikke til en slutt på krigen, den lå fortsatt fjorten år inn i framtiden ved forhandlingsbordet, men slo fast Robert Bruce var skottenes konge av et uavhengig kongerike som ikke bøyde seg for den engelske overmakten.«The Battle of Bannockburn, 1314», Scottland's History, BBC
Bakgrunn thumb|En engelsk framstilling av et bibelsk slag fra 1300-tallet som gir et inntrykk av hvordan soldater var utstyrt ved Bannockburn. Framstillingen av en konge som svinger en stridsøks i øverste halvdel har fått en del historikere til å knytte dette bildet til Bannockburn.
Den skotske uavhengighetskrig mellom Skottland og England begynte i 1296 og innledningsvis var de engelske suksessfulle under ledelse av kong Edvard I av England etter å ha vunnet slaget ved Dunbar i 1296 og erobringen av Berwick samme år.Black, Jeremy (2005): The Seventy Great Battles of All Time, Thames & Hudson Ltd. ISBN 0-500-25125-8, s. 71–73. Å fjerne Johan Balliol fra den skotske tronen bidro også til engelsk suksess. Skottene hadde vært seierrike i å beseire de engelske i slaget ved Stirling Bridge i 1297. Det ble imidlertid utlignet ved Edvards seier i slaget ved Falkirk i 1298. Ved 1304 hadde Skottland blitt erobret, men i 1306 tok Robert Bruce den skotske tronen og skottene fikk en ny spydspiss i kampen for sin uavhengighet, og krigen ble gjenopptatt.
Edvard II av England kom på den engelske tronen i 1307 ved sin fars død, men greide ikke å vise dem samme bydende lederskap som far, og den engelske posisjonen ble langt vanskeligere. Stirling Castle var en av de viktigste festningene i Skottland som ble holdt av engelskmennene da den kontrollerte ruten nordover til det skotske høylandet. Beleiringen hadde vart et år allerede. Kommandanten på borgen var den skotske adelsmannen Philip Mowbray. Da Edward Bruce ikke greide å komme noen vei med beleiring inngikk han en avtale med Mowbray: hvis engelske forsterkninger ikke hadde ankommet festningen innen midtsommer, det vil si innen slutten av juni samme år, skulle Mowbray overgi Stirling Castle. Med denne avtalen mente Edward Bruce at han hadde skaffet en enkel seier for det var to år siden sist en engelsk hær hadde kommet til Skottland, og kong Edvard II av England hadde vært på kanten av borgerkrig med en fraksjon av adelskapet etter at de hadde myrdet hans yndling Piers Gaveston sommeren 1312.
Stirling var av vital strategisk betydning og tapet av festningen ville være en meget pinlig for engelskmennene. Den tiden som var spesifisert i avtalen var likevel mer enn nok for kong Edvard å samle en mektig hær. I henhold til historikeren og dikteren John Barbour hadde Robert Bruce bebreidet seg over sin brors tåpelighet, men tilsvarende avtaler var høyst vanlige i middelalderen. Dundee hadde sannsynligvis falt i skotske hender ved en tilsvarende avtale i 1312. Mowbray hadde likevel fått et pusterom og kunne se framover til sommeren 1314. I England hadde den politiske situasjonen stabiliserte seg ved at kong Edvard og baronene hadde kommet overens om en usikker våpenhvile. Han kunne derfor begynne forberedelsene til å invadere Skottland.
Den engelske hæren utgjorde antagelig 2 000 kavalerister og 15 000 infanterister, mange av dem var antagelig bueskyttere med langbue. I motsetning til det tungt pansrete engelske kavaleriet var det skotske kavaleriet langt lettere, egnet for forpostfektning og rekognosering, men i mindre grad egnet for å angripe og bryte gjennom fiendens linjer. Det skotske infanteriet ville ha vært utstyrt med økser, sverd, og lange spyd, men med få bueskyttere.
Det er uklart i hvilken grad den engelske hæren var til den skotske, men beregninger strekker seg fra så mye som mist to eller tre ganger størrelsen på den hæren som Robert Bruce var i stand til å samle, og så lite som kun 50 prosent større.Watson, F. (3. februar 2011): «In Our Time: The Battle of Bannockburn», BBC Radio I uansett tilfelle var den engelske hæren overveldende større enn den skotske.
Kong Edvard II kommer nordover thumb|Dette bildet fra Scotichronicon (ca. 1440) er det eldste framstillingen av slaget. Kong Robert Bruce svinger en stridsøks og Edvard II flykter mot Stirling (således sammenfatter to hendelser fra begge dagene av slaget).
Edvard kom til Skottland på høysommeren 1314 med det erklærte mål å komme Stirling Castle til unnsetning. Den virkelige hensikten var selvsagt å finne og ødelegge den skotske hæren i omegnen og således avslutte krigen. England var for en gangs skyld forent i denne ambisjonen, selv om noen av de mektigste av kong Edvards adelsmenn og tidligere fiender, ledet av hans fetter Thomas Plantagenet, 2. jarl av Lancaster, ikke deltok i slaget i egen person, men hadde sendt et minimum av soldater slik som han var forpliktet til i henhold til føydal lov.
Selv om en del av adelsmennene holdt igjen var den styrken som forlot Berwick-upon-Tweed den 17. juni 1314 meget imponerende: hæren besto av rundt 2000 soldater til hest og 16 000 fotsoldater, noe som var minst 2 og kanskje 3 ganger større enn den hæren som Robert Bruce kunne håpe å samle. Det må ha vært meget vanskelig for engelskmennene å forestille seg noe annet enn total seier.
Edvard ble fulgt av mange veteraner fra tidligere krigføring i Skottland, ledet av Aymer de Valence, og andre veteraner som Henry de Beaumont og Robert Clifford.
Den mest uforsonlige av Bruces skotske fiender deltok også på engelsk side: Ingram de Umfraville, en som tidligere hadde tjenestegjort som Vokter av Skottland, og dennes slektninger Robert de Umfraville, jarl av Angus, foruten andre som fra klanene MacDouallene, MacCannene og Comynene. Den mest hatefulle av dem alle var John IV Comyn av Badenoch, den eneste sønnen til Røde Comyn som Robert Bruce hadde myrdet i en kirke i 1306 da de begge strebet den skotske tronen. Sønnen hadde vokst opp i England og kom nå tilbake til Skottland for å hevne faren.
Det var enorm føydal hær, en av de siste av sitt slag i middelalderen, som forlot England. Kong Robert Bruce ventet på dens ankomst sør for Stirling i nærheten av Bannockburn.
Slaget Lokalisering Det er en del forvirring om det nøyaktige stedet for slaget ved Bannockburn,Historic Environment Scotland: «Battle Of Bannockburn (47243)», Canmore. skjønt de fleste moderne historikere er enige om at det tradisjonelle stedet,«OS 25 inch map 1892-1949, with Bing opacity slider» , National Library of Scotland. Ordnance Survey. hvor det er et besøksenter og det er reist en statue, ikke er det korrekte stedet.Mackenzie, W. M. (1913): The Battle of Bannockburn: a Study in Mediaeval Warfare, Publisher: James MacLehose; Glasgow. Selv om det har blitt fremmet en rekke mulige alternativer kan de fleste bli avvist, noe som etterlater to utfordrere:Barrow, Geoffrey W.S. (1998): Robert Bruce & The Community of The Realm of Scotland. ISBN 0-85224-604-8 et området preget av torv og kjent som Dryfield utenfor landsbyen Balquhiderock, rundt en halv km øst for det tradisjonelle stedet,Barron, Evan Macleod (1934): The Scottish War of Independence: a Critical Study, R. Carruthers & Sons, 2. utg. området Carse of Balquhiderock, i underkant av 1 km nordøst for det tradisjonelle stedet, akseptert av National Trust som det mest sannsynlige stedet.Christison, Philip (1960): Bannockburn: The Story of the Battle, Edinburgh: The National Trust for Scotland.
Den første dagen av slaget thumb|right|300px|En tolkning av slaget ved Bannockburn den første dagen.
De fleste slag i middelalderen var kortvarige, ofte avgjort i løpet av noen få timer, og slaget ved Bannockburn er uvanlig ved at det varte i to dager. Den 23. juni 1314 krysset to engelske kavaleriformasjoner over elven, den første var kommandert av jarlen av Gloucester og jarlen av Hereford. De møtte en gruppe skotter, blant dem også Robert Bruce. Herefords nevø Henry de Bohun red noe foran de andre, kledd i full rustning på kraftig hest og med lanse i hånden. Da han gjenkjente Robert Bruce, red han hastig mot den skotske konge. Antagelig gjenkjente også Bruce våpenskjoldet til de Bohun, og det var hans familie som hadde tatt imot hans land ved Annandale og Carrick som ble gitt av Edvard I da Bruce var flyktning. Bruce vendte sin lettere hest mot motstanderen, og trippet til side da de Bohun raste forbi og lot samtidig sin øks falle ned på skallen til hans, kuttet gjennom hjelmen og skallen. I noen sekunder var det en forbausende stillhet på begge sider mens de Bohun lå død på bakken og Robert Bruce sto igjen. Med et brøl stormet skottene mot engelskmennene som forsøkte å stille opp i formasjon. Jarlen av Gloucester ramlet av hesten sin og ble reddet av sine væpnere før de flyktet tilbake over elven. Bruce nektet sine folk å fortsette forfølgelsen, og samlet dem om seg.Scott, Ronald McNair (1982): Robert the Bruce. Kong of Scots, Carrol & Graf, s. 153Hyland, Ann (1998): The Warhorse 1250–1600, UK: Sutton Publishing, s. 38
Den andre engelske kavaleristyrken var ledet av Robert Clifford og Henry de Beaumont, og hvor også Thomas de Gray av Heaton var med, far til kronikøren Thomas Gray som skrev Scalacronica. I henhold til denne krøniken red Robert Lord de Clifford og Henry de Beaumont, sammen med tre hundre riddere, rundt på den andre siden av skogen mot festningen, mens de holdt seg på åpen mark. Thomas Randolph, 1. jarl av Moray, nevø av Robert Bruce, ledet den avanserende skotske hærgruppen. Da han fikk høre at hans onkel hadde slått tilbake en engelsk styrke på andre siden av skogen, tenkte Randolph athan ville ha sin andel, og dro ut av skogen med sin divisjon og marsjerte over den åpne marken mot de engelske rytterne. Skotten var til fots, og da slaget brøt ut, samlet de seg tett sammen i formasjonen schiltron, som et piggsvin med lansene stikk ut om seg. I henhold til Scalacronica ble følgende ordveksling gitt:
Henry de Beaumont ropte til sine menn: «La oss vente litt; la dem komme på; gi dem rom.»
«Sir,» sa Thomas Gray, «Hva enn du gir dem tviler jeg ikke at de vil ha det alt snart nok.»
«Godt,» utbrøt den før nevnte Henry, «om du er redd, stikk av.»
«Sir,» svarte den nevnte Thomas, «det er ikke fra frykt jeg skal fly denne dagen.»Maxwell, Herbert, overs. (1907): Scalacronica