Lysebu (gnr. 33; brnr. 1183 og 1111, tidligere gnr. 27, brnr. 96 og 97 samt gnr. 33, brnr. 443) er et hotell, kultur- og konferansesenter på Voksenkollen i Oslo med adresse Lysebuveien 12. Eiendommen er på 48 mål. Stedet eies og drives av Fondet for dansk-norsk samarbeid, og er fondets norske domisil. Lysebus formål er å ta imot fondets danske stipendiater (enkeltpersoner og grupper), arrangere kurs for danske studerende og gjennomføre dansk-norske og nordiske seminar og konferanser. Denne virksomheten finansieres gjennom driften av Lysebu som hotell og konferansesenter. Hotellet er medlem av De Historiske Hotel og Spisesteder siden 2007. Anlegget er også sertifisert som miljøfyrtårn.
Kapasitet Lysebu har 85 rom, fordelt på 21 enkeltrom, 35 juniorsuiter, 28 dobbelt/twin-rom og 1 suite. Total oppredning (uten ekstrasenger): 149 personer. Lysebu har 20 møterom. Det største møterommet kan romme opp til 100 møtedeltagere. Stedet har også en restaurant, med spisesaler med tilsammen over 250 stoler. Det finnes også svømmehall, kunstgalleri og gårdsboutique på stedet.
Navnet thumb|Lysebu. Utsikt over Orreskogen mot Sørkedalen Det var overrettssakfører Herman Krag som omkring 1918 gav navnet Lysebu.Ketil Kiran 1996, s. 90 Det er mulig han ville knytte navnet til stedsnavn i dalføret nedenfor. Utsikten mot Lyse i Sørkedalen kan ha spilt inn, kanskje også det lydlige sambandet med Lysaker der Lysakerkretsen holdt til. Dessuten er det lett å assosiere navnet med noe lyst og optimistisk, eller rett og slett med opplysning i overført betyding.Botolv Helleland, 2000, s. 110 Den språklige forbindelsen til Lyse i Sørkedalen er likevel litt mer innfløkt enn en skulle tro, ettersom navnet går tilbake på et opphavelig elvenavn som riktig nok er en avledning til de norrøne substantivet ljós n (altså lys). Trolig har det blitt brukt om øvre delen av Sørkedalselva, eller om Tverrelva som renner ut ved de to Lyse-gårdene. Lysaker har derimot ikke noe med Lyse i Sørkedalen å gjøre, ettersom det er en selvstendig dannelse til det norrøne adjektivet ljóss 'lys', altså 'den lyse åkeren'.Botolv Helleland, 2000, s. 110 f Sisteleddet i Lysebu er norrønt búð f. 'bygning, bu' (bokmål 'bod'), som i Fornebu og Holmsbu, også det i samsvar med tradisjonell norsk navnelaging.Botolv Helleland, 2000, s. 111
Landskapet Lysebu ligger på en av Nordmarkas fremskutte åsrygger ca 500 meter over havet med utsikt over Sørkedalen. Landskapet rundt består av små høydedrag, åskammer og koller- noe som også reflekteres i stedsnavnene – Voksenkollen, Voksenåsen, Tryvannshøgda og Holmenkollen. Mellom disse skogkledde koller og åser ligger dalsøkk med bekkefar og trange tjern.
Hele åsen faller i bratte skråninger ned mot byen og Sørkedalen. Like oppunder Voksenåsen på et nordvestvendt platå, ligger Lysebuanlegget med en utsikt til den indre delen av Sørkedalen og til Nord- og Vestmarkas skogkledde åser.
Vegetasjonen rundt Lysebu er den typisk østnorske skog av høye grantrær med innslag av løvtrær. Skogbunnen er røtter, lyng, gresstuster og bergnabber.
Landskapssituasjonen er preget av forholdet mellom det tette skrånende skoglandskapet som omgir Lysebu og den åpne lysningen og utsikten mot nordvest. Beliggenheten og høyden gjør årstidene stabile og markante - den varme og summende sommeren i kontrast til vinterlandskapets klare stillhet.
Vegetasjon thumb|Orreskogen i vinterprakt sett fra Lysebu Naturen rundt Lysebu er en mosaikk av skog i forskjellige utviklingsfaser og bare stedvis finner vi en ren blåbærgranskog, særlig nedover skråningen på vestsiden av husene.
Skogen som omgir Lysebu er den øverste delen av Orreskogen, den siste rest av gammel skog i Voksenkollen.Leif Ryvarden 2000 Klimaet er mer borealt enn nede i Oslo, og dette setter sitt preg på vegetasjonen. Blåbærgranskogen er den dominerende vegetasjonstypen, som ellers i Nordmarka. Grana dominerer med spredte innslag av osp, furu, selje, hegg og rogn og med blåbærlyng (Vaccinium myrtillus) og mose i skogbunnen. Man finner også andre skyggetålende arter, særlig marimjelle (Melampyrium silvatica), skogstjerne (Trientalis europea), linnea (Linnea borealis), maiblomst (Maianthemum bifolia) og bregner. På tørre tuer finnes tyttebær (Vaccinium vitis-idaea) sammen med litt lav.
Sørvest for Lysebu, like nedenfor Soria Moria hotell og konferansesenter, ligger en fin, liten sumpgranskog. En liten bekk fra dammen litt lenger nord gir fuktighet til en frodig vegetasjon med høye urter på skogbunnen og langs bekken.Typiske arter er tyrihjelm (Acontium septentrionale), mjødurt (Filipendula ulmaria), vendelrot (Valeriana officinalis), skogstorkenebb (Geranium silvaticum) og turt (Lactuca alpina). Skogen er grovvokst og skyggefull, og gir et godt inntrykk av hvordan klimaksfasen ser ut i granskogen. Noen trær er allerede blitt drept av barkbiller og står igjen som tørrgraner. Denne gammelskogen er svært artsrik fordi tallrike livsnisjer forekommer side ved side.
Bygningshistorie fram til krigen
Kjørevei og forstadsbane I 1887 ble det anlagt kjørevei til Holmenkollen, som i 1889 ble forlenget til Frognerseteren. Holmenkollbanen ble satt i drift mellom Majorstuen og Besserud i 1898, og ble forlenget til Tryvann i 1916. Dermed ble Voksenkollen gjort tilgjengelig for Oslos befolkning, og Nordmarka åpnet for friluftsliv og sport.
I 1888 kjøpte Holmen- og Voxenkolselskabet 575 dekar omkring Holmenkollen og Voksenkollen for “anlæg av Utfartssted for Christianias Befolkning, som skulle staa til alminnelig Afbenyttelse”.Andreas Vevstad 1989, s. 27 I tillegg til sportsstuer og serveringssteder ble det i bygd hoteller og kursteder. Den siste av de store sanatoriebygningene var Voksenkollen Sanatorium, på folkemunne kalt Soria Moria. Det stod ferdig i 1900.Ole Petter Bjerkek: "Ole Sverre" i Norsk biogragisk leksikon, bd 9, s.54, Oslo 2005
Skogsstuen thumb|«Skogstuen». Thorvald Astrups tegning i forbindelse med utvidingsplan 1918|left thumb|Anlegget i 1918 med den påbygde Skogstuen, uthus og tjenerbolig. Plassering i forhold til anlegget i dag Rett nord for Voksenkollen Sanatorium ble det i 1916 oppført en «Skogstue». Skogstuen kom til å bli begynnelsen til det som i dag er Lysebu. (Bygningen heter i dag Gamle Lysebu, og rommer biblioteket og Hammerichstuene. Den ligger nederst på tunet til venstre for resepsjonen.) Skogstuen var en tømmerbygning i halvannen etasje med fire rom gruppert rundt to pipestokker. To innganger, fra en todelt sval på framsiden, ledet henholdsvis til kjøkkenet og entréen, som i sin tur førte videre inn til forstue og stue. Mellom kjøkkenet og stuen lå spisestuen. Under skråtaket i andre etasje var det plass til ett soveværelse i tillegg til pikeværelse og gjesteværelse.
Byggherre var A/S Voksenkollen Sanatorium med Thorvald Astrup som arkitekt. Astrup var knyttet til industrien, og hadde oppdrag for Norsk Hydro, men han var også friluftsmann. Han tegnet flere av hyttene i Nordmarka (Skjennungstua, Østmarksetra, Kikutstua og Løvlia). Skogstuen var umiskjennelig norsk. Den tette hovedformen med de synlige lafteknutene og svalen på forsiden er elementer som knytter forbindelser tilbake til folkelig norsk tømmerarkitektur. Men en bymessig ornamentering og forfinelse plasserer huset samtidig i en akademisk tradisjon.Ketil Kiran 1996, s. 86
Skogstuen ble trolig bygd for overrettssakfører Herman Krag, i alle fall blir eiendommen utskilt og overdratt til ham i desember 1917.Ketil Kiran 1996, s. 87 Krag var en av hovedaksjonærene i Voksenkollen Sanatorium, og han drev institusjonen i en periode. Samtidig var Krag også formann i Holmenkollen og Voksenaasen Vel og var styremedlem i Norsk Vinterturisttrafikklag og Foreningen for Reiselivet i Norge.
I 1918 føyes det til en tverrfløy på nordsiden, dels som en forlengelse av den eksisterende bygningskroppen, og dels som et to etasjers utbygg mot vest (i dag kjøkken og lobby). Den opprinnelige skogsstuens plan blir i hovedsak beholdt, men rommene skifter funksjon. Stuen heter nå «salon», og forstuen blir røkeværelse og utvides ved at svalen og det gamle vindfanget innlemmes. Spisestuen går over til å bli forstue og kjøkkenet hall. Nytt kjøkken med anretning legges i forlengelsen mot nord, mens utbygget mot vest rommer en ny stor spisestue med synlige takbjelker og midtstilt kamin. Tømmeret i de gjenstående delene av den opprinnelige stuebygningen er synlig, men ellers har huset fått panel. Den toetasjes sidefløyen er en logisk konsekvens av ønsket om å skape en representativ bolig. Ombyggingen gir en ny bygningstype, Skogstuen er forvandlet til en villa. Men det er en norsk villa med klare tilknytninger bakover til tradisjonell norsk bebyggelse.Ketil Kiran 1996, s. 89 Det blir bygget et uthus sør for Skogstuen og en tjenerbolig mot øst. Uthuset rommet vognskjul og garasje, i tillegg til bryggerhus og stall.
Klaveness' utbygging: Kavalerfløyen I 1920 kjøper skipsreder Anton Fredrik Klaveness Lysebu av Herman Krag. Klaveness hadde i 1904 overtatt som eneeier i rederiet etter sin far, og utviklet det raskt til ett av landets største. Klaveness var engasjert i mange sider av norsk kulturliv og hørte med til den kretsen av nasjonsbyggere som går under navnet Lysakerkretsen. Til kretsen på Lysaker hørte også arkitekten Magnus Poulsson. Han var nabo av Klaveness og hadde tegnet flere av husene i området. Fra 1920 blir Poulsson Klavenessfamiliens og rederiets faste arkitekt.
På Lysebu får Poulsson i oppdrag å tegne et gjestehus, Kavalerfløyen.Kiran 1996, s.93 Lysebu var opprinnelig ikke anlagt som et tun. Det var en løs sammenstilling av enkeltbygninger med liten indre strukturell sammenheng. Gjestehuset som Klaveness lot bygge, definerte imidlertid ansatsen til et tun fordi det knyttet en forbindelse fra hovedbygningen og tjenerboligen i nord til uthuset på den sørlige delen av eiendommen. Anlegget hadde nå bygninger på tre sider, men slik bygningene var organisert, lå de likevel for spredt til å kunne skape den lukkethet som særmerker de østnorske firkanttunene. Formen på det antydede tunet var langstrakt og smal, noe som heller ikke gjorde samspillet mellom volumene lettere.
Klaveness overdro stedet til sin sønn i 1939, og familien bodde der til januar 1942, da eiendommen ble tatt av de norske nazistene og brukt som rekreasjonshjem for norske frontkjempere fra “Waffen SS” og “Den Norske Legion”, under navnet “Soldatheim Ragnar Berg”.Kiran 1996, s.91
Takkegave til Danmark I april 1945 ble det sendt ut et sirkulære underskrevet av overlærer Katrine Arnesen, professor Kristine Bonnevie, prest Dagfinn Hauge, konservator Johan H. Langaard, dr. med Håkon Rasmussen og Norges Banks sjefdirektør Nicolai Rygg. Formålet var å få i gang en innsamling til en takkegave til Danmark for Danskehjelpen. «Det er ikke underlig at spørsmålet stadig har meldt seg blant gavemottakerne: Hvordan skal vi få takke det danske folk for dets strålende innsats for Norge?»Takkefondet 1948, s. 1 Så lenge tyskerne stod i landet, måtte innsamlingen skje i det stille innen de kretser som hadde deltatt i arbeidet med fordelingen av danskehjelpen og blant dem som hadde nytt godt av hjelpen. Men tanken fikk allikevel stor tilslutning, og det kom inn mange.bidrag.
Takkemonument til Danmark Den gruppen som stod bak oppropet, hadde tenkt at takkegaven skulle være en skulptur av en norsk kunstner. Ørnulf Bast hadde uavhengig av innsamlingsarbeidet syslet med tanken om et takkemonument til Danmark, og da krigen var over kunne han ta på seg oppdraget.Boken om Danskehjelpen, s. 312 Imidlertid var det allerede før frigjøringen kommet inn så mange penger, at det var mer enn det som trengtes til monumentet.
Takkefondet til Danmark