Afrika afrikansk leopard Midtøsten arabisk leopard persisk leopard Asia indo-kinesisk leopard indisk leopard kinesisk leopard Sri Lanka leopard javanesisk leopard orientalsk leopard
Leopard (Panthera pardus), som også kalles panter og sort panter, er et stort rovpattedyr som tilhører gruppen med brølekatter blant dyra i kattefamilien. Arten er utbredt over store deler av Afrika, Lilleasia, Midtøsten og Asia, mens den er utdødd i Europa. Selv om leoparden er relativt tallrik regnes arten som den minst tilgjengelige av brølekattene. Arten inngår i Afrikas fem store, sammen med løve, kafferbøffel, afrikansk savanneelefant og stumpneshorn/spissneshorn. Arten er en toppkonsument i sitt økosystem.
Beskrivelse thumb|left|Savannefarget leopard thumb|left|Sort panter (sort leopard) Leoparden har et karakteristisk, nærmest sirkelrundt, rosettlignende prikkemønster på en blekgul-rødgul (habitatavhengig) grunnfarge, et mønster som til en viss grad kan ligne det geparder og jaguarer har. Pelsen er kort og glatt og mønsteret varierer fra sted til sted og individ til individ. Dyr som oppholder seg i fjellstrøk har kraftigere pels (spesielt om vinteren) og blir generelt mørkere i fargene. Sterkest utfarging finner man hos dyr som lever i regnskogen, mens dyr på savanneen gjerne er mer okergule i utfargingen. Dyr som lever i tilknytning til ørkenområder blir blekere kremfarget til gulbrune i utfargingen. Disse blir dessuten fysisk noe mindre i snitt. I så måte er det kjent at peleopard som lever i tilknytning til det ørkenlignende fjellandskapet i Oman blir relativt småvokste. Dyr som oppholder seg i tett skog får også gjerne mørkere og kraftigere farger enn enn de som lever på savannene. Det er således flere sorte pantere som lever i tett regnskog (jungel) enn i andre habitat. Dyr som lever i kaldere strøk blir gjerne mer grålige i utfargingen.
Noen dyr kan framstå som nærmest helt sorte (grunnet melanisme). Slike kalles gjerne sort panter. Dette er imidlertid en fellesbenevnelse, som også bruks om sorte jaguarer og sorte pumaer. Sorte leoparder er mest vanlig i varme, fuktige strøk med tett skog (regnskog). Leoparder kan også fødes hvite (grunnet albinisme).
Leoparden har en langstrakt og meget muskuløs kropp, med kraftige og relativt korte lemmer. Hodet er rundt og ørene små og runde i formen. Leoparder varierer mye i størrelse, både fra individ til individ og populasjon til populasjon. Det er imidlertid en tendens til at dyr som lever i fjellstrøk nær kysten blir fysisk mindre enn dyr som lever i andre habitat. Likeledes er det en tendens til at dyr som lever i mer nordlige fjellstrøk blir fysisk noe større enn andre dyr. Vekten ligger gjerne på omkring 17-91 kg (59 kg i snitt) og kroppslengden på cirka 91-243 cm inkludert halen. Gjennomsnittet er 137-167 cm. Dyr på opp mot 292 cm skal ha blitt målt, men kan ikke bekreftes. Skulderhøyden ligger gjerne i området 43-79 cm. Hannen blir omkring 50 prosent større enn hunnen.
Den største underarten fysisk sett skal være anatolsk leopard (P. p. tulliana), som hevdes å kunne bli opp mot 100 kg tung og opp mot 250 cm lang (inkludert en 80 cm lang hale).Tubitak Sage. Anadolu parsi. (November 5, 2002). I 1978 antydet IUCN at det kun var 23 anatolske leoparder igjen i Anatolia.Can, E. 2001. Bir efsane yasiyor. Atlas 98 (May): 16-17.
Som alle katter, unntatt geparden, har også leoparden kvasse klør som den kan trekke inn. Den kan bli mer enn 20 år gammel i fangenskap, men i vill tilstand er trolig 7-9 år mer normalt. Leopard kan angripe mennesker.
Utbredelse miniatyr|Leopard i Rhino and Lion Park i Gauteng i Sør-Afrika venstre|miniatyr|Leopard i Masai Mara På øygruppa Zanzibar (tilhører Tanzania) utenfor østkysten av Afrika døde trolig zanzibarsk leopard (en underart) ut like før siste tusenårsskifte. Underarten er således kanskje den siste som har gått tapt for ettertiden. Leopard er imidlertid den arten som har størst geografisk spredning av alle kattedyr.
En gang i tiden var leoparden utbredt fra Storbritannia i vest til Japan i øst, og sør til Kapp det gode håp i Sør-Afrika på det afrikanske kontinent. Arten er i dag mest utbredt i deler av Afrika, de sørlige og østlige delene av Asia, Midtøsten og de mest sørøstlige områdene av Lilleasia. Et unntak er i større ørkenområder, som i Sahara og Kalahari. De er også svært sjeldne i Vestafrika og Nord-Afrika, nord for Sahara.
Det er kjent at det i Nord-Afrika eksisterer en liten populasjon i Atlasfjellene, i Marokko. Likeledes er det observert dyr i grensestrøkene mellom Marokko og Algerie, men det er ukjent om det eksisterer en levedyktig populasjon der. Også i Egypt regner man arten som utdødd, selv om det kan finnes dyr i sørøstlige ørkenstrøk.
På Den arabiske halvøy estimerte Arabian Fauna Conservation Workshop i 2006 at det fantes omkring 200 dyr, fordelt i tre distinkte subpopulasjoner. Dette er henholdsvis Negevørkenen, Wadafjellene i Jemen, og Dhofar i Oman. Det er imidlertid ukjent om arten fortsatt eksisterer i Saudi-Arabia.
I Europa fantes leopard nordover til Sør-England, Tyskland og Polen i pleistocen. Den hadde en mer begrenset utbredelse enn huleløve og fantes ikke på den åpne mammutsteppen i istidene. De europeiske leopardene foretrakk fjellskoger og jaktet på gemse og steinbukk. De gikk også langt inn i huler og angrep hulebjørner som lå i vintersøvn.
Status i Europa etter siste istid er uklar. Det er gjort noen usikre funn fra tidlig holocen i Spania, Hellas og Ukraina, men i historisk tid er arten bare kjent fra Kaukasus. I denne fjellkjeden var leopard lenge vanlig, men ved midten av det tyvende århundre var bestanden sterkt redusert. Det er neppe mer enn 15 leoparder igjen i Store Kaukasus, og arten er helt borte fra den vestlige delen av fjellkjeden. I Lille Kaukasus er det kanskje opptil 50 eksemplarer. I den russiske delen av Kaukasus forsøker man å gjeninnføre arten.
Det har vært uklart om det fortsatt finnes leoparder i Tyrkia. Mange forskere mente at arten var utdødd etter at et eksemplar ble skutt ved Ankara i 1974. Feltarbeid med blant annet søk etter fotspor ble utført fra 2004, og i 2013 ble også viltkamera tatt i bruk. Resultatet av disse undersøkelsene ble publisert i 2022. Det ble gjort totalt 84 funn av leopard. Arten ble funnet i nesten hele landet unntatt områdene rundt Marmarahavet, men de fleste observasjonene var i nordøst.
Statusen i sørøstlige Tyrkia og Irak er uklar på grunn av de væpnede konfliktene som gjør undersøkelser vanskelige. Leoparden har fortsatt en levedyktig bestand i Iran, spesielt i Elburz- og Zagrosfjellene og i grensestrøkene mot Turkmenistan.
Habitat Leoparden er svært tilpasningsdyktig og trives i en rekke ulike habitater, fra tropisk regnskog til skog på savanner og fjell. Det viktigste er at det er trær der, som leoparden kan søke tilflukt i, og at habitatet har et årlig regnfall på minimum 50 mm. Det viktigste ser ut til å være god tilgang på gjemmesteder og byttedyr.
Leoparden (avhengig av underart) tåler godt lave temperaturer og kan holde til i store høyder. På Kilimanjarofjellet i Tanzania ble det funnet et leopardkadaver i en høyde av 5 630 moh. Kadaveret var ikke fastfrosset i isen, slik noen har hevdet, så det må tolkes som et bevis på leopardens mangfold med hensyn til valg av habitat (GuggisbergGuggisberg, C. 1975. «Wild Cats of the World». New York: Taplinger Publishing Company. ISBN 0-8008-8324-1, 1975; NowakNowak, R. 1997. «Mammals of the World» (online)., 1997).
I India finnes det bestander av leopard i utkanten av millionbyer som Mumbai og Bangalore.
Atferd miniatyr|Leoparden har lang kraftig hale Leoparden lever solitært og er territorial. Den er i større grad nattaktiv enn sine nærmeste slektninger. Leoparden er en dyktig klatrer som tilbringer store deler av døgnet hvilende i et tre, der den er trygg for sine nærmeste fiender, løver, hyener og afrikanske villhunder. Likeledes er leoparder gode svømmere som trives i vann, om enn ikke på linje med tigeren.
Revir Hannene hevder store revir som ofte inkluderer flere hunner, som den ellers kun oppvarter i paringstiden. Reviret markeres med urin, avføring, duftavsetninger og skraping og kloring med klørne. Hannenes territorium overlapper ikke andre hanners, men hunnenes kan overlappe begge kjønn.
Størrelsen på territoriene varierer. I Tsavo nasjonalpark (Kenya) er hannens revir typisk 9-65 km². På Sri Lanka har hannene sjelden revir som er større enn 10 km². I fjellterreng er det registrert hanner med et territorium på opp mot 338-487 km², noe som trolig skyldes redusert tilgang på både rivaler og byttedyr innenfor habitatet.
Jakt miniatyr|Masai Mara Leoparden er nattaktiv og jakter helst når det er mørkt og i grålysningen og skumringen. Som oftest langs bakken i tilknytning til tett krattskog, trær, knauser og fjellrevner eller lignende, men den kan også ligge i bakhold oppe i et tre og angripe derfra. Det er også avdekket at leoparden foretrekker å jakte på små flokker av dyr i tett vegetasjon, der sjansen for selv å bli skadd er minimal. Selv om leopardens morfologi er tilpasset jakt på store byttedyr, er den trolig også avhengig av å jakte på smådyr for å livnære seg i vanskelige tider. Dette kan forklare leopardens varierte meny i forhold til sine nærmeste slektninger.
Leoparden er en typisk snikjeger, som smyger seg nært opptil byttet (som regel innen 5-20 meter) før den angriper gjennom en kort spurt. Toppfarten kan, for en kort periode, komme opp i 60 km/t. Den kan også hopp opp mot 6 meter horisontalt og 3 meter vertikalt. Om den skulle mislykkes med et direkte angrep vil leoparden sjelden oppta forfølgelse av et byttedyr over mer enn 50 meter.
Som de fleste andre kattedyr dreper den større byttedyr gjennom et strupebitt, som stenger for oksygentilførselen til hjernen gjennom kvelning. Større bytter blir ofte fraktet med opp i et tre, slik at andre rovpattedyr ikke kan stjele det. Det er kjent at leoparden kan løfte med seg et bytte som veier mer enn det dobbelte av den selv opp i et tre. Etter en kort hvil fortærer leoparden så mye den orker av byttet, som festes i greinverket. Om leoparden ikke spiser opp alt, kommer den tilbake for å fortære resten senere. Mindre byttedyr drepes helst med et nakkebitt og kan fortæres på stedet. Leoparder vil sjelden forsvare et bytte.
Diett Leoparden er en typisk kjøtteter. Den foretrekker aksishjort (Asia), impala og Thomsons gasell (Afrika), men generelt kan man hevde at leoparder jakter og spiser en mye mer variert meny enn de andre store kattedyrene. Det mest typiske byttet er et hjortedyr som veier 10-40 kg (23 kg i snitt), noe som ifølge Mills og Harvey (2001)Mills, M.G.L. & Harvey, M. (2001). African predators. Cape Town: Struik. er relativt mye mindre enn tidligere rapporter har antydet.
I så måte står også en rekke andre arter på menyen, som duikere og andre antiloper, gaseller, rødbukk, gnu, eland, springbukk, sikahjort, vortesvin, grevling, bavian og andre primater, springhare, sebra, sjakal, fugler, reptiler, amfibier, fisk med mer. Det er også kjent at leoparden kan ta husdyr, som geiter, krøtter og hunder, spesielt i områder der artens livsgrunnlag er presset som følge av tap av habitat. Leoparden spiser også kadaver, noe som gjør den utsatt for forgiftning.
Hannleoparder spiser i snitt 3,5 kg i døgnet, mens hunner spiser cirka 2,8 kg. Det er kjent at leoparder kan angripe og drepe mennesker, slik som leoparden fra Rudraprayag (India) som mellom 1918 og 1926 skal ha drept 125 mennesker før den ble skutt av Jim Corbett.
Reproduksjon