Den angolanske borgerkrigen var en borgerkrig i Angola, som begynte i 1975 og fortsatte, med mellomspill, til 2002. Krigen begynte umiddelbart etter at Angola ble uavhengig av Portugal i november 1975. Krigen var en maktkamp mellom to tidligere antikoloniale geriljabevegelser, kommunistiske. Movimento Popular de Libertação de Angola (MPLA) og den antikommunistiske União Nacional para a Independência Total de Angola (UNITA). Krigen ble brukt som en surrogatslagmark for den kalde krigen av de rivaliserende stormaktene Sovjetunionen og USA og deres allierte.

MPLA og UNITA hadde forskjellige røtter i det angolanske samfunnet og gjensidig uforenelige lederskap, til tross for deres felles mål om å få slutt på kolonistyret. En tredje bevegelse, Frente Nacional de Libertação de Angola (FNLA), deltok også i uavhengighetskrigen, men spilte nesten ingen rolle i borgerkrigen. I tillegg kjempet Frente para a Libertação do Enclave de Cabinda (FLEC), en sammenslutning av separatistiske militante grupper, for uavhengigheten til provinsen Cabinda fra Angola.

Med hjelp fra kubanske soldater og sovjetisk støtte klarte MPLA å vinne den innledende fasen av de konvensjonelle kampene, de avskjære FNLA fra Luanda og ble den de facto angolanske regjeringen. FNLA gikk i oppløsning, men UNITA støttet av USA og Sør-Afrika fortsatte sin uregelmessige krigføring mot MPLA-regjeringen fra sine baser i øst og sør i landet.

Den 27 år lange krigen kan deles omtrent i tre perioder med store kamper - fra 1975 til 1991, 1992 til 1994 og fra 1998 til 2002 - med skjøre perioder med fred. Da MPLA oppnådde seier i 2002, hadde mer enn 500.000 mennesker dødd og over en million hadde blitt internt fordrevet. Det som markerte slutten på borgerkrigen, var at opprørslederen Jonas Savimbi fra UNITA ble drept i februar 2002. Restene av UNITA signerte en fredsavtale med MPLA, og det ble fred. UNITA og FNLA fikk status som politiske parti som del av et flerpartisystem.

Krigen ødela Angolas infrastruktur og skadet offentlig forvaltning, økonomi og religiøse institusjoner alvorlig.

Den angolanske borgerkrigen var bemerkelsesverdig på grunn av kombinasjonen av Angolas voldelige interne dynamikk og den eksepsjonelle graden av utenlandsk militær og politisk involvering. Krigen blir allment ansett som en proxy-konflikt for den kalde krigen, ettersom Sovjetunionen og USA, med deres respektive allierte, ga hjelp til de motstridende fraksjonene. Konflikten ble tett sammenvevd med den andre Kongo-krigen i den tilgrensende demokratiske republikken Kongo og den sørafrikanske grensekrigen. Landminer ligger fortsatt på landsbygda og bidrar til pågående sivile tap.

Oversikt over de stridende partene Angolas tre opprørsbevegelser hadde sine røtter i de antikoloniale bevegelsene på 1950-tallet. MPLA var primært en bybasert bevegelse i Luanda og omegn. Den var i stor grad sammensatt av Mbundu-folk. Derimot var de to andre store antikoloniale bevegelsene FNLA og UNITA landlige grupper. FNLA besto i stor grad av Bakongo-folk som stammer fra Nord-Angola. UNITA, en avskalling fra FNLA, var hovedsakelig sammensatt av Ovimbundu-folk fra det sentrale høylandet.

MPLA Siden dannelsen på 1950-tallet har MPLAs viktigste sosiale base vært blant Ambundu-folket og den blandingsraseintelligensen i byer som Luanda, Benguela og Huambo. Under sin antikoloniale kamp i årene 1962–1974 ble MPLA støttet av flere afrikanske land, så vel som av Sovjetunionen. Cuba ble MPLAs sterkeste allierte og sendte betydelige kontingenter av kamp- og støttepersonell til Angola. Denne støtten, så vel som fra flere andre land i østblokken, f.eks. Øst-Tyskland, ble opprettholdt under borgerkrigen. Kommunistiske Jugoslavia ga finansiell militær støtte til MPLA, inkludert $14 millioner i 1977, samt jugoslavisk sikkerhetspersonell i landet og diplomatisk opplæring for angolanere i Beograd.

FNLA FNLA dannet seg parallelt med MPLA, og var opprinnelig viet til å forsvare interessene til Bakongo-folket og støtte restaureringen av det historiske Kongo-imperiet. Imidlertid utviklet den seg raskt til en nasjonalistisk bevegelse, støttet i sin kamp mot Portugal av regjeringen til Mobutu Sese Seko i Zaire. I begynnelsen av 1960-tallet ble FNLA også støttet av Folkerepublikken Kina, men da UNITA ble grunnlagt på midten av 1960-tallet, byttet Kina side og støtte UNITA. USA nektet å gi FNLA støtte under bevegelsens krig mot Portugal, som var en NATO-alliert med USA, FNLA mottok imidlertid amerikansk hjelp under borgerkrigen.

UNITA UNITAs viktigste sosiale grunnlag var Ovimbundu i det sentrale Angola, som utgjorde omtrent en tredjedel av landets befolkning, men organisasjonen hadde også røtter blant flere mindre tallrike folk i Øst-Angola. UNITA ble grunnlagt i 1966 av Jonas Savimbi, som til da hadde vært en fremtredende leder for FNLA. Under den antikoloniale krigen mottok UNITA litt støtte fra Folkerepublikken Kina. Med begynnelsen av borgerkrigen bestemte USA seg for å støtte UNITA og utvidet deres hjelp til UNITA betydelig i tiårene som fulgte. UNITAs viktigste allierte var imidlertid apartheidregimet i Sør-Afrika.

Røtter til konflikten Angola, som de fleste afrikanske land, ble konstituert som en nasjon gjennom kolonialisering. Angolas kolonimakt var Portugal, de var til stede og aktiv på territoriet, på en eller annen måte, i over fire århundrer. De opptrukne grensene fulgte ikke grensene for de forskjellige folkegruppene og de forskjellige folkegruppene hadde ulike fordeler og ulemper med kolonistyret.

Etnisk oppdeling Den opprinnelige befolkningen i Angola var spredte Khoisan-grupper, noen grupper finnes fortsatt i sør. Disse ble absorbert eller presset sørover, av en massiv tilstrømning av Bantu-folk som kom fra nord og øst. Denne tilstrømningen begynte rundt 500 f.Kr., og fortsatte godt inn i det 20. århundre. Bantuene opprettet en rekke store politiske enheter, hvorav det viktigste var Kongo-imperiet, med sentrum i dagens Kongo. Det inkluderte DR Congo R Congo, deler av Gabon og store deler av Angola.

Av historisk betydning var også Ndongo og Matamba-kongedømmene sør for Kongo-imperiet, i Ambundu-området. I tillegg innbefattet Lunda-imperiet, sørøst for dagens Kongo, en del av det som i dag er det nordøstlige Angola. Sør i Angola lå Kwanyama-riket sammen med noen mindre riker på det sentrale høylandet. Alle disse politiske enhetene var en refleksjon av etniske oppdelinger som sakte utviklet seg blant Bantu-befolkningene.

Portugisisk kolonialisme og oppbygning mot borgerkrigen På slutten av 1400-tallet opprettet portugisiske handelsmenn kontakt med Kongo-imperiet, og opprettholdt en kontinuerlig tilstedeværelse på dets territorium. I 1575 opprettet Portugal et fort med bosetning kalt Saint Paul of Luanda i dagens Luanda. Da var området bebodd av Ambundu-folk og det var sør for Kongo-imperiet. Et annet fort, Benguela, ble etablert på kysten lenger sør, i en region bebodd av Ovimbundu-folket. Ingen av disse portugisiske bosettingsanstrengelsene ble iverksatt med det formål å erobre territoriet. Begge kom riktignok gradvis til å okkupere og dyrke et bredt område rundt de opprinnelige brohodene. Imidlertid var deres viktigste funksjon handel, hovedsakelig slavehandel. Slaver ble kjøpt fra afrikanske mellommenn og solgt til Brasil og Karibia. I tillegg utviklet Benguela en handel med elfenben, voks og honning, som de kjøpte fra Ovimbundu-karavaner som hentet disse varene blant Ganguela-folket i den østlige delen av det som nå er Angola.

Likevel forble den portugisiske tilstedeværelsen på den angolanske kysten begrenset i begynnelsen av kolonitiden. Graden av reell kolonibygging var liten, og utenom handel blandet portugiserne seg ikke inn i de innfødtes gjøremål. Det var ingen reell avgrensning av territorium, Angola eksisterte fortsatt ikke. På 1800-tallet startet portugiserne et mer seriøst program for å komme videre til det afrikanske innlandet. Imidlertid var deres intensjon mindre territoriell okkupasjon og mer etablering av et de facto overherredømme som tillot dem å etablere kommersielle nettverk samt noen få bosettinger. I denne sammenhengen flyttet de også lenger sør langs kysten, og grunnla det "tredje brohodet", Moçâmedes. I løpet av denne utvidelsen gikk de i konflikt med flere av de afrikanske politiske enhetene.

Territoriell okkupasjon ble først i løpet av de siste tiårene av 1800-tallet et sentralt anliggende for Portugal, spesielt etter Berlin-konferansen i 1884. En rekke militære ekspedisjoner ble organisert som forutsetninger for å skaffe territorium som omtrent tilsvarte i dagens Angola. Imidlertid så sent som i 1906 var bare omtrent 6% av dette territoriet effektivt okkupert, og de militære kampanjene måtte fortsette. På midten av 1920-tallet ble grensene til territoriet endelig løst, og den siste "primære motstanden" ble dempet tidlig på 1940-tallet. Det er derfor rimelig å snakke om Angola som en definert territoriell enhet fra dette punktet og utover.

I 1961 startet FNLA og MPLA, en geriljakampanje mot portugisisk styre på flere fronter. Dette utviklet seg til den angolanske uavhengighetskrigen, varte til det portugisiske regimet ble styrtet i 1974 gjennom et militærkupp i Lisboa. Kuppmakerne lovet å trekke alle Portugisiske styrker ut av Angola og gi Angola uavhengighet. Da tidslinjen for uavhengighet ble kjent, flyktet de fleste av de rundt 500 000 etniske portugisiske angolanerne fra territoriet i løpet kort tid. Portugiserne som bodde i Angola utgjorde flertallet av de faglærte arbeidere innen offentlig administrasjon, jordbruk og industri. Da de flyktet fra landet, kollapset nasjonaløkonomien. Etter nellikrevolusjonen i Lisboa og slutten av den angolanske uavhengighetskrigen, undertegnet konfliktpartiene Alvor-avtalen 15. januar 1975. Alvor-avtalen inneholdt en avtale om hvordan Portugal skulle overlate styringen til angolerne og trekke seg ut. MPLA overholdt imidlertid ikke avtalen i løpet av july 1975 gikk de tok angrep på FNLA og kastet dem ut av Luanda. Med det var borgerkrigen i gang før portugiserne var ute og før Angola hadde formelt var blitt uavhengig. Portugal etterlot seg et land hvor befolkning hovedsakelig var sammensatt av folkene Ambundu, Ovimbundu og Bakongo.

1970-tallet

Uavhengighet