Mausollos (gammelgresk: Μαύσωλος eller Μαύσσωλλος; karisk: [𐊪𐊠]𐊲𐊸𐊫𐊦, Mauśoλ; på latin og engelsk: Mausolus) var hersker av Karia i Anatolia i tiden 377–353 f.Kr. Han nøt status som konge eller dynast i kraft av den mektige posisjonen skapt av faren Hekatomnos (karisk: 𐊴𐊭𐊪𐊳𐊫, K̂tmño), som var den første satrapen (persisk guvernør) av Karia fra det arvelige Hekatomnidedynastiet. Ved siden av Karia styrte Mausollos også Lykia og deler av greske Jonia og øygruppen Dodekanesene i Egeerhavet. Han tok del i opprøret mot perserkongen Artaxerxes II Mnemon i 362 f.Kr., erobret en stor del av Lykia, Jonia og flere greske øyer, og samarbeidet med Rhodos i den første forbundskrigen mot Athen. Han flyttet sin hovedstad fra Mylasa – det tradisjonelle setet til kongene i Karia – til Halikarnassos.
Mausollos er i dag mest kjent for sitt monumentale og praktfullt gravsted, og et av de syv underverkene i den antikke verden, mausoleet i Halikarnassos, hvis konstruksjon tradisjonelt har blitt tilskrevet hans hustru og søster Artemisia. Navnet hans har således også gitt et norsk ord, mausoleum, avledet fra gresk mausoleion, i betydningen «monumentalt gravmæle (særlig over en fyrste)».«mausoleum», NAOB
Navn Mausollos’ navn er bare kjent direkte fra gresk (gammelgresk: Μαύσωλος eller Μαύσσωλλος). Adiego Lajara, Ignacio-Javier (2007): The Carian Language. BRILL. ISBN 978-90-04-15281-6. Det er imidlertid klart av karisk opprinnelse, og ville blitt skrevet som *𐊪𐊠𐊲𐊸𐊫𐊦 (*Mauśoλ) eller lignende. Melchert, H. Craig (2013): Naming Practices in Second- and First-Millennium Western Anatolia (PDF), University of California Dette er et sammensatt navn som kanskje betyr «meget velsignet». Den første delen, *Ma-, kan bety «meget», lik det samme ordet i hieroglyfisk luvisk. Den andre delen, *-uśoλ, som betyr «velsignet», er svært vanlig i karisk navntradisjoner. Andre eksempler omfatter bare Uśoλ (𐊲𐊸𐊫𐊦 = gammelgresk: Υσσωλλος, «velsignet»), Šaruśoλ (𐤭𐊠𐊥𐊲𐊸Σσ, ghly, «velsignet»", og Pnuśoλ/Punwśoλ (𐊷𐊵𐊲𐊸𐊫𐊦/𐊷𐊲𐊵𐊿𐊸𐊫𐊦 = Πονυσσοωλ, «velsignet av alle»).
Liv og virke Bakgrunn Mausollos var den eldste sønnen til Hekatomnos, en innfødt fra Karia som ble satrap av Karia kort tid etter at Tissafernes døde, ca. 395 – ca. 392 f.Kr.Hornblower, Simon (1982): Mausolus. Oxford: Clarendon Press. ISBN 9780198148449. Mausollos etterfulgte sin far ved Hekatomnos’ død i 377 f.Kr.Diodorus Siculus: Bibliotheca historica. 16.36.2. De to kan ha delt herredømmet over Karia tidlig på 370-tallet f.Kr., skjønt, kort tid før Hekatomnos’ død.Carney, Elizabeth Donnelly (2005): Women and Dunasteia in Caria, The American Journal of Philology. 126 (1), s. 65–91. doi:10.1353/ajp.2005.0016. JSTOR 1562184. S2CID 162235783. Deres nære forhold er illustrert i familiescenene fra sarkofagen til graven til Hekatomnos og Aba.Diler, Adnan (2021): «Hekatomneion in Mylasa: preliminary studies on the cult», Pedersen, Poul; Poulsen, Birte; Lund, John, red.: Karia and the Dodekanese: Cultural Interrelations in the Southeast Aegean. Vol. I: Late Classical to Early Hellenistic. Oxford: Oxbow. ISBN 978-1-78925-511-9; s. 87–106. De ble også avbildet ved siden av hverandre i en statuegruppe fra byen Kaunos.Işık, Cengiz; Marek, Christian (2005): «Die Basen der Hekatomniden in Kaunos-Kbid», Pedersen, Brandt; Gassner, Verene; Landstätter, Sabina, red.: Synergia: Festschrift für Friedrich Krinzinger II. Wien: Phoibos. s. 239–247. Hvorvidt Mausollos hadde et reelt eller seremonielt embete før hans egentlige regjeringstid, er imidlertid spekulativt.
Styre thumb|upright|Statue antatt å være Maussollos (British Museum).
Mausollos ble satrap da faren Hekatomnos døde i 377/376 f.Kr. Han styrte sammen med sin hustru, som også var hans søster, Artemisia (kjent som Artemisia II for å unngå forvirring med den tidligere Artemisia I Lygdamis). Ettersom de to ikke hadde barn, og incest av denne typen ellers ikke var kjent i Karia, antas det at deres uvanlige ekteskap var helt symbolsk. Selv om bare Mausollos noen gang ble referert til som satrap, er det klart at Artemisia hadde en viss politisk autoritet som felles dynast mens de to fortsatt levde.Sebillotte Cuchet, Violine (2015): «The Warrior Queens of Caria (Fifth to Fourth Centuries BCE)», Fabre-Serris, Jacqueline; Keith, Alison, red.: Women and War in Antiquity. Johns Hopkins University Press. s. 228–246.
Satrapenes opprør Mausollos deltok i satrapenes opprør, en lang og kompleks affære der mange satraper vest i Akamenidedynastiets Perserrike gjorde opprør mot Artaxerxes II Memnon, mest i løpet av 360-årene f.Kr. Satrapenes opprør, også kalt det store opprøret, var ikke en koordinert affære, men besto av flere separate opprør i hele Anatolia. Mausollos deltok først og fremst på Artaxerxes side, selv om greske kilder sier at han også kortvarig gjorde opprør mot ham. Hornblower, Simon (2016): «Satraps' Revoltlocked», Oxford Classical Dictionary
Diodorus Siculus hadde Mausollos på sin liste over satraper som gjorde opprør mot Artaxerxes II.Diodorus Siculus: Bibliotheca historica, 15.90. Moysey, Robert Allen (1975): Greek Relations with the Persian Satraps: 371-343 B.C. (Thesis). Princeton University. Også med på denne listen var Teos av Egypt, Ariobarzanes av Hellespontske Frygia, Orontes av Mysia, Autofradates av Lydia og ulike befolkninger i Anatolia og Fønikia. Med flertallet av Anatolia, Levanten og Egypt i opprør, sa Diodorus at halvparten av Artaxerxes’ inntekter ble avskåret fra ham. En annen deltaker var kong Agesilaos II av Sparta, som var en xenia, gjestevenn, av Mausollos. Xenodon: Agesilaos. 2.27.
De fleste bevisene for Mausollos’ deltakelse i det store satrapsopprøret er imidlertid på siden av hans nominelle områder. Mausollos, sammen med Autofradates, satrapen av Lydia, ledet beleiringen av Adramyttion i 366 f.Kr. på forespørsel fra Artaxerxes. Ariobarzanes hadde søkt tilflukt der etter at Autofradates hadde drevet ham ut av Assos. Xenofon: Agesilaos. 2.26. Ifølge Xenofon ble Mausollos angivelig overtalt til å forlate beleiringen av Agesilaos II av Sparta, som Mausollos og Taos av Egypt ga en eskorte for å unnslippe trygt. Dette kan være et tegn på at Mausollos bare trosset overherren sin i det skjulte, siden det ikke er bevis for at han faktisk førte krig mot Artaxerxes.
Diodorus Siculus forteller også at Mausollos og Autofradates, som i all hemmelighet ikke forfulgte Ariobarzanes, hjalp Orontes fra Mysia i hans senere opprør i 362 f.Kr. I motsetning til Taos eller Agesilaos er imidlertid Mausollos og Artemisia stort sett fraværende i fortellingene om Orontes’ opprør, og det er ingen bevis for at de tok noen konkrete tiltak mot Artaxerxes II.Brosius, Maria (2006): The Persians. Abingdon: Routledge. ISBN 0415320895.
Mausollos ble ikke straffet for sin påståtte deltakelse i satrapenes opprør, i motsetning til mer opplagte opprørere som persiske Datames, satrap av Kappadokia (eller Kilikia, bevisene er usikre)Bing, J. Daniel (1998): «Datames and Mazaeus: The Iconography of Revolt and Restoration in Cilicia», Historia: Zeitschrift für Alte Geschichte. 47 (1): 41–76. JSTOR 4436493. eller Ariobarzanes. Han forble i embetet etter at opprøret ble knust i 362/361 f.Kr. og ble til og med belønnet ved å få også Lykia å styre over.
Lykia thumb|Mynt preget av Maussolos som persisk satrap av Karia. Hode av Apollon, motsatt: Zevs Labrandos stående, tekst MAYΣΣΩΛΛO («av Maussolos»). ca. 377/376 – ca. 353/352.CNG: Satraps of Caria. Maussolos. Circa 377/6–353/2 BC. AR Tetradrachm (23mm, 15.13 g, 12h). Halikarnassos mint. Struck circa 370–360 BC.
Etter satrapsopprøret kom Mausollos og Artemisia til å styre Lykia, og la dette territoriet sørøst for Karia til deres satrapi. Lykia hadde først blitt erobret av Perserriket samtidig som Jonia og Karia, av Harpagos, en general under Kyros den store, i henhold til Herodotos. Herodotos: Historia, 1.176. Bryce, Trevor R. (1986): The Lycians. Vol. I: The Lycians in Literary and Epigraphic Sources. København: Museum Tusculanum Press. ISBN 9788772890234.Keen, Antony G. (1998): Dynastic Lycia. A Political History of the Lycians and their Relations with Foreign Powers c.545-362 B.C. Leiden: Brill. ISBN 978-90-04-10956-8. Etter tiden med Harpagos var imidlertid den persiske tilstedeværelsen i Lykia minimal og bestridt av Det athenske sjøforbundet. Landet ble styrt av en rekke mindre lokale makthavereLykia hadde vendt tilbake til persisk kontroll. Lykias styre ble overført til Mausollos en gang i perioden ca. 362 – ca. 353 f.Kr.
Mausollos styrte Lykia som satrap i den senere delen av hans regjeringstid. Fra denne tiden og utover ble det ikke lenger slått uavhengige lykiske mynter, og i stedet sirkulerte mynter av Mausollos og hans etterfølgere i Lykia. Selv om han ikke erobret Lykia, kan han ha vært militært aktiv der, ettersom Stefan fra Bysants (500-tallet e.Kr.) har fortalt at han aksjonerte i Milyas nord for Lykia. Hvordan Mausollos og Artemisia styrte Lykia er ikke klart. The Pseudo-Aristoteles’ Oekonomika registrerte at Mausollos hadde en hypark (ὕπαρχος, «stedfortreder») aktiv i Lykia,Pseudo-Aristotle: Economics. 1348a. selv om denne beretningen er langt fra pålitelig. En senere trespråklig inskripsjon viser at deres bror Pixodaros hadde garnisonsjefer i Lykia (gammelgresk: ἐπιμελητής), noe som kan ha vært sant på Mausollos’ tid også.
Mausollos og Artemisia inngikk en allianse med Faselis, en havneby ved den østlige grensen til Lykia, noe som viser omfanget av deres utbredelse. Theodectes of Theodektes, en tragisk poet fra Faselis, skrev et drama kalt Mausollos for å hedre satrapen ved begravelsen hans.
Forbundskrigen thumb|Tetradrakme av Mausollos. Forsiden avbildet en løve, motsatt side en stjerne med åtte stråler.
Mausollos og Artemisia samarbeidet med opprørerne mot Athen i den første forbundskrigen (357–355 f.Kr.), hvorved de bidro til å utvide sin autoritet blant de greske øyene og byene ved siden av Karia.
Etter kongefreden (også kalt Antalkidas’ fred) avsluttet Korintkrigen fra 395 til 387 f.Kr., hvor Sparta kjempet mot en koalisjon av fire allierte stater, Theben, Athen, Korint og Argos, som innledningsvis ble støttet av Persia. Med fredsavtalen ga Artaxerxes II kontrollen over de greske byene i Anatolia til sine satraper, samtidig som han garanterte uavhengigheten til grekerne utenfor kysten av Anatolia. Kong Agesilaos II av Sparta ble satt til å håndheve denne freden blant grekerne.Cawkwell, George (1981): «The King's Peace», Classical Quarterly. 31 (1): 69–83. doi:10.1017/S000983880002108X. JSTOR 63846. S2CID 170486439. Athenerne dannet deretter det som kalles Det andre athenske sjøforbundet (i motsetning til den tidligere første athenske sjøforbundet) som en motvekt til Spartas hegemoni. Blant de rundt 60 greske samfunnene som grunnla denne alliansen i 378 f.Kr., var Rhodos, Khíos og Byzántion. Alle disse tre gjorde opprør mot Athen i 357 f.Kr., etter at athenerne hadde begynt å samle inn økonomiske bidrag (syntaxeis) fra sine allierte og etablerte en aggressiv klēroukhia (en form for statholdere)Moreno, Alfonso (2013): «Cleruchy», Bagnall, Roger S.; Broderson, Kai; Champion, Craige B.; Erskine, Andrew; Huebner, Sabine R., red.: Encyclopedia of Ancient History, Blackwell på Samos i 360-årene f.Kr. Cawkwell, George (1981): Notes on the Failure of the Second Athenian Confederacy, Journal of Hellenic Studies. '101, s. 40–55. doi:10.2307/629842. JSTOR 629842. S2CID 159818710.