thumb|Portalbygg nord og sør (1906) ved Odda Smelteverk, tidligere kontorer for North Western Cyanamide Company og Alby United Carbide Factory. thumb|Plakett i Lindehuset i Odda thumb|Lindeanlegget ved kalsiumcyanamidfabrikken i Odda var i sin tid verdens største. I 1915 ble det daglig produsert 100 tonn flytende luft som ble destillert til 77 tonn nitrogen. thumb|Råcyanamidsilo og ovnhus I, oppført for North Western Cyanamide Company i 1907 (foto 2010). thumb|I ovnshus II og III (1912) på Cyanamiden er det bevart 325 Frank-Caro ovner thumb|Plateverksted og smie for Cyanamiden, oppført 1918. «Containerverkstedet» ble også brukt til reparasjon av karbidcontainere og produksjon av elektrodemantler til smelteovner. I dag huser bygget bl.a. Smelt Café. thumb|Ovn III i 2012 thumb|Kontrollrommet i ovn III thumb|left|Ammoniakkvannfabrikken på Norsk Hydros anlegg på Notodden ble bygget 1914-1916 for å ta imot cyanamid fra Odda til videreforedling og eksport til ammunisjonsindustrien i både ententemaktene og sentralmaktene. thumb|Murboligen i Odda ble tegnet av arkitekt Egill Reimers i 1913, og oppført for The North Western Cyanamide Company mellom 1914 og 1915. thumb|Cyanamid- og karidlager i bindingsverk oppført i 1907 på eksportkaien (foto 2010). Odda Smelteverk er en tidligere fabrikk som ligger i Odda sentrum, innerst i Sørfjorden i Hardanger, og som produserte kalsiumkarbid og derivata kalsiumcyanamid, dicyandiamid og hydrogencyanamid. Smelteverket var i drift fra 1908 til 2002, med noen avbrudd. Virksomheten gikk konkurs i 2003.
19. juni 2009 ble Odda Smelteverk sammen med Tyssedal kraftanlegg og industristedene Rjukan/Notodden oppført på Norges tentative liste til UNESCOs verdensarvliste.Industrihistoriske kulturminner i Rjukan, Notodden, Odda og Tyssedal mulig ny verdensarvUNESCO Tentative lists, Rjukan/Notodden and Odda/Tyssedal Industrial Heritage Sites, Hydro Electrical Powered Heavy Industries with associated Urban Settlements (Company Towns) and Transportation System I 2010 framholdt internasjonale verdensarvrådgivere følgende:Hva som gjør Odda smelteverk så viktig og sentralt i utviklingen av Norges vannkraft og banebrytende kjemiske industri til et verdensarvområde, er at her finnes, på en internasjonal og unik måte, fysiske etterlevninger av en tidlig kjemisk produksjonsprosess, som eksisterer den dag i dag.«Temming av fossene» , besøkt 5. februar 2014 I januar 2013 besluttet likevel Miljøverndepartementet at serienominasjonen skulle splittes i to faser, 1. søknad for Rjukan/Notodden oversendes til UNESCO i januar 2014, og fase 2, det at jobbes videre med utvidelse av nominasjonen for å inkludere Odda/Tyssedal med eventuell oversendelse til UNESCO i januar 2016. I januar 2014 ble verdensarvsøknaden for Rjukan/Notodden sendt til UNESCO, og stedene er foreslått listeført som fremragende representanter for den andre industrielle revolusjonen.
Historie Det første smelteverket i Odda ble bygd i 1906 da det britiske The Sun Gas Company anla kraftverk og fabrikk. Da anleggsarbeidet ble ferdig og produksjonen tok til i 1908 var dette verdens største karbidfabrikk. Selskapet hadde da skifta navn til The Alby United Carbide Factories Ltd. The North Western Cyanamide Company, et annet britisk selskap, startet i 1909 opp produksjon av kalsiumcyanamid på det samme fabrikkområdet. Grunnlaget for industriutbyggingen var billig elektrisitet fra vannkraft. Tysso I vannkraftverk i Tyssedal ble bygd ut i takt med smelteverket.
Karbidfabrikken Hovedmarkedet for kalsiumkarbid var England, som trengte acetylengass for bruk til belysning i gruvene og ved jernbanen. I 1904 stiftet den engelske industrimannen Alfred Ernst Barton selskapet The Sun gas Company Ltd. som året etter fikk aksjemajoriteten i Alby Carbidfabrikk AB.
På tross av at kapasiteten ved karbidfabrikken i Alby ble utvidet til 14000 årstonn karbid, var etterspørselen større. Barton var derfor interessert i å anlegge en fabrikk i Norge med tilgang til tilstrekkelig elektriske kraftmengder og adgang til isfri havn. Dr. Albert Petersson fikk som leder av Albyfabrikken i oppdrag å skaffe kontakt med interesserte norske kretser. Det ble opprettet kontakt med Sam Eyde og svenskene Knut Tillberg og Marcus Wallenberg. Eyde-konsernet tilbød seg å bygge ut Tyssovassdraget og levere Sun Gas Co de 20 000 elektriske hestekreftene de etterspurte.
Før Sun Gas Co tok den endelige avgjørelsen ble dr. Peterson i februar 1906 sendt til en befaring til Odda og Tyssedal sammen med ingeniør Frans Wilhelm Bruce (1875–1956). 13. mars 1906 ble kontrakten mellom Eyde-konsernet og The Sun Gas Co underskrevet i Stockholm. Konsernet skulle levere minst 18 000 HK til drift av karbid- og cyanamidfabrikkene i Odda. Sun Gas Co sikret seg rettighetene til cyanamidprosessen i Norge og inngikk avtale med engelske jernbaneselskap om levering av karbid til belysning. På dette grunnlag ble AS Tyssefaldene stiftet på Sam Eydes kontor i Kristiania den 20. april 1906, med ingeniør dr. Albert Petersson som en av stifterne. På Tyssefaldenes ekstraordinære generalforsamling den 15. juni 1906 vedtok man kontrakten med Sun Gas Co om levering av 20 000 hk fra 1. mai 1908 og 30 år fremover. Våren 1906 flyttet dr. Petersson til Odda for å planlegge og bygge den nye fabrikken.
I 1906 ble Meraker Karbidfabrikk i Trøndelag rammet av brann. Sun Gas Co overtok aksjemajoriteten og dr. Petersson ble generaldirektør for det nye A/S Meraker Elektriske Kraft og Smelteverk. 17. november 1906 forandret Albyfabrikken navn til Alby United Carbide Factories Ltd. med Alfred Ernst Barton som formann og dr. Petersson som administrerende direktør og teknisk leder for alle fabrikkene i selskapets eie.
I september 1906 startet byggingen av karbidfabrikken i Odda. Ingeniør Frans Wilhelm Bruce, som hadde arbeidet med dr. Petersson siden 1903, fikk ansvar som disponent og byggeleder. Ingeniør Harald Rosengren ble noe senere også knyttet til anlegget. Både kraftanlegget i Tyssedal og karbidfabrikken sto ferdig i mai 1908 og etter noen startvansker gikk fabrikken i ordinær drift fra september 1908. For god tilgang til råstoff fikk dr. Petersson sikret en rekke gode kalksteinsbrudd, Skaftå på Osterøy, Mosterhamn på Bømlo, samt et brudd på Sunnmøre og Østborg i Levanger. Antrasittkull ble importert fra Wales og koksen ble hentet fra havnene på Englands østkyst.
Cyanamidfabrikken Carl von Linde hadde i 1902 utviklet teknologi for kommersiell produksjon av nitrogen og oksygen fra luft. Dette ble gjort ved at luften først ble gjort flytende, og deretter ble oksygen og nitrogen skilt fra hverandre med sakte oppvarming (fraksjonell destillasjon). I 1903, samme året som en kommersiell prosess for framstilling av cyanamid ble patentert, hadde dr. Petersson forhandlet med patentselskapet La Sociéta Generale per la Cianamide i Roma om anvendelsen av patentet, uten at dette førte fram. North Western Cyanamide Company Limited ble stiftet som eget selskap med Alfred Ernst Barton som formann og dr. Petersson som teknisk leder. 17. juli 1906 ble det inngått en avtale med Sociéta Generale per la Cianamide om bruk av cyanamidprosessen. Bakgrunnen for at cyanamidfabrikken måtte skilles ut fra Alby United var at lisensselskapet fikk sitt vederlag i form av friaksjer verdt £30 000 (av en samlet aksjekapital på £120 000), representasjon i styret og 5 % i royalty av fakturaverdien av salg fra selskapet. På grunn av konsesjonsloven fra 1906 ble datterselskapet A/S North Western Cyanamide Company stiftet 29. august 1907. Selskapets sete var i Ullensvang og 2/3 av styret var norske statsborgere.
I konsesjonssøknaden ble det søkt om å få leie kraft fra Alby United til cyanamidfabrikken. Etter kontrakt med Alby United skulle det årlig leveres 10- 15000 tonn karbid, og brukes 680 elektriske hk pr. 10 000 tonn karbid, maks 4 000 hk. Den svenske sivilingeniøren Carl-Hjalmar Halldin ble disponent og byggeleder for cyanamidfabrikken. Dr. Albert Petersson ble administrerende direktør og hadde ledelsen under anleggsarbeidet. Cyanamidfabrikken i Odda fikk en produksjonskapasitet på 12 000 tonn cyanamid og var i sin tid verdens største. I 1908 produserte fabrikken i Odda 1760 tonn, i toppåret 1918 produserte den 65700 tonn cyanamid.
Med Alfred Ernst Barton i spissen ble Nitrogen Fertilizers Ltd dannet i begynnelsen av 1912. Dette selskapet overtok North Western Cyanamide Company Ltd. Den 12. februar 1912 ble det skrevet en ny kontrakt med Alby United om levering av 57000 tonn karbid til cyanamidfabrikken. Det førte til at både karbid- og cyanamidfabrikken måtte utvides. Cyanamidfabrikken var planlagt og konstruert for utvidelser. Fabrikken var oppført med søylekonstruksjoner i armert betong og ikke-bærende veggfyllinger i murstein. Ved utvidelsen kunne fabrikken ekspandere i alle fire retninger. Ved utvidelsen av ovnshuset ble 604 Frank-Caro-ovner plassert i tre seksjoner.
Cyanamid fra Odda ble eksportert til Vilvorde, Belgia (1913) og Dagenham Dock, England (1916-17) og hvor Nitrogen Products and Carbide Company hadde anlagt fabrikker som benyttet Ostwald-prosessen for produksjon av salpetersyre til krigsindustrien. På grunn av ubåtkrigen leverte fabrikken i Odda også cyanamid til Notodden, hvor Norsk Hydro hadde fått oppført en ammoniakkvannfabrikk (1914-1916) og utvidet ammoniumnitratfabrikk (1915/1917). Toppåret for produksjonen kom i 1918, da fabrikken i Odda leverte 65 700 tonn cyanamid. I løpet av 1. verdenskrig hadde det blitt etablert en rekke nye cyanamidfabrikker og markedet kollapset etter 1919.
Frank-Caro-ovnene ble modernisert i 1934 og kapasiteten i hver enkelt ovn ble doblet. Siden den gang har det i ovnhus II og III på Cyanamiden stått 324 produksjonsovner og en prøveovn.
Konkurs Den verdensomfattende økonomiske depresjonen på 1920-tallet førte til konkurs for fabrikkene, og som stengte våren 1921 og gjorde tusen mennesker arbeidsledige. Drifta startet opp igjen i 1924 da Odda Smelteverk AS ble grunnlagt av kraftselskapet Tyssefaldene og Hafslund/Meraker-gruppa.
Oddaprosessen Etter 1. verdenskrig innførte de fleste industriland selvforsyningspolitikk som resulterte i større konkurranse på eksportmarkedene. For å møte utfordringen søkte man etter alternative råstoffer, prosesser og framstillingsmåter. Ved Odda Smelteverk fikk sjefskjemiker Erling Johnson mulighet til å forske på nye gjødselstyper. Johnson var godt kjent med de internasjonale forsøkene med å framstille NPK-gjødsel. Nitrophoska, IG Farbens første NPK-gjødsel fra 1927, var produsert etter en metode som anvendte kostbar svovelsyre og produserte gipsavfall. I laboratoriet ved Odda Smelteverk utviklet Johnson i 1927 en metode for produksjon av gjødsel basert på oppløsning av råfosfat i salpetersyre. Patentsøknaden ble sendt i 1928. Norsk Hydro protesterte mot patentsøknaden de hevdet krenket deres samarbeidspartner IG Farben og deres patent. Denne klagen ble avvist både i Norge og i Tyskland da patentet ble anmeldt der. Oddaprosessen ga NPK-gjødsel av høy kvalitet og var mye enklere enn svovelsyreprosessen som ble benyttet av IG Farben. Det ble bygget et eget forsøksanlegg ved Odda Smelteverk og fram til 1930 ble det utviklet en rekke nye patenter knyttet til prosessen. Prosessen ble likevel ikke brukt i praktisk produksjon ved Odda Smelteverk. Den eneste aktuelle kandidaten til prosessen i Norge var den andre store gjødselsprodusenten, Norsk Hydro.