Eurovision Song Contest 2014 var den 59. utgaven av Eurovision Song Contest, EBUs årlige sangkonkurranse for organisasjonens medlemsland. Konkurransen ble arrangert i København i Danmark etter at Emmelie de Forest vant med sangen «Only Teardrops» året før. Dette var tredje gang Danmark og København arrangerte Eurovision Song Contest; de to første var Tivolis Koncertsal i 1964 og Parken stadion i 2001.

Konkurransen besto av tre sendinger: en semifinale tirsdag 6. mai, en semifinale torsdag 8. mai og finalen lørdag 10. mai 2014. Alle sendingene ble sendt direkte fra B&W Hallerne, et nedlagt skipsverft på øya Refshaleøen. Nikolaj Koppel, Lise Rønne og Pilou Asbæk var programledere.

Til sammen deltok 37 land i konkurransen, en nedgang fra 39 året før og det laveste antallet siden 2006. Av disse deltok 26 land i finalen, og vinneren ble Østerrike og den skjeggete dragartisten Conchita Wurst med «Rise Like a Phoenix». Dette var Østerrikes andre seier, og landets første på 48 år, etter at Udo Jürgens vant Eurovision Song Contest 1966 med «Merci, Chérie». Nederland, Sverige, Armenia og Ungarn utgjorde resten av topp fem. Nederlands andreplass var landets beste siden seieren i 1975, mens Ungarns femteplass var ungarernes beste resultat siden debuten i 1994. Frankrike endte for første gang på sisteplass, mens San Marino og Montenegro kvalifiserte seg til finalen for første gang. Norges deltaker var Carl Espen Thorbjørnsen og sangen «Silent Storm», skrevet av kusinen Josefin Winther. Norge deltok i semifinale 2 og ble nummer seks. Dermed kvalifiserte Norge seg til finalen, der «Silent Storm» endte på åttendeplass med 88 poeng.

Det samlede seertallet for de tre direktesendte showene endte på 195 millioner seere, noe som var ny rekord.

Bakgrunn Etter å ha vunnet med «Only Teardrops» og Emmelie de Forest i 2013, var det Danmark og allmennkringkasteren DR som var arrangører for konkurransen. Dette var tredje gang Danmark hadde arrangørjobben – første gang var i Tivolis Koncertsal i København 50 år tidligere, og andre gang i Parken stadion i København i 2001. Også denne gangen ble hovedstaden København valgt som vertsby etter en omfattende søknadsprosess. Konkurransen ble lagt til et nedlagt skipsverft, B&W Hallerne på halvøya Refshaleøen.

Søknadsprosessen venstre|miniatyr|B&W Hallerne huset konkurransen i 2014. Etter seieren i 2013 startet DR en omfattende anbudsprosess for å velge vertsby og arena for å huse konkurransen. Fem byer ble vurdert i søknadsprosessen, blant andre Jyske Bank Boxen i Herning og Parken stadion i København som også arrangerte Eurovision Song Contest 2001. Like etter kom også byene Fredericia og Aalborg på banen med henholdsvis arenaene Messe C og Gigantium. Den femte byen i søknadsprosessen var Horsens og det tidligere Horsens statsfengsel. Konkurransen var tenkt holdt i fengslets luftegård, med et spesialbygget glasstak over gården. Etter hvert trakk Aarhus seg fra konkurransen, og da fristen gikk ut 19. juni, hadde DR mottatt tilbud fra fire byer. Utover sommeren forsvant flere av kandidatarenaene ut av konkurransen, hovedsakelig på grunn av utiltilstrekkelng infrastruktur.thumb|Scenen under juryfinalen.|venstreDR kunngjorde 2. september 2013 at de hadde valgt København som vertsby, og at konkurransen skulle holdes i det tidligere skipsverftet B&W Hallerne på Refshaleøen, en halvøy like utenfor København sentrum. Hallene hadde plass til 10 000 publikummere, og i forkant av arrangementet måtte taket forsterkes og de store inngangsportene skiftes ut med mindre dører. Et eget pressesenter med 2000 plasser ble etablert ved siden av hallene. DRs produksjonsteam flyttet inn på området i mars 2014, og de første prøvene startet i slutten av april. I området rundt hallene bygget arrangørene en egen «Eurovision-øy» med ulike arrangementer, salgsboder, spiseborder og pressesenter. Prosjektleder Pernille Gaardbo uttalte: «Med valget av B&W-hallerne er vi godt på vei til å lage den mest nyskapende arenaen noensinne. Det er vår ambisjon at vi skal fornye showet i både form og innhold, så det blir en moderne oppdatering med respekt for tradisjonene.» I tillegg valgte DR eventhuset Vega som sted for EuroClub – der det ble arrangert offisielle etterfester og fester for fans, delegasjoner, artister og andre som deltok.

Københavns ordfører, Frank Jensen, kunngjorde samtidig at kommunen ville bidra med 40 millioner danske kroner til arrangementet. Jensen ønsket også å gjøre arrangementet til det mest miljøvennlige noen gang, etter at København hadde blitt valgt til Europeisk miljøhovedstad i 2014.

Scenen i B&W Hallerne var formet som øy med et vannbasseng rundt scenekanten.

Format Eurovision Song Contest 2014 var i utgangspunktet planlagt til 13.–17. mai 2014. Arrangementet ble imidlertid flyttet én uke frem, siden det passet bedre for kandidatbyene samt kringkastere som NRK, som ikke ønsket en finale på grunnlovsdagen 17. mai.

Konkurransen besto av tre direktesendinger: to semifinaler og en finale. Semifinale 1 ble arrangert tirsdag 6. mai fra klokken 21.00 til 23.00 sentraleuropeisk sommertid, mens semifinale 2 ble holdt torsdag 8. mai fra klokken 21.00 til 23.00. Finalen ble arrangert lørdag 10. mai fra klokken 21.00 til 00.30 sentraleuropeisk sommertid. De ti sangene med flest poeng fra hver semifinale gikk videre til finalen. Vertslandet Danmark og de «fem store» (Frankrike, Italia, Spania, Storbritannia og Tyskland) var direkte kvalifisert til finalen. Til sammen deltok 26 land i finalen.thumb|De tre programlederne for Eurovision Song Contest 2014: Nikolaj Koppel (t.v.), Lise Rønne og Pilou Asbæk. 4. februar 2014 offentliggjorde DR og EBU at sendingene skulle ledes av tre programledere: tv-personlighetene Nikolaj Koppel og Lise Rønne samt skuespilleren Pilou Asbæk, kjent fra serier som Borgen og Game of Thrones.

Slagord og pausenummer Slagordet for konkurransen var #JoinUs, og var basert på sosiale medier. Tilhengere av konkurransen hadde for første gang fått lov til å bidra med ideer til pauseunderholdningen, med #MyEurovisionIdea. DR oppfordret fans og seere til å komme med ideer til pauseunderholdningen ved finalen. 19. desember 2013 startet DR og EBU kampanjen #MyEurovisionIdea, der folk kunne bruke sosiale medier til å komme med forslag. Om ideen uttalte Jan Lagermand Lundme: «Vi tror at det er masse kreative krefter ute blant seerne i hele i Europa, og dem vil vi gjerne høre. Derfor oppfordrer vi nå alle som har ideer, holdninger og meninger til hvordan et av numrene i showet skal se ut, om å skrive inn sine forslag.»

Nye stemmeregler EBU gjorde flere endringer i stemmereglene dette året, mye på grunn av påstander om omfattende stemmejuks året før. Heretter skulle hvert lands jurymedlemmer offentliggjøres innen 1. mai 2014, og både jurymedlemmenes og tv-seernes rangeringer ble offentliggjort i sin helhet etter finalen. Hvert jurymedlem skulle heretter også rangere alle deltakersangene fra første- til sisteplass, og det samme ble gjort med tv-seernes telefonstemmer. Tidligere var det bare juryens topp ti og seernes topp ti som ble brukt til å bestemme poengene til hvert enkelt land. Målet med omleggingen var å gjøre det vanskeligere å jukse i avstemningen.

Semifinaletrekningen 20. januar 2014 ble det holdt en offisiell loddtrekning i København rådhus. I trekningen ble 28 av de 31 semifinalistene fordelt på de to semifinalene. Norge og Sverige var allerede blitt plassert i hver sin semifinale: Sverige ble trukket til å delta i den første, Norge i den andre. Grunnen var at DR forventet mange tilreisende fra Norge og Sverige, og kringkasteren ville ha de to landene i hver sin semifinale for å unngå at norske og svenske fans måtte kjempe om de tilgjengelige billettene. Israel fikk også tillatelse til å delta i den andre semifinalen, siden den første semifinalen falt på Israels uavhengighetsdag. De øvrige 28 landene ble delt inn i seks grupper, ut fra landenes stemmemønster de siste ti årene. De 28 semifinalene ble fordelt på de to semifinalene, og det ble trukket i hvilken halvdel av startfeltet landene skulle opptre i. Den endelige startrekkefølgen bestemt av DRs produsenter og siden godkjent av EBU. Trekningen avgjorde også hvilken av semifinalene de seks forhåndskvalifiserte landene skulle sende og stemme i.

De seks stemmegruppene Gruppe 1 Gruppe 2 Gruppe 3 Gruppe 4 Gruppe 5 Gruppe 6

Forhåndsplassert i semifinaler: , og .

Deltakere Konkurransen samlet 37 land, to færre enn året før. Portugal kom tilbake etter ett års pause, mens Polen var tilbake for første gang på tre år. Samtidig valgte fire land å trekke seg: Bulgaria, Kroatia, Kypros og Serbia. Tidligere deltakere som Andorra, Bosnia-Hercegovina, Slovakia, Tsjekkia og Tyrkia holdt seg fortsatt borte fra konkurransen. miniatyr|Paula Seling og Ovi representerte Romania for andre gang.

Tilbakevendende artister Valentina Monetta kom tilbake etter å ha representert San Marino både i 2012 og i 2013. Bare Lys Assia, Corry Brokken og Udo Jürgens har deltatt i konkurransen tre år på rad tidligere. For Romania deltok Paula Seling og norsk-bosatte Ovi etter å ha representert landet i 2010.

Tamara Todevska, som representerte Nord-Makedonia i 2008 i Serbia, var tilbake som bakgrunnsvokalist for Tijana Daptsjevikj. Tijana er for øvrig Tamaras søster. Todevska skulle senere delta igjen i 2019, der hun sikret seg Nord-Makedonias beste plassering med en syvendeplass for låten «Proud».

Sarunas Kirdeikis representerte Litauen i 2010 som del av gruppen InCulto. Han var tilbake som danser for den litauiske artisten Vilija Matačiūnaitė.

Tolmatsjova-søstrene som representerte Russland, hadde tidligere vunnet Junior Eurovision Song Contest 2006.

Sendingene De tre finalesendingene startet klokken 21.00 sentraleuropeisk sommertid. Hver semifinale varte i 2 timer, mens finalen varte i 3,5 timer. Alle sendingene ble sendt direkte fra B&W Hallerne til 45 land i Europa, Asia og Australia.

Første semifinale miniatyr|Australske Jessica Mauboy opptrådte i pausen og deltok i konkurransen for Australia i 2018. Den første semifinalen tirsdag 6. mai åpnet med en kortfilm der fjorårsvinner Emmelie de Forest gikk rundt i Danmark. Deretter sang hun vinnersangen «Only Teardrops», sammen med fans fra hele verden. Fansen hadde spilt inn egne versjoner av sangen, og disse ble spilt før de Forest gikk på scenen og sang. Pausenummeret var en tolkning av eventyret Den stygge andungen av H.C. Andersen. Nummeret besto av musikkstykker, komponert av Bent Fabric og tolket av Mike Sheridan.

16 land deltok i semifinalen, og ti land kvalifiserte seg til finalen: Armenia, Sverige, Island, Russland, Aserbajdsjan, Ukraina, San Marino, Nederland, Montenegro og Ungarn.

Andre semifinale Den andre semifinalen torsdag 8. mai ble åpnet med et dansenummer basert på det danske tangostykket Jalousie (Tango Tzigane) av Jacob Gade. Deretter kom vertene på scenen og ønsket seerne og publikum velkommen. Deretter opptrådte de 15 semifinalistene. Hvert land ble introdusert med en postkortfilm der landets artister på ulike vis laget egne av sitt respektive flagg. For eksempel brukte Norges Carl Espen farget glass til å lage en glass-versjon av det norske flagget.

I pausen fikk Australia stå for pausenummeret. Landet har sendt konkurransen siden 1983, og den australske artisten Jessica Mauboy fremførte sangen «Sea of Flags». Opptreden banet vei for Australias deltakelse i Eurovision Song Contest. Landet debuterte i konkurransen året etter, og Mauboy skulle senere representere Australia i Eurovision Song Contest 2018. Det andre pausenummeret var et dansenummer med dansende barn fra 26 land.

Etter pausenumrene ble de ti finalistene offentliggjort. Følgende land kvalifiserte seg til finalen: Malta, Norge, Polen, Østerrike, Finland, Belarus, Sveits, Hellas, Slovenia og Romania.

Finalen