Louis-Ferdinand Céline (født 27. mai 1894, død 1. juli 1961) var forfatternavnet til Louis Ferdinand Auguste Destouches, en fransk romanforfatter og lege. Navnet Céline var fornavnet til hans bestemor. Han er betraktet som en av de mest innflytelsesrike forfatterne på midten av 1900-tallet«Reisen til nattens ende» , Gyldendal Norsk Forlag. Sitat: «...en av de største, men også mest omstridte forfattere i fransk litteratur. Han blir også regnet som en av de mest innflytelsesrike forfatterne på 1900-tallet...» ved å utvikle en ny skrivestil som moderniserte litteraturen i Frankrike og verden for øvrig, særlig Henry Miller og Norman Mailer ble preget. Céline brakte dagligspråket, l'argot, inn i en skriftlig form, med gatens skjellsord og forbannelser i sine beskrivelser av en fiendtlig verdens absurde tilstand.
Romanene Reisen til nattens ende (1932) og Død på kredit (1936) var oppgjør med det borgerlige samfunnets selvtilfredshet, basert på hans egne erfaringer som soldat og fattiglege i Paris. Romanene har en ekstremrealistisk form, fjernt fra den akademiske franske tradisjonen med sitt rå gatespråk, uten hemninger i å framstille det ekle eller tabubelagte.Haarberg, Jon et al (2007): Verdenslitteratur. Den vestlige tradisjonen, Oslo: Universitetsforlaget, s. 449
Céline havnet på den antiintellektuelle høyresiden, skrev tre antisemittiske pamfletter på slutten av 1930-tallet, støttet Hitler og det nasjonalsosialistiske Tyskland, og fikk en dødsdom i rettsoppgjøret, men unnslapp ettersom han oppholdt seg i Danmark. I Frankrike ble han dømt in absentia for «nasjonalt uverdig opptreden», men fikk amnesti og kom først tilbake til hjemlandet i 1951, fortsatt uforsont med samfunnet.«Fredrik Wandrup intervjuet om Reisen til nattens ende» , Bokklubben.no
Liv og virke Tidlig liv Som det eneste barnet til Fernand Destouches og Marguerite-Louise-Céline Guilloux ble han født som Louis Ferdinand Auguste Destouches i 1894 ved Courbevoie, rett utenfor Paris i departementet Seine (i dag Hauts-de-Seine). Familien kom opprinnelige fra Bretagne. Hans far var en lavere funksjonær i et forsikringsfirma og hans mor var en kniplerske.O'Connell, David (1976): Twayne's World Author Series: Louis Ferdinand-Céline. Twayne Publishers. ISBN 0-8057-6256-6. s. 14 I 1905 fikk han certificat d'études og arbeidet deretter som lærling og bud i ulike jobber. Mellom 1908 og 1910 sendte hans foreldre ham til Tyskland og England et års tid i hvert land for at han skulle skaffe seg språkopplæring med tanke på framtidig arbeid. Fra han forlot skolen fram til han var atten år hadde Céline ulike jobber, forlot eller mistet dem etter kort tid. Blant annet arbeidet han i gullsmedsforretninger. Samtidig kjøpte han skolebøker og studerte på egen hånd og besluttet å bli lege.McCarthy, Patrick (1975): Céline: A Biography. Viking Press. ISBN 0140045341.
Første verdenskrig og Afrika I 1912, i hva Céline beskrev som et opprør mot foreldrene, gikk han inn i den franske hæren, to år før den første verdenskrig brøt ut. Dette var en tid i Frankrike, i kjølvannet av Agadirkrisen i 1911, hvor fransk nasjonalisme nådde en «feberhøyde» – en periode (1911–1914), som en historiker beskrev som «patriotismens hegemoni», og som særlig påvirket oppfatningene i skolene og blant studentene i Paris.Cottington, David (1998): Cubism in the Shadow of War: The Avant-garde and Politics in Paris, 1905–1914, New Haven and London: Yale University Press, s. 33–37
I 1912 begynte Céline sin 3-årige verving i 12. kyrasérregiment som var stasjonert i Rambouillet. I begynnelsen var han ulykkelig og vurderte å desertere, men han tilpasset seg, og ble med tiden forfremmet til sersjant. Utbruddet av krigen sendte hans enhet i kamp. Den 25. oktober 1914 meldte Céline seg frivillig til å levere en beskjed under tung tysk beskytning. I nærheten av Ypres ble han såret i høyre arm, og for dette ble han belønnet med médaille militaire i november, og figurerte et år senere i ukemagasinet l'Illustré National.l'Illustré National, november 1915, s. 16
I mars 1915 ble han sendt til London for arbeide i det franske passkontoret. I London giftet han seg med Suzanne Nebout og skilte seg fra henne året etter. I september var hans sår i armen så alvorlig at han ble erklært fysisk uegnet for militære plikter og dimittert. Han vendte tilbake til Frankrike, hvor han hadde flere midlertidige jobber. I 1916 ble han sendt til Afrika som representant for skogselskapet Sangha-Oubangui. Han ble sendt til Britisk Kamerun og kom tilbake til Frankrike i 1917. Lite er kjent om denne reisen, bortsett fra at den ikke var vellykket. Tilbake i Frankrike fikk han arbeid i Rockefeller-stiftelsen, og som en del av en gruppe fikk han jobb å reise til Bretagne for å drive opplæring i hvordan å unngå tuberkulose og hvordan å få bedre hygiene.
Som lege I juni 1919 dro Céline til Bordeaux og fullførte andre del av sin baccalauréat. Via hans arbeid med instituttet hadde han kommet i kontakt med monsieur Follet, direktøren av den medisinske skolen i Rennes. Den 11. august 1919 giftet han seg med Follets datter Édith Follet. Med sin svigerfars innflytelse ble Céline akseptert ved universitet. Den 15. juni 1920 fødte hans hustru en datter, Colette Destouches. I løpet av denne tiden studerte han intenst, skaffet seg sertifikater i fysikk, kjemi og naturvitenskaper. Ved 1923, tre år etter at han hadde begynt ved det medisinske programmet ved Rennes, hadde Céline gjort bortimot alt det han trengte for å fullføre sin medisinske grad. Hans doktoravhandling, Livet og verket til Ignaz Semmelweis var annerledes enn de fleste medisinske doktoravhandlinger, det var en dikters verk, fullført i 1924. Ignaz Semmelweis bidrag «var umåtelig og det sto, i henhold til Céline, i direkte proporsjon til hans livs elendighet.» Doktoravhandlingen fikk leseren til å sperre opp øynene fra første side: den begynte med en visjonær beskrivelse av den franske revolusjon og dens blodige uhygge, noe som avkreftet at Céline var utelukkende en medisiner.Beyer, Edvard et al (1974): Verdens litteraturhistorie, bind 11 Mellomkrigstiden, Oslo, s. 327 I 1924 begynte Céline å arbeide som intern ved en fødeklinikk i Paris.
Han uttalte gjentatte ganger at lege var det eneste han ønsket å være. «Det medisinske kall er det eneste kall jeg noensinne har hatt,» erklærte han en gang. Sitt legeyrke utøvde han til det siste, selv om antallet pasienter skal ha blitt svært få den siste tiden.Beyer, Edvard et al (1974): Verdens litteraturhistorie, bind 11 Mellomkrigstiden, Oslo, s. 326
Som forfatter I 1925 forlot Céline sin familie, og vendte aldri tilbake. Han fikk arbeid for det nyopprettede Folkeforbundet. Han reiste til Sveits, England, Britisk Kamerun, Canada, USA og Cuba. I løpet av denne tiden begynte han å skrive på et skuespill, L'Eglise (1933; «Kirken»). I 1926 besøkte han USA og ble sendt til Detroit for å studere forholdene til arbeiderne ved Ford Automotive. Effektene på arbeiderne ved samlebåndene fikk ham til å føle avsky. Hans artikkel beskrev fabrikken som et sanseangrep på arbeiderne og hvordan dette angrepet hadde bokstavelig talt gjort arbeiderne til en del av maskinen. Han vendte tilbake til denne opplevelsen i romanen Reisen til nattens ende.
I 1928 vendte Céline tilbake til medisinen ved å etablere en privat praksis i Montmartre i nordenden av Paris. Han spesialiserte i obstetrikk.O'Connell, David (1976): Twayne's World Author Series: Louis Ferdinand-Céline. Twayne Publishers. ISBN 0-8057-6256-6. s. 15 I 1931 avsluttet han praksisen for å ta seg arbeid i et apotek. Samtidig arbeidet han med sine litterære skrifter.
Hans best kjente verk er Voyage au bout de la nuit (1932), oversatt til norsk som Reisen til nattens ende. Den brøt med de fleste litterære konvensjoner i sin samtid ved å bruke språkets rytme og ordforrådet til det muntlige språket, og samtidig ord som normalt ikke sto en fransk ordliste, og hans bruk av slang og gatespråk var langt mer gjennomført, og tidvis langt mer vanskelig enn tidligere forfatteres forsøk (som Émile Zola). I den grad Céline hadde et (ubevisst) litterært slektskap med tidligere forfattere, var det kanskje François Villon. Han kan plasseres blant de store døds- og visjonsdiktere av Franz Kafkas støpning og som ellers har få representanter i fransk åndsliv. Det grove, direkte språket kan føre tankene til renessansedikteren François Rabelais. I Célines samtid er det kanskje bare vanviddets dikter Antonin Artaud som står ham nær. I etterkrigstiden er det kanskje Samuel Beckett som er hans nærmeste arvtaker.Beyer, Edvard et al (1974): Verdens litteraturhistorie, bind 11 Mellomkrigstiden, Oslo, s. 332-333
Boken ble en suksess, men Céline ble ikke belønnet med Prix Goncourt til tross for sterk støtte. Prisen gikk isteden til Guy Mazelines roman Les Loups («Ulvene»). Beslutningen var kontroversiell nok til at det ble emnet av en bok, Goncourt 32 av Eugène Saccomano, 1999.
«Vår reise går fra livet til døden», sier Céline i en erklæring i begynnelsen av romanen. Den er skrevet i jeg-form og har sterke biografiske trekk, i alle fall på det følelsesmessige planet. Romanen begynner med at fortelleren må ut i krigen i 1914. Krigen er fullstendig meningsløs i sin råskap og uhygge. Dimittert sendes han til Afrika for å tjene fedrelandets interesser i koloniene. Varmen, uhyggen, sumpfeberen, og korrupsjonen driver fortelleren ut på havet og et skip plukker ham opp på seilas til USA. Han blir skiftarbeider på Fordfabrikkene, som blir et nytt helvete, men han møter kjærligheten hos den prostituerte Molly. Likevel forlater han henne og ender opp i Frankrike hvor han arbeider som lege i fattigkvarterene. Nød og nederlagsfølelse jager ham videre til han tar arbeid ved sinnssykehus.
I 1936 utga Céline sin andre roman, Mort à crédit, på norsk som Død på kreditt (1938). Den begynner der hvor Reise til nattens ende sluttet. Jeg-fortelleren slutter som lege for å hengi seg til skrivingen. Deretter går den bakover i tid til den første barndom og beskriver hendelsene til den første verdenskrig bryter ut, og fortelleren verver seg, og det tidspunkt hvor Reise til nattens ende begynte. Romanen gir en nyskapende, kaotisk, og uheroisk visjon av menneskelig lidelse. I Død på kreditt har Céline i ytterligere grad strammet til den muntlige stilen. Den framstår som en lang, spontan talestrøm bygd opp av hovedsetninger, brutt av korte eksplosive utbrudd, og som en langt mer utilgjengelig bok enn den foregående. Dens eder, forbannelser og andre utbrudd finnes knapt i noen samtidig fransk ordbok, men samtidig virker ingen setning overflødig, men preget av presisjon.Beyer, Edvard et al (1974): Verdens litteraturhistorie, bind 11 Mellomkrigstiden, Oslo, s. 331 Jean-Paul Sartre var en av de som offentlig priset Céline i denne perioden.
Antisemittisme og kollaboratør I 1935 hadde britiske litteraturkritikeren William Empson skrevet at Céline synes å være «en mann moden fascisme».Empson, William (1935): Some Versions of the Pastoral, Chatto & Windus, s. 11 To år senere begynte Céline å utgi en rekke av pamfletter som fremmet sterke antisemittiske synspunkter: Bagatelles pour un massacre («Fjas for en massakre») (1937), L'École des cadavres («Skole for lik») (1938) og Les Beaux draps («Den rene messe») (1941). Den siste ble utgitt i Frankrike i løpet av den tyske okkupasjonen. Alle tre pamflettene er preget av giftig og hatsk antisemittisme, rasisme og skinnhellighet. Hans Bagatelles pour un massacre var en endeløs tirade om jødene og deres påståtte innflytelse på det franske samfunnet. Også de to andre pamflettene raste mot jødene.Fraser, Nicholas (26 november 2002): The Voice of Modern Hatred: Tracing the Rise of Neo-Fascism in Europe. Woodstock, NY: Overlook Press, The. ISBN 978-1-58567-332-2. s. 36