Ming-dynastiet (kinesisk: 明朝, pinyin: Míng cháo) var det regjerende dynasti i Kina fra 1368 til 1644. Det var det siste etnisk han-kinesiske dynastiet i landet. Det overtok etter det mongolske Yuan-dynastiet, og ble avløst av mandsjuiske Qing-dynastiet.
Ming-dynastiet ble også kalt «Det store Mingriket». Det etablerte sine ordninger og sin storhet under sine første keisere, særlig under Hongwu- og Yongle-keiserne. De innledet en tid preget av kulturell oppblomstring og økonomisk vekst. Kinesiske handelsfolk gjorde seg gjeldende i hele Øst- og Sørøst-Asia, og trengte frem til alle kystene rundt Det indiske hav. Kinesisk kunst, og særlig porselenskunsten, nådde nye høyder. En kjempemessig flåte og hær ble bygget opp. Det ble produsert over 100 000 tonn jern i året i det nordlige Kina, og boktrykkerkunsten ble utviklet. I det tidlige Ming-dynastiets tid, var Kina verdens mest utviklede rike.
Mot slutten av Ming-tiden var regimet svekket av offentlig korrupsjon, evnukkenes maktstilling, intellektuell tilstivnethet, og kostbare forsvarskriger mot japanerne under Toyotomi Hideyoshi om herredømmet over Korea. Landet ble drevet til bankerott. En hungersnød i Shaanxi-provinsen kombinert av regjeringens ineffektivitet ble gnisten som utløste et bondeopprør under Li Zicheng som skulle styrte Ming-dynastiet og straks etter føre til mansjuenes maktovertakelse.
Etter at Ming-hovedstaden Beijing falt i 1644, overlevde en siste rest av Mingveldets trone og makt frem til 1662 i Sør-Kina. Det er dette som menes med betegnelsen det sørlige Ming.
Befolkning thumb|left|Verdsettele av plommer, av Chen Hongshou (1598–1652) viser en kvinne som holder en oval vifte mens hun nyter skjønnheten av plommer. Detalj av hengende rull av silke, 125 x 48 cm. Sinologiske historikere debatterer befolkningens størrelse i de enkelte perioder av Mingdynastiet. Den canadiske historikeren Timothy Brook har påpekt at regjeringens folkeopptellinger var tvilsomme, ettersom skattlegging av fiskale obligasjoner fikk mange familier til å underrapportere antall personer i deres husholdninger. Det fikk også mange embetsmenn til å underrapportere antall husholdninger i deres jurisdiksjon. Barn var ofte underrapporterte, spesielt jenter, noe vi ser av de skjeive befolkningsstatistikkene under hele Mingdynastiet. Selv antallet voksne kvinner var underrapportert; for eksempel rapporterte prefekturet det nordlige Zhílì om en befolkning på 378 167 menn og 226 982 kvinner i 1503.
Regjeringen prøvde å revidere befolkningstallene ved å ta i bruk estimater på det forventede gjennomsnitt av antall mennesker i hver husholdning, men dette løste ikke det utbredte problemet med unndrag fra skatteregistrering. Noe av ubalansen mellom kjønnene kan skyldes barnedrap på småjenter. Denne praksis er veldokumentert i Kina, og går tilbake to tusen år i tid. Den ble beskrevet som «tøylesløs» og «praktisert av nesten hver familie» av samtidige forfattere. De dramatiske skeive kjønnstallene, som i mange kommuner overgikk 2:1 i 1586, kan likevel ikke bli forklart av barnedrap alene.
Folketellingen i 1381 viste 59 873 305 mennesker; påliteligheten til dette tallet falt betydelig da regjeringen oppdaget at rundt 3 millioner mennesker manglet under skattetellingen i 1391. Det å underrapportere antall mennesker ble definert som en grov kriminalitet i 1381, og Hongwu prøvde også i påtvinge befolkningen en rigid immobilitet. Behovet for å overleve tvang likevel mange til avstå fra skatteregistring og forlate deres region. Regjeringen prøvde å dempe på skjevheten i folketellingen ved å operere med sitt eget konservative anslag på 60 545 812 mennesker i 1393. I sine Studies on the Population of China fra 1959, foreslo Ho Ping-ti å revidere tallene for 1393 til 65 millioner mennesker, fordi store områder Nord-Kina og i grenseområdene ikke var blitt tatt med i folketellingen.
Yuan-dynastiets fall Forut for etableringen av Ming-dynastiet, var Kina regjert av det mongolsk-ledede Yuan-dynastiet (1271–1368), også kalt «det mongolske dyanstiet». Det har blitt hevdet av enkelte historikere, at Yuan-dynastiets fall ble utløst av mongolenes institusjonelle etniske diskriminering av hankineserne. Andre historikere har avvist denne forklaringen, eller nyansert bildet ved å peke på andre mulige årsaker. En annen faktor som kan ha spilt inn, var at overbeskattede områder ble rammet av en kraftig inflasjon. Papirpenger ble satt i omløp i alt for store mengder, og i løpet av regjeringstiden til Yuan-keiseren Ukhaantu Khan (1333-1370), med den posthume tittelen Shùndì (順帝), var inflasjonen blitt tidoblet.
En annen viktig faktor var at mongolene hadde vanskjøttet jordbruket: Langs Den gule flod hadde de forsømt vedlikeholdet av kanaler og diker, irrigasjonsprosjekter var blitt oppgitt, og resultatet ble store oversvømmelser. Mot slutten av Yuan-tiden rådet det derfor kaotiske tilstander i jordbruket. Da flere hundre tusen bønder ble utkommanderte til å reparere dikene langs Den gule flod, brøt det ut opprør mot de mongolske herskerne. Det kom til et hankinesisk opprør mot Yuan-dynastiet som drev mongolene tilbake til de mongolske stepper. Etter hvert utkrystalliserte det seg en ledergruppe, De røde turbaner, ledet av Zhu Yuanzhang. De ble hjulpet av et gammelt, hemmelig selskap intellektuelle som ble kalt Sommerpalassfolket. Opprøret lyktes, og Ming-dynastiet ble etablert i Nanjing i 1368. Zhu Yuanzhang tok navnet Hongwu som sitt herskernavn. Ming-dynastiets keisere tilhørte alle slekten Zhu.
De første keiserne legger grunnlaget for Ming-Kina Hongwu-keiserens tid (1368–1398) Det nye dynastiets første hersker hadde begynt livet som novise i et buddhistisk kloster, ditsendt av sine fattige foreldre. Han regjerte Kina fra 1368 til 1398, og blir husket både for sin storslagne statsbygging, sine reformer – og for sine despotiske metoder – under to utrenskninger i administrasjonen lot han drepe omkring 10 000 lærde og deres familier. Han var den som fikk Kina på fote igjen etter Yuan-styrets sammenbrudd. thumb|250px|Zhu Yuanzhang, Hongwu-keiseren, mot slutten av sin regjeringstid (1368–1398) Historikere anser Hongwu som en av Kinas største keisere. I hans regjeringstid var det den økonomiske gjenoppbygging som stod i fokus. Dette skjedde særlig innen jordbruket, for Hongwu delte den konfucianske motvilje mot handelsvirksomhet. Denne første Ming-keiseren la også grunnlaget for et svært stabilt statsapparat som forble i det vesentlige bevart med bare marginale justeringer frem til 1911.
Fra første stund av gikk han inn for landreform til gunst for småbøndene. Dette skjedde ikke bare ved konfiskasjoner og redistribusjon av land, men i høy grad også ved landnåm. En viktig motivasjon var hans omsorg for de fattigste i det kinesiske samfunn; de skulle settes i stand til å livnære seg selv og sine familier. For eksempel ble det i 1370 gitt en forordning om at det skulle gis jordbruksland i Hunan og Anhui til enhver landløs bondesønn ved myndighetsalder. Denne forordningen var slik utformet at ikke grådige spekulanter skulle kunne sikre seg landet i annen hånd; det var forordnet slik at eiendommene ikke var overførbar til andre.
I hans regjeringstid ble det ved edikt bestemt at dem som tok i bruk udyrket mark for jordbruk kunne få beholde og ikke ville bli belastet med noen landskatt. Folket tok imot dette tiltaket med stor entusiasme. Det ble utført tallrike nydyrkings- og irrigasjonsprosjekter som utvidet jordbruksarealet i landet betydelig. Inntektene fra kornskatten ble tredoblet på seks år. Man anslår at det i løpet av en tyveårsperiode ble plantet omkring en milliard trær, som for eksempel frukttrær, trær for trevirke for flåten, morbærtre for silkeormen.
Hongwu bygde opp en mektig hær organisert etter et militært system som er kjent som wei-so-systemet, som var beslektet med Tang-dynastiets fu-ping-system. Målsetningen var å bevare hæren slagkraftig, men samtidig motvirke sterke bånd mellom offiserer og soldater.
Hongwu-keiserens politikk på dette området hadde mye av sin bakgrunn i at han selv kom fra en bondefamilie, og at han dermed var kjent med de trange kår og den urettferdighet landbefolkningen fikk utlide. embetsverket var mange steder korrupt, noe som også gav seg utslag i at de rike ved bestikkelser fikk overført sin egen skattebyrde til de fattigbønder de utbyttet. For å stanse slike misligheter instituerte Hongwu-keiseren to svært viktige systemer: De gule fortegnelser og fiskeskjellfortegnelsene.
I 1372 forordnet Hongwu-keiseren et generelt amnesti for alle uskyldige som var blitt bundet til slaveriet da det mongolske Yuan-dynastiet var på hell. Fjorten år etter bød han sitt embetsverk om å løskjøpe barn i Hunan-provinsen hvis foreldre hadde solgt som slaver under en hungersnød.
Keiseren reformerte også byråkratiet. Disse reformene brøt med det relativt liberale Song-dynastiets stil og trakk i heller absolutistisk retning. I 1380 kom den første store utrenskningen, og resultatet av den var at all makt fra da ble konsentrert i keiserens hånd. Det innebar at alle regjeringsministeriene ble direkte understilt keiseren (i motsetning til et keiserlig sekretariat). I årene 1385 til 1390 gjentok Hongwu opprenskningsprosessen.
Avvikende oppfatninger fikk ikke noen sjanse til å komme til uttrykk; mot slutten av sin regjeringstid hadde Hongwu organisert et nettverk av hemmelige embetsmenn og et slags hemmelig politi (stiftet i 1382: Garden med brokadeklærne).
Keiseren klarte også å utvide det kinesiske maktområde med militærmakt. Han invaderte de nordøstlige deler av Yunnan (som den gang var betraktet som et eget land og som fremdeles var regjert av en mongolsk fyrste) og tok kontroll over de nordøstlige deler. Ellers var hans utenrikspolitikk preget av utstrakt diplomatisk aktivitet. Mange omliggende kyststater var interessert i handelsrettigheter i Kina. Dersom deres herskere betalte tributt til keiseren, og slik implisitt til en viss grad anerkjente Kinas forrang, ble konsesjonene gitt. Blant de land som slik søkte om konsesjoner var Annam, Champa, Kambodsja, Siam, Cochin, San Fo-qi, Java, Japan, Ryukyu, Brunei og Korea.
Jianwen-keiserens tid (1398–1402) Den keiser som tok navnet Jianwen (og opprinnelig het Zhu Yunwen, født 5. desember 1377), var sønnen til kronprins Zhu Bao, den som egentlig var tenkt som Homgwu-keiserens etterfølger. Men da Zhu Bao døde i 1392 måtte Hongwu tenke nytt. Han forbigikk da Zhu Baos lillebror, Zhu Di.
Jianwen-keiserdømmet ble svært kortvarig (1398–1402). Da han besteg keisertronen var han fremdeles ung og uerfaren, og ble sterkt avhengig av sine rådgivere. I 1402 klarte Zhu Di likevel å karre seg til makten ved et borgerkrigslignede kupp. Foranledningen var Jianwens og rådgivernes fremstøt for å beskjære de øvrige Ming-prinsenes privilegier og inntekter. Jiamwen døde i Nanjing i palassbrannen som ble antent under kuppet. Også hans støttespillere og rådgivere (senere kjent som de de fire martyrer) ble drept av etterfølgeren. Han sørget også for å systematisk utslette alle spor etter Jianwen-keiseren, som heller ikke ble gitt noe posthumt tempelnavn før flere generasjoner senere.
Yongle-keiserens tid (1402–1424) I 1370 hadde Hongwu innrettet keiserlige fyrstedømmer nær Kinas yttergrenser for sine sønner. Den som etter Jianwen-mellomspillet skulle overta, Zhu Di, var da som tiåring blitt fyrste av staten Yan. Denne staten lå i nord, og hadde som regjeringssete den gamle Yuan-hovedstaden Dadu (som nå ble kalt Beiping – «den nordlige fred»). Gutten ble så gitt en oppdragelse som skulle sette ham i stand til å overta landets høyeste embete. thumb|Yongle-keiseren (1402–1424)
Da han tiltrådte som Ming-keiser tok han epokenavnet Yongle, og i hans tid fortsatte konsolideringen av kinesisk makt. Faktisk regnes han som en enda mer fremragende keiser enn Hongwu.