thumb|Maritim utdanning i en brosimulator. thumb|Utsyn fra broen på et bemannet modelltankskip på en fransk maritim skole thumb|Bemannet modell av en supertanker på en fransk maritim skole
Maritim utdanning gir yrkesrettet utdanning i maritime fag. Etter skole og lærlingtid om bord på skip kan elevene avlegge fagprøve og få fagbrev. Elevene kan deretter begynne å jobbe som henholdsvis matros eller motormann, eller de kan velge å gå videre med maritim fagskole. Maritim studieretning gir også muligheter til å gå videre og løse sertifikater helt opp til kaptein og maskinsjef. Studieretningen gir elevene muligheter for arbeid innen maritim næring, oljebransje eller marine.
Norge
I Norge gir maritim utdanning innen videregående opplæring yrkesrettet utdanning i maritime fag. Etter to år på skole og to år som lærling om bord på skip kan elevene avlegge fagprøve og få fagbrev. Elevene kan deretter begynne å jobbe som matros eller motormann, eller de kan velge å gå videre med maritim toårig fagskole. Maritim studieretning gir også muligheter til å gå videre og løse sertifikater helt opp til dekksoffiser klasse 1, sjøkaptein og maskinoffiser klasse 1. Studieretningen gir elevene muligheter for arbeid innen maritim næring, oljebransjen eller Sjøforsvaret.
Historie Innledning Maritim utdanning har lange tradisjoner i Norge, og det fantes navigasjonskurs allerede på 1600-tallet. Oppsvinget i sjøfart og handel på 1600-tallet førte til et økt behov for navigasjonsopplæring for skippere og styrmenn. Utover 1800-tallet vokste den norske handelsflåten betydelig og etterspørselen etter norske sjøfolk økte, både navigatører og, etter hvert som dampskipene kom, også maskinister. Videre ble det behov for kokker, stuerter og radiotelegrafister. Dette førte til behov for læresteder, og skoler ble etablert. Den maritime utdanningen var slik sett den første yrkesopplæringen som ble organisert i form av skole og ikke bare som opplæring på arbeidsplassen.
Den maritime utdanningen ga opplæring i to hovedretninger; sjøfarten og fiskerinæringen. Sjøfartsskoler er en fellesbetegnelse på navigasjonsskoler, som etter hvert også utdannet radiotelegrafister, maskinistskoler og kokk- og stuertskoler. Opprettelse av skoler innen fiskeri skjedde langt seinere, den første fiskerifagskolen ble etablert i 1939.
Sjøfartskoler Navigasjonsskoler Opplæring innen navigasjon har røtter langt tilbake i tid og har sammenheng med Norges rolle innen skipsfart og handel.Framstillingen om sjøfartsskoler er basert på Bjørndal s. 89 og 118, samt Skolekomitéens innstilling nr. II, s. 50-53 I 1839 kom den første navigasjonsloven, med bestemmelser om obligatorisk styrmannseksamen for skipsførere og styrmenn. Loven hadde ikke krav om fartstid (ble innført senere), men kun en gjennomført sjøreise. Navigasjonsloven har blitt revidert flere ganger i ettertid, med bl.a. ny lov i 1891 og 1906. En viktig funksjon ved loven var regulering av sertifiseringsordningen for navigatører.
De nye eksamenskravene fra 1839 førte til at det i etterfølgende år ble opprettet offentlige (statlige) navigasjonsskoler flere steder i landet. Den første skolen som ble opprettet var Kristiania sjømannskole i 1845. Deretter ble det opprettet skoler i Porsgrunn i 1848, Trondheim 1852, Stavanger 1853, Bergen 1853, Kristiansand 1853 (nedlagt 1872), Larvik 1854 og Tønsberg 1859.Thon, s. 8 Etter andre verdenskrig var det navigasjonsskoler i 15 byer langs kysten, fra Tromsø til Fredrikstad.
Navigasjonsskolene hadde rett til å utdanne styrmenn (1. og 2. klasse) og skipsførere til handelsflåten og fiske- og fangstflåten. Fra ca. 1920 begynte noen av navigasjonsskolene også å utdanne radiotelegrafister. Alle navigasjonsskolene hadde eksamensrett til flere typer sertifikater. Skolene i Oslo og Bergen hadde i tillegg rett til å avholde en høyere skipsførereksamen.
Maskinistskoler Fra midten av 1800-tallet kom de første dampskipene, noe som krevde en ny type kompetanse om bord. I 1866 ble de første kvalifikasjonskravene for maskinister lovfestet. I 1889 kom en ny lov med krav om sertifikat for å kunne arbeide som maskinist på dampskip.Lov om Maskinister paa Dampfartøier af Handelsmarinen av 26. juni 1889, § 1 Dette la grunnlaget for opprettelse av egne maskinistskoler. De første skolene hadde kurs på 6 måneder. Et av vilkårene for å få sertifikat som maskinist var en viss fartstid og en viss praksis fra verksted i land. Etter hvert som båtene fikk store radioanlegg, ble det også behov for skipselektrikere, og fra 1948 ble det igangsatt 5 måneders kurs ved noen av maskinistskolene. Skipselektrikere måtte også ha læretid i bedrift. Pga. problemer med å skaffe nok relevant verkstedplasser ble det fra 1947 etablert kurs for maskinistaspiranter ved flere av skolene. Fra 1947 kom også egne kurs for fryse- og kjølemaskinister ved noen av maskinistskolene. Dette var et 6 ukers tilleggskurs til vanlig maskinist.
Kokk- og stuertskoler Kokk- og stuertskoler utdannet personell for handelsflåten. Den første kokk- og stuertskolen kom i Sandefjord i 1893. I 1894 vedtok Stortinget at det skulle gis statsstøtte til denne typen skoler, og i de følgende årene ble det opprettet flere. Søkningen viste seg å være ujevn, og i 1920 var det kun 4 skoler igjen, mens det i 1967 hadde økt til 8 skoler. Fra 1947 var det også kokk- og stuertlinje ved fiskerifagskolen. Kokk- og stuertutdanningen var regulert gjennom lov av 1949 og reglement av 6. mars 1961. Ifølge bestemmelsene varte kokkeskolekursene 40 uker og stuertkursene 30 uker, basert på bestått kokkekurseksamen.
Sjøaspirantskoler Allerede i 1880-årene kom det opp spørsmål om å opprette yrkesskoler for førstereisgutter, og de første skoleskipskursene kom i gang i disse årene. Dette var 4-5 måneders sommerkurs på et seilende skoleskip. Opplæringen av førstereisgutter foregikk lenge i privat regì. Kurs i offentlig regi kom først etter andre verdenskrig, i form av sjøaspirantkurs på 3 måneder. Det ble opprettet statlige sjøaspirantskoler, bl.a. i Bergen (1961) og i Borre (1962).
Sjømannsutdanningen etter krigen Etter krigen var sjømannsutdanningen i støpeskjeen. Antallet sjøfartsskoler hadde økt, og det var blitt overkapasitet på noen områder. Skolene var også små og departementet ønsket på sikt å samle den maritime utdanningen i større skoler. Den tekniske utviklingen i etterkrigstida gikk hurtig, og det ble bl.a. behov for nye typer fagfolk, for eksempel frysemaskinister. Man så også behovet for revidere innholdet i sjømannsutdanningen og vurderte bl.a. behovet et lengre utdanningsløp.
I 1948 ble det nedsatt en komité for å se på utdanningen innen skipsfarten, Utdannelseskomitéen for skipsfarten. Komitéen la fram sine innstillinger i 1950 og 1952. Det ble også nedsatt en komité for å revidere navigasjonsloven av 1936, som hadde bestemmelser om navigasjonseksamener m.m. Som resultat av utredningsarbeidet ble det vedtatt flere lover og bestemmelser som fastsatte vilkårene for stillinger til sjøs, både i handelsflåten og som befal.Lov av 10. oktober 1958 om navigatører. Lov av 2. juni 1960 om skipsmaskinister. Midlertidig lov av 26. november 1954 om skipselektrikere (erstattes av ny lov i 1968). Lov av 6. juni 1949 om kokker- og stuerter på fartøyer i handelsmarinen. Kgl res. av 10. oktober 1962, vedr. radiotelegrafister. Kgl. Res av 24. februar 1967, vedr. sjøaspiranter
Man hadde nå fire ulike skoleslag innen sjøfarten: Navigasjonsskoler (styrmenn, skipsførere og radiotelegrafister), maskinistskoler (skipsmaskinister og skipselektrikere), kokk- og stuertskoler og sjøaspirantskoler. Et felles trekk for skolene var man måtte ha sertifikat for å kunne gjøre tjeneste (gjelder ikke underordnet mannskap). Vilkåret for sertifikat var bestått eksamen og fartstid, samt gjennomført læretid på land for maskinister og skipselektrikere.
I 1965 ble Skolekomitéen nedsatt for å vurdere den videregående opplæringen i sin helhet, inkl. den maritime utdanningen.Skolekomitéen kom med tre innstillinger i årene 1967–70, Innstilling om det videregående skoleverket fra skolekomitéen av 1965, I-III, 1967-70 Skolekomitéen konkluderte med at det var nødvendig å legge om utdanningen, dels for å få den innpasset i det øvrige skoleverket og dels fordi situasjonen i norsk skipsfart hadde endret seg. De anså det også som nødvendig å redusere antallet skolesteder, blant annet fordi behovet for høyere skipsoffiserer var synkende. Man ville også endre innholdet i skolene slik at det ga en yrkesopplæring som ga større arbeidsmuligheter, både på sjø og land. Utover 1960-tallet ble det igangsatt flere forsøksordninger, der den maritime utdanningen nærmet seg andre skoler. Fra 1967 fikk for eksempel artianere godskrevet en del av sin skolegang dersom de ville bli navigatører eller maskinister. I 1965 ble den maritime utdanningen overført fra Handels- og sjøfartsdepartementet til Kirke og undervisningsdepartementet.
Resultatet av Skolekomitéens diskusjoner og forslag ble at den maritime utdanningen ble delt. Den praktiske delen av utdanningen ble samordnet med håndverks- og industrifagene, og ble en del av den videregående skolen fra 1976, som treårig tilbud innen sjøfartsfag. De videregående skolene ble drevet av fylkeskommunene. Offisersutdanningen ble en del av ingeniørutdanningen innenfor det statlige høyskolesystemet fra 1978. Stortinget vedtok da at det skulle være maritime høyskoler 7 steder: Oslo, Tønsberg, Arendal, Haugesund, Bergen, Trondheim og Tromsø. Skolene i Tønsberg og Trondheim kom i gang allerede fra 1979. Høyskolene ga utdanning til høyere skipsoffiserer for handelsflåten og offshorevirksomheten
I 1974 kom lov om videregående utdanning (i kraft fra 1976), som samlet alle videregående skoler i en felles lov. I 1998 ble både videregående opplæring og grunnskolen samlet i opplæringsloven.
Fiskeriutdanning Utdanning innen fiskerifag er knyttet til fangstvirksomhet og fisketilvirkning.Framstillingen er basert på Bjørndal, s. 89-91 og s. 118-119 Tradisjonelt skjedde opplæringen gjennom arbeid i fiskeriene. Men behovet for en mere organisert utdanning vokste fram etter hvert som fiskeindustrien ble etablert. Allerede i 1890-årene ble det iverksatt kurs for personell til fiskeindustrien ved fiskeriskolene i Bodø og Bergen. Kursene var for fiskeriindustrien som helhet, inkl. hermetikkindustrien. Men undervisningen opphørte etter få år, bl.a. pga. dårlig søkning, og det tok flere tiår til det ble opprettet et permanent opplæringstilbud.
I 1936 nedsatte departementet en komité til å utrede behovet for fagutdanning for fiskere. I 1938 ble det startet kurs ved Statens Forsøks- og Lærebruk for fiskeribedriften i Vardø. I 1939 ble den første fiskerifagskolen i Norge etablert på Aukra i Romsdal. Flere kom etter hvert, og i 1964 var det fiskerfagskoler i Aukra, Gravdal, Laksevåg og Honningsvåg. Alle fiskerifagskolene var statlige. Skolene underviste i allmennfag og spesialfag som navigasjon og sjømannskap, maskin- og motorlære, fiskerilære og tilvirkning av fiskeprodukter. Elevene kunne velge mellom tre linjer: høvedsmannslinje, motorlinje og kokkelinje.
I 1958 kom en ny navigasjonslov som innførte eget fiskeskippersertifikat. Senere ble det opprettet et påbyggingskurs på ett år som førte fram til kystskippereksamen av 1. klasse. I 1962 ble det innført krav om at den som skulle gjøre tjeneste som kokk eller stuert om bord på fiskefartøyer over 100 tonn, måtte ha sertifikat som fiskebåtstuert.
Fiskerifagskolene ble overført fra Fiskeridepartementet til Kirke- og undervisningsdepartementet i 1965. Ved lov om videregående opplæring i 1974 (i kraft fra 1976) ble fiskerifagskolene samordnet med resten av det videregående skoleverket, underlagt fylkeskommunal forvaltning. I 1972 ble Norges Fiskerihøgskole opprettet, med tilbud om høyere utdanning i fiskerifag.
Styrende organer