Perikles (ca. 495 f.Kr.–429 f.Kr., gresk: Περικλῆς, «omgitt av ære») var en fremtredende og innflytelsesrik statsmann, taler og general i Athens gullalder (mellom perserkrigene og Peloponneskrigen). Han var etterkommer av alkmaionidene på morssiden.
Perikles hadde så stor innflytelse på athensk samfunn at Thukydid, hans samtidige historiker, hyllet ham som «Athens første borger.» Perikles gjorde om det athenske sjøforbundet til et athensk rike, og ledet sine landsmenn i de to første årene av Peloponneserkrigen. Perioden da han ledet Athen, omtrent fra 461 f.Kr. til 429 f.Kr., er kjent som «Perikles' tidsalder», dog dette uttrykket i noen tilfeller også inkluderer år så tidlig som perserkrigene og så sent som starten av neste århundre.
Perikles støttet kunst og litteratur; dette er en stor grunn til at Athen blir ansett som utdannings- og kultursenteret i Antikkens Hellas. Han startet et ambisiøst prosjekt som bygde mesteparten av de fortsatt overlevende byggverkene på Akropolis (inkludert Parthenon). Dette programmet gjorde byen vakrere, viste dens glans, og satte folket i arbeid.L. de Blois, An Introduction to the Ancient World, 99 Perikles fostret også athensk demokrati til den grad at enkelte kritikere kaller ham en populist.S. Muhlberger, Periclean Athens og S. Ruden, Lysistrata, 80
Han giftet seg med Aspasia cirka 445 f.Kr.
Tidlig liv Perikles ble født rundt 495 f.Kr. i demen Kholargos. Han var sønn av politikeren Xanthippos, som til tross for å ha blitt ostrakisert i 485/4 f.Kr., vendte tilbake til Athen bare fem år etter for å lede den athenske kontingenten i slaget ved Mykale til seier. Perikles mor, Agariste, tilhørte den mektige og kontroversielle slekten Alkmaionidene, og hennes familiære bånd spilte en avgjørende rolle i å starte Xanthippos politiske karriere. Agariste var oldebarnet til tyrannen Kleisthenes av Sykion og niesen til den athenske reformatoren Kleisthenes.«Perikles». Encyclopædia Britannica. (2002). Ifølge historikerne Herodot og Plutark drømte Agariste at hun fødte en løve noen dager før Perikles fødsel.Herodot, Historie, bind 6, 131Plutark, «Perikles». Livsskildringer, III. Løven kan bli tolket som et tradisjonelt tegn på storhet, men anekdoten kan også peke til Perikles uvanlig store hode, en skavanke hans samtidige komikere ofte pekte ut.V.L. Ehrenberg, From Solon to Socrates, a239 (Plutark hevder at dette var grunnen til at Perikles alltid ble avbildet med hjelm på hodet, men hjelmen var faktisk et symbol på hans stilling som strategos).L. Cunningham-J. Reich, Culture and Values, 73
Perikles tidlige år var stille. Han var en innadvent ung mann som unngikk å vise seg i offentlighet, og som foretrakk å fokusere på studiene sine.«Perikles». Encyclopaedia The Helios. (1952).
Hans velstående familie sørget for at han ble grundig skolert. Han lærte musikk av datidens mestre (Damon eller Pythokleides kan ha vært lærerne hans)Plutark, «Perikles». Livsskildringer, IV.Platon, Alkibiades I, 118c og han blir ansett som å være den første politikeren som mente filosofi var viktig. Han møtte filosofer som Protagoras, Zenon fra Elea, og Anaxagoras. Særlig sistnevnte ble en nær venn som hadde stor påvirkning på Perikles.M. Mendelson, Many Sides, 1 Perikles tankemåte og retoriske karisma kan ha vært produkter av filosofens vektlegging av følelsesmessig ro og skeptiskhet til guddommelige fenomener. Hans ro og selvkontroll blir også sett på som produkter av Anaxagoras påvirkning.Plutark, «Perikles». Livsskildringer, VIPlaton, Faidros, 270a
Tidlig politisk karriere og ostrakismen av Kimon Våren 472 presenterte Perikles Persai av Aiskhylos under dionysia som liturgies og demonstrerte dermed at han var en av de rikeste mennene i Athen. Simon Hornblower har hevdet at Perikles' valg av dette skuespillet som presenterer et nostalgisk bilde av Themistokles' berømte seier i slaget ved Salamis, viser at den unge politikeren støttet Themistokles mot sin politiske motstander Kimon. Det var Kimons fraksjon som lyktes i å få sendt Themistokles i eksil kort tid etterpå.S. Hornblower, The Greek World, 479–323 BC, 33–4
Plutark sier at Perikles var den fremste blant athenerne i førti år. Dersom dette stemmer, må Perikles ha inntatt en lederposisjon tidlig i 460–årene. I løpet av disse årene forsøkte han å beskytte sitt privatliv og forsøkte å presentere seg som et forbilde for sin medborgere. Han unngikk for eksempel ofte banketter i et forsøk på å være nøysom.
Perikles var i 463 den førende anklageren til Kimon, lederen for den konservative fraksjonen som ble anklaget for å forsømme Athens vitale interesser i Makedonia. Kimon ble frikjent, men denne konfrontasjonen beviste at Perikles' viktigste politiske motstander var sårbar.
Navnet på drabantbyen dateres til antikkens Athen, men den antikke demen Kholargos som tilhørte stammen Akamantis, var nær dagens Kamatero eller Peristeri. Rundt 462–461 bestemte lederskapet for det demokratiske partiet seg for at det var på tide å begrense Areopagos' makt. Areopagos var et tradisjonelt råd som var kontrollert av det athenske aristokratiet og som en gang hadde vært det mektigste rådet i staten.Fornara-Samons, Athens from Cleisthenes to Pericles, 24-25 Lederen for partiet og mentor til Perikles, Efialtes, foreslo en skarp redusering av Areopagos' makt. Ekklesiaen (den athenske forsamlingen) adopterte Efialtes' forslag uten sterk motstand. Denne reformen signaliserte inngangen til en ny epoke av «radikalt demokrati». Det demokratiske partiet ble gradvis dominerende i athensk politikk, og det virket som Perikles var villig til å følge en populistisk politikk for å smigre offentligheten. Ifølge Aristoteles kan Perikles' holdning forklares ved det faktum at hans fremste politiske motstander, Kimon, var rik og generøs og kunne sikre seg støtte i folket ved å øse ut av sin personlige formue. Historikeren Loren J. Samons II hevder derimot at Perikles hadde nok ressurser til å markere seg politiske gjennom private midler, dersom han hadde ønsket.L.J. Samons, What's Wrong with Democracy?, 80
Perikles oppnådde i 461 å politisk eliminere sin formidable motstander gjennom ostrakisme. Anklagen var at Kimon hadde forrådt sin by ved å oppføre seg som venn av Sparta. Selv etter at Kimon ble sendt i eksil, fortsatte Perikles å fremme populistisk sosialpolitikk. Han foreslo først et dekret som lot de fattige se teater uten å måtte betale. Staten skulle dekke deres inngangsbillett. Med andre dekreter senket kravet til eiendom som lå til grunn for å kunne bli arkont i 458–457 og innførte generøs betaling for alle borgere som måtte tjene i juryen i Heliaia, høyesteretten i Athen, en gang rett etter 454.Fornara-Samons, Athens from Cleisthenes to Pericles, 67-73 Men hans mest kontroversielle tiltak, var en lov i 451 som begrenset athensk borgerskap til de med athensk avstamning på begge sider.R. Martin, An Overview of Classical Greek History
«Beundringen fra nåtiden og etterfølgende tider vil bli vår, siden vi ikke har forlatt vår makt uten vitner, men har vist den med mektige bevis. Og vi trenger ikke en Homer som vår dikter, eller andre av hans håndverk viss vers kanskje sjarmerer for øyeblikket og inntrykket som de gav, bare for å smelte når det møter fakta. Vi har tvunget hver sjø og land til å bli en hovedvei for vårt mot, og overalt har vi etterlatt oss uforgjengelige monumenter bak oss, enten det er for det gode eller det onde.» Perikles' begravelsestale slik den ble nedtegnet av Thukydid (II, 41)
Slike tiltak fikk Perikles' kritikere til å regne ham som ansvarlig for den gradvis utartingen av det athenske demokratiet. Konstantine Paparrigopoulos, en betydelig moderne gresk historiker, hevder at Perikles forsøkte å ekspandere og stabilisere alle demokratiske institusjoner.K. Paparrigopoulos, History of the Greek Nation, Ab, 145 Han innførte lovgivning som gav de lavere klassene tilgang til det politiske systemet og de offentlige embetene. Tidligere hadde de vært utestengt fra disse på grunn av begrensede midler eller enkel avstamning. Perikles trodde ifølge Samons at det var nødvendig å heve befolkningen som han så på som en ubrukt ressurs til athensk makt og det avgjørende elementet i athensk militær dominans.L.J. Samons, What's Wrong with Democracy?, 65 Flåten, ryggraden til athensk makt siden Themistokles dager, var for eksempel bemannet nesten fullstendig av medlemmer fra de lavere klassene.Fine, The Ancient Greeks, 377-8
Kimon mente på den andre side at det ikke eksisterte ytterligere rom for demokratisk evolusjon. Han var sikker på at demokratiet hadde nådd sin høyde og at Perikles' reformer ledet til en stillstand av populisme. Ifølge Paparrigopoulos frikjente historien Kimon, siden Athen etter Perikles' død sank inn i en avgrunn av politisk uro og demagogi. Paparrigopoulos fastholder at en regresjon uten sidestykke på den tiden senket seg over byen, storheten forsvant som et resultat av Perikles' populistiske politikk. Ifølge en annen historiker, Justin Daniel King, dro folket nytte av radikalt demokrati individuelt, men det skadet staten.J.D. King, Athenian Democracy and Empire , 24-25 Donald Kagan mener at de demokratiske tiltakene Perikles satte i verk gav grunnlaget for en uangripelig politisk styrke.D. Kagan, The Outbreak of the Peloponnesian War, 79 Kimon aksepterte til slutt det nye demokratiet og motsatte seg ikke borgerskapslovene etter at han kom tilbake fra eksil i 451.
I ledelsen for Athen Mordet på Efialtes i 461 f.Kr. banet vei for Perikles til å konsolidere sin autoritet. Han manglet robust opposisjon etter utvisningen av Kimon, og den ubestridte lederen for det demokratiske partiet ble den ubestridelige herskeren i Athen. Han beholdt makten nesten sammenhengende til han døde i 429 f.Kr.
Første Peloponneserkrig thumb|300px|Perikles og Aspasia i verkstedet til Fidias. Perikles deltok i sin første militære handlinger under den første Peloponneskrigen som skyldtes hovedsakelig Athens allianse med Megara og Argos og den etterfølgende reaksjonen til Sparta. Han angrep Sikyon og Akarnania i 454. Så mislyktes han i å ta Oiniadia i Korintbukta, før han dro hjem til Athen.P.J. Rhodes, A History of the Classical Greek World, 44 Kimon skal i 451 ha kommet hjem fra eksilet og forhandlet frem en fem års våpenhvile med Sparta etter et forslag fra Perikles, en hendelse som indikerte en endring i Perikles' politiske strategi. Perikles kan ha innsett viktigheten i Kimons bidrag i den pågående konflikten mot peloponneserne og perserne. Anthony J. Podlecki hevder derimot at Perikles' påståtte endring ble oppfunnet av antikke forfattere for å støtte «et tendensiøst syn på Perikles' endringer».A.J. Podlecki, Perikles and his Circle, 44
Plutark hevder at Kimon inngikk en avtale om maktdeling med sin motstander. Perikles tok i henhold til denne for seg den interne politikken, mens Kimon ble leder for den athenske hær og drev felttog i utlandet. Dersom denne faktisk ble inngått, innebar denne avtalen en innrømmelse fra Perikles' side om at han ikke var en stor strateg. Kagan tror at Kimon tilpasset seg de nye tilstandene og fremmet et politisk ekteskap mellom Perikles' liberale og Kimons konservative.
I midten av 450–årene satte athenerne i gang et mislykket forsøk på å støtte et egyptisk opprør mot Persia som førte til en lengre beleiring i en persisk festning i Nildeltaet. Felttoget kulminerte i en katastrofe i svært stor skala. Den beleirede styrken ble beseiret og ødelagt.J.M. Libourel, The Athenian Disaster in Egypt, 605–15 Athenerne sendte i 451–450 tropper til Kypros. Kimon beseiret perserne i slaget ved Kypros, men døde av sykdom i 449. Perikles skal ha satt i gang begge felttogene til Egypt og KyprosH. Aird, Pericles: The Rise and Fall of Athenian Democracy, 52, men noen forskere som Karl Julius Beloch, hevder at utsendingen av en så stor flåte stemmer bedre overens med Kimons politikk.K.J. Beloch, Griechische Geschichte, II, 205