miniatyr|300px|Sacramentarium Gelasianum, frontstykket og et incipit fra manuskriptet i Vatikanet, ca. 750 Frankere var en betegnelse (latin Franci eller gens Francorum) på en vestgermansk stammesammenslutning (foederati) som første gang er kjent fra 200-tallet e.Kr., og som da levde i området nord og øst for elven nedre Rhinen, et område som i dag fortsatt heter Franken. Mellom 200-tallet og 400-tallet drev en del frankere angrep på romerske områder mens andre frankere lot seg rekruttere som romerske soldater i Gallia. Kun saliske frankere opprettet et kongedømme på romerbesatt område i dagens Nederland som ble anerkjent av romerne etter 357. I den urolige tiden etter at romersk autoritet brøt sammen i Vest-Europa ble de frankiske stammene forent under kongeslekten merovingere, og erobret hele Gallia med unntak av Septimania i løpet av 500-tallet.
Det merovingiske kongeslekt, som nedstammet fra saliske frankere, grunnla et monarki som erstattet det vestlige Romerriket i Vest-Europa fra 400-tallet. Den hedenske frankerkongen Klodvig Is konvertering til kristendommen fikk en avgjørende betydning i Europas historie. Kongedømmet Frankerriket kom til i løpet av 700-tallet å utgjøre et område som besto av dagens Frankrike og de vestlige regionene av Tyskland (Franken, Rhinland og Hessen) og dannet den historiske kjernen av dagens to land. Fra dette kom karolingernes rike som dominerte det meste av Vest-Europa og som gradvis utviklet seg til Frankrike og Det tysk-romerske rike.
Samtidige definisjoner av frankernes etnisitet varierer ved tidsepoke og synsvinkel. Ordet «frankisk» opphørte raskt å ha en eksklusiv etnisk betydning. Innenfor Frankerriket i seg synes det som om enhver nord for Loire ble betraktet som en «franker» i løpet av midten av 600-tallet. «Romere» var i all vesentlighet de som bodde i Aquitaine.Wickham, Chris (2009): The Inheritance of Rome, Penguin Books Ltd., ISBN 978-0-670-02098-0, s. 123 I middelalderen ble betegnelsen franker benyttet i øst som et synonym for vesteuropeere generelt, da det var frankere som var herskere for det meste av det sentrale Vest-Europa.Laiou, Angeliki; Maguire, Henry P. (1992): Byzantium: A World Civilization, Dumbarton Oaks, ISBN 978-0-88402-200-8, s. 62Bulliett, Richard W. et al. (2011): The Earth and Its Peoples, Cengage Learning, ISBN 978-0-495-91310-8, s. 333Nelson, Janet L. (2003): The Frankist World, Continuum International, ISBN 978-1-85285-105-7, s. xiii Frankere i øst beholdt sitt germanske språk og ble en del av tyskere, nederlendere, flamlendere, og luxembourgere. De frankiske språkene, som ble kalt for frankisch på nederlandsk og fränkisch på tysk, hadde i det miste delvis opprinnelse i gammelfrankisk språk som de historiske frankerne snakket. I dag gjenstår navnet på Frankrike, tysk Frankreich, nederlandsk Frankrijk, som «frankernes rike».
Etymologi Etnonymet «franker» har blitt forsøkt sporet tilbake til det germanske ordet for kastespyd (angelsaksisk franca, norrønt frakka). (Det finnes andre stammenavn som er avledet av våpenbetegnelser, som sakser.) Andre har forsøkt å knytte navnet til ordet for «dristig», «rasende» (jf. norrønt frakkr, angelsaksisk frǣc, middelnederlandsk vrac). Etymologien er fremdeles uavklart.A. C. Murray sier at «Etymologien til 'Franci' er usikker ('the fierce ones' – de rasende er en yndet forklaring), men navnet er uten tvil av germansk opprinnelse». Se Murray, A. C. (2000): From Roman to Merovingian Gaul: A Reader. Broadview Press Ltd,. s. 1. Betydningen «fri» (som i «fri og frank») oppsto senere, etter erobringen av Gallia; da var det hovedsakelig frankere som hadde status som frie menn.
Mytologisk opprinnelse Som mange andre germanske folk utviklet frankerne en mytologisk opphavsfortelling som knyttet dem selv til antikkens folk. Frankerne så seg selv som etterkommere av sugambrere (sicambri) og trojanere. Et anonymt verk fra 727 med tittelen Liber historiae Francorum hevdet at 12 000 trojanere etter Trojas fall (som dagens historikere har datert til sen bronsealder) dro til elven Tanais (Don) og bosatte seg i Pannonia i nærheten av Maeotis (i dag Azovhavet), der de skal ha grunnlagt byen «Sicambria». Etter bare to generasjoner skal de på slutten av 300-tallet ha nådd Rhinen. En tidligere variant av denne fortellingen finnes i Fredegars krønike, som også omtaler en tidlig konge ved navn «Francio».
De tidligste beretningene om frankerne miniatyr|venstre|Statue av Karl den store (fransk: Charlemagne, latin: Carolus Magnus, tysk: Karl der Große) i Frankfurt am Main, Tyskland.
Den tidligste frankiske historie er nokså uklar. Vår hovedkilde, den gallo-romerske krønike-forfatteren Gregor av Tours, som skrev Historia Francorum («frankernes historie») som dekker perioden frem til 594, siterer fra andre tapte kilder som Sulpicius Alexander og Frigeridus og støtter seg på Gregors personlige kontakt med mange frankiske stormenn. I tillegg til Gregors bok finnes det noen tidligere romerske kilder som Ammianus og Sidonius Apollinaris.
Gregor slår fast at frankerne opprinnelig holdt til i Pannonia, og at de senere slo seg ned ved breddene av Rhinen. Andre tidlige kilder forteller at frankerne i førhistorisk tid migrerte fra munningen av Donau ved Svartehavet til Rhinen, der de (rundt år 11 f.Kr.) tok navnet frankere til ære for høvdingen Francio. Før dette kalte de seg sugambere. Sugamberne skal ha vært en gren av kimmerierne eller skyterne. Svært mange europeiske nasjoner knytter sin opphavsmyte til disse folkeslagene.
Ifølge nyere forskning på folkevandringstiden kan den frankiske konføderasjonen ha vært en samling av mindre germanske grupper (inkludert sugamberne, usipeti, tencteri og bructeri) som bodde i Rhindalen og områdene rett øst for elven. Samlingen kan ha blitt fremskyndet av økende uro på grunn av krigen mellom Roma og markomannerne, som brøt ut i 166, og andre konflikter i det påfølgende århundret.
En region nordøst i dagens Nederland, nord for datidens romerske grense, bærer navnet Salland, som muligens skriver seg fra de saliske frakerne.
Rundt 250 dro en gruppe frankere fordel av et svekket Romerrike og trengte seg så langt som Tarragona i dagens Spania. De herjet i området i om lag ti år før de ble jaget ut igjen av romerne. Rundt førti år senere hadde frankerne Schelde-regionen under kontroll og hadde innflytelse over Den engelske kanal. Romerske styrker pasifiserte regionen, men utviste ikke frankerne.
Grunnleggelsen av det frankiske kongedømme
Keiseren Julianus oppdaget i 355–358 at ferdselen på Rhinen igjen var under kontroll av frankerne og igjen ble de pasifisert. Roma gav en betydelig del av Gallia Belgica til frankerne, som ble gjort til foederati i romerriket.
Fra basen i nordvest la frankerne gradvis under seg mesteparten av det romerske Gallia nord for Loire-dalen og øst for vestgoternes Aquitania. I begynnelsen hjalp de til med å forsvare Vestromerrikets grenser, for eksempel da hovedsakelig østgermanske invaderende stammer krysset Rhinen i 406.
Delvis takket være alliansen med frankerne beholdt romerne kontrollen i regionen rundt Paris fram til 486, ti år etter at Vestromerrikets hovedstad Ravenna var falt.
Merovingerne Hovedartikkel: Merovingerne miniatyr|Faramund løftes på et skjold av frankerne. Maleri av Pierre-Henri Révoil og Michel Philibert Genod, 1841-45
Styrene til de tidlige frankiske høvdingene Faramund (rundt 419 til 427) og Klodio (rundt 427 til 447) ser ut til å bunne mer i myter enn i fakta, og deres forhold til merovinger-dynastiet forblir usikkert.
Gregorius nevner Klodio som den første kongen som startet erobringen av Gallia ved å ta Camaracum (Cambrai) og ekspanderte grensene til det frankiske territoriet sør til Somme. Dette tok antagelig en del tid. Sidonius forteller at Aetius overrasket frankerne og drev dem tilbake (antagelig rundt 431). Denne perioden markerer begynnelsen av en situasjon som ville vare i mange århundrer: De germanske frankerne ble herskere over et økende antall gallo-romerske undersåtter.
I 451 tilkalte Aetius sine germanske allierte på romersk jord for å hjelpe til med å stanse hunernes invasjon. De saliske frankerne svarte på Romas bønn om hjelp, mens ripuarierne kjempet på begge sider, da noen av dem bodde utenfor Romerriket. Gregorius kilder identifiserer Merovek som kongen av frankerne og muligens en sønn av Klodio. Merovek ble etterfulgt av Kilderik I. Hans grav ble funnet i 1653 og inneholdt en ring som identifiserte ham som kongen av frankerne. Merovek er kanskje opphavet til navnet merovingerne
Klodvig I miniatyr|Klodvigs dåp i 497 slik en forestilte seg begivenheten på 1500-tallet. Hovedartikkel: Klodvig I
Kilderiks sønn Klodvig startet en kampanje med å konsolidere de forskjellige frankiske kongedømmene i Gallia og Rhinland, noe som inkluderte beseiringen av Syagrius i 486. Denne seieren gjorde slutt på romersk kontroll i Paris-regionen. I slaget ved Vouillé i 507 beseiret Klodvig med hjelp av burgundere vestgoterne og ekspanderte sitt kongedømme østover ned til Pyreneene.
Klodvigs konvertering til kristendom etter hans ekteskap med den kristne burgundiske prinsessen Klotilde i 493 kan ha bidratt til å øke hans posisjon i øynene til paven og de andre kristne herskerne. Klodvigs konvertering signaliserte størstedelen av det frankiske folkets konvertering til kristendommen. Siden de kunne be sammen med sine katolske naboer, oppdaget frankerne at de mye lettere ble akseptert av den lokale gallo-romerske befolkningen enn de arianske vestgoterne, vandalene eller burgunderne. Merovingerne bygget dermed det som etter hvert skulle vise seg å være det mest stabile av kongedømmene i vest.
Etter Klodvig
Stabilitet var derimot ikke fremtredende i dagliglivet i merovingernes epoke. Mens spredte voldeligheter eksisterte i en viss grad sent i romernes tid, førte innføringen av den germanske praksisen med blodhevn som personlig rettferdighet til en oppfattelse av økt lovløshet. Forstyrrelser i handelen skjedde rett som det var, og bylivet ble stadig vanskeligere. Dette førte til et stadig mer lokalt orientert og fragmentert samfunn basert på selvforsynte herregårder. Lese- og skriveferdighetene forsvant i praksis utenfor kirkene og klostrene.
Merovingerhøvdingene beholdt den germanske praksisen med å dele sitt land blant sine sønner. Territorier ble ofte delt, samlet og delt igjen, og under maktkampen kom det ofte til mord og krigføring mellom de ledende familiene. Klodvig drev vestgoterne ut av Gallia, men hans fire sønner delte riket mellom seg da han døde i 511 og i de neste to århundrene delte hans etterkommere kongetittelen.
Frankernes område ble utvidet videre under Klodvigs sønner og dekket etter hvert mesteparten av dagens Frankrike, men omfattet dessuten områder øst for Rhinen som Alemannia (dagens sørvestlige Tyskland) og Thüringen (fra 531). Sachsen forble derimot utenfor frankernes rike inntil det ble erobret av Karl den store.
Etter at Klotar I hadde gjort seg til enekonge over de frankiske kongedømmene, ble riket splittet igjen ved hans død i 561 i rikene Neustria, Austrasia og Burgund. Det opprinnelig ikke frankiske riket Burgund hadde da allerede blitt gjort til en del av det frankiske rike gjennom en kombinasjon av politiske ekteskap og våpenmakt.
I hvert av de frankiske kongedømmene tjente major domus eller rikshovmesteren som øverste leder av staten. En serie med tidlige dødsfall som begynte med Dagobert I i 639, førte til en rekke med barnekonger. Ved overgangen til det 8. århundret hadde dette gitt major domusen i Austrasia muligheten til å konsolidere makten i sitt eget arvelige styre og legge fundamentet for et nytt dynasti. Deres etterkommere kalles karolingerne etter den fremste representanten, Karl den store.
Karolingerne miniatyr|Karl Martell under slaget ved Poitiers i 732, et slag som stoppet den muslimske ekspansjonen inn i Europa. Utsnitt fra et maleri av Charles de Steuben, 1834-37 Hovedartikkel: Karolingerne