miniatyr|Mår kraftverk er et av kraftverkene som Arbeitsgemeinschaft opprinnelig stod bak under andre verdenskrig, men som ikke ble ferdig før 1948 Arbeitsgemeinschaft für den Elektrizitätsausbau Norwegens, eller bare Arbeitsgemeinschaft, var en organisasjon under den tyske okkupasjonen av Norge under andre verdenskrig. Det ble opprettet i 1940 av det tyske sivile forvaltningsorgan i Norge (Reichskommissariat Norwegen). Hensikten var å øke hastigheten på norsk vannkraftutbygging. Vannkraften skulle brukes for produksjon av krigsviktige metaller, først og fremst aluminium, til fremstilling av militære fly. Dette ble ansett som svært viktig fra høyeste hold i den nasjonalsosialistiske ledelsen i Tyskland. Arbeitsgemeinschaft var som navnet sier et overordnet samarbeidsorgan der også norske interesser skulle inkluderes.
Til tross for stor innsats og etablering av selskapene A/S Nordag og A/S Nordisk Lettmetall, gikk den samlede norske aluminiumsproduksjonen sterkt ned under andre verdenskrig. Imidlertid ble det bygget flere kraftstasjoner, kraftlinjer, og flere oppstartede anlegg ble fullført eller utvidet. Okkupasjonsmakten hadde også helt i begynnelsen av krigen storstilte planer for kraftoverføring fra Norge til Tyskland. På grunn av tekniske og produksjonsmessige forhold ble disse planene aldri realisert.
Bakgrunnen – Planer for storstilt aluminiumproduksjon miniatyr|Heinrich Koppenberg, General-direktør for Junkers Flugzeug- und Motorenwerke AG. Koppenberg fungerte en tid som forvalter av flere norske aluminiumsverker under andre verdenskrig. Bilde fra 1941
Før andre verdenskrig var myndighetene som tok seg av saker innenfor vannkraft- og elektrisitet i hovedsak organisert i Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen (NVE) og Arbeidsdepartementet. Under okkupasjonsårene ble myndigheten delvis flyttet over i andre og nye fora.
Allerede en måned etter okkupasjonen av Norge, ble det gitt en befaling fra den tyske diktatoren Adolf Hitler (Führerbefehl), om at den norske aluminiumproduksjonen skulle utbygges i så stort omfang at den kunne sikre Tyskland nødvendig aluminium til rustningsindustrien. Rikskommissær Josef Terboven hadde funnet ut at kapitalinteresser fra de allierte landene var involvert i norske aluminiumsverker. Dette åpnet for å overta og sette inn en forvalter for disse virksomhetene. Terboven etablerte Arbeitsgemeinschaft i august 1940. Som forvalter ble valgt generaldirektør for Junkers Flugzeug und Motorenwerke, Heinrich Koppenberg. Den 7. oktober 1940 overtok han ledelsen av sju bedrifter. Det dreide seg om
Aktieselskapet Norsk Aluminium Company (Naco) A/S Norsk Aluminium Industri Det Norske Nitridaktieselskap A/S Haugvik Smelteverk A/S Stangfjorden Elektrokemiske Fabriker A/S Vigeland Brug og A/S Kinservik.
Den 27. mai 1941 ble også Electric Furnace Products Company Ltd og A/S Saudafaldene inkludert på listen.
På tidspunktet for invasjonen var Norsk Aluminium Company landets mest kompetente produsent av aluminium. Selskapet ble derfor raskt Koppenbergs foretrukne og naturlige samarbeidspartner på norsk side. Det var da også dette selskapets toppledere, med Sigurd Kloumann i spissen, som ga Koppenberg hans første ekspansjonsplaner høsten 1940. Senere ble Kloumann også teknisk konsulent for arbeidet med å skaffe oversikt over mulighetene for økt aluminiumsproduksjon i Norge. Norsk Aluminium Company valgte å samarbeide og involvere seg i utviklingen av det tyske programmet.
Utbygging av vannkraft for kraftkrevende industri Den 27. november 1940 fikk Koppenberg i oppdrag fra Reichsmarschall Hermann Göring å øke norsk vannkraftproduksjon slik at aluminiumindustriens kapasitet kunne økes fra tonn per år til – tonn. Fra før var den tyske produksjonen av aluminium betydelig og utgjorde en stor del av verdensproduksjonen. To «norske» selskaper med navn A/S Nordag og A/S Nordisk Lettmetall ble stiftet, og disse skulle stå for vannkraftutbygging av følgende anlegg: Tyin kraftverk, Mår kraftverk, Sauda kraftverk, Glomfjord kraftverk, Tysse kraftverk, Eitrheim, Osa kraftverk og Aura kraftverk.
I tillegg til aluminiumproduksjonen skulle det produseres magnesium på Herøya der IG Farbens prosess for magnesiumutvinning fra sjøvann skulle benyttes. Det skulle i tillegg utvinnes kalkstein, flusspat og silisium.
Våren 1941 anslo Arbeitsgemeinschaft at bare en åttendedel av den utnyttbare norske vannkraften var bygget ut. Det ble skissert en utbyggingstakt på kW årlig. Terboven ivret for å utnytte potensialet.
Konflikter om samarbeid mellom alle parter miniatyr|Reichskommissar Josef Terboven ledet Arbeitsgemeinschaft für den Elektrizitätsausbau Norwegens.
I Reichskommissariatet ble kort tid etter okkupasjonen opprettet en egen energiavdeling. I august 1940 opprettet så Terboven et samarbeidsorgan som offisielt fikk navnet Arbeitsgemeinschaft für den Elektrizitätsausbau Norwegens. Organisasjonen skulle drive overordnet planlegging for utbygging av kraftforsyningen i Norge. Dette for å kunne skaffe elektrisk kraft blant annet til den storstilte metallproduksjonen som var planlagt. På lang sikt håpet Terboven at dette skulle utvikle seg til et landsomfattende energiselskap («Landesversorgungsgesellschaft»). Det skulle ha ansvar for den totale planleggingen, utbyggingen og drift av landets kraftressurser. På samme måte som i Tyskland skulle det overordnede foretaket organiserer som et aksjeselskap og hovedsakelig fungere etter privatøkonomiske prinsipper, men ha betydelige offentlige eierinteresser. I første omgang var både tyske representanter for okkupasjonsmakten, norske industriledere og ledere fra NVE med. Leder for organisasjonen var Terboven selv. Det norske embetsverket fungerte mer eller mindre som før, selv om Terboven hadde satt inn sine kommissariske statsråder.
Som norske representanter til Arbeitsgemeinschaft utpekte okkupasjonsmakten kraftverkssjef Johan Collett Holst i NVE, direktør og ingeniør Conrad Wilhelm Eger i Elkem og rådgivende ingeniør Jacob Prebensen Nissen som også var medlem av NVEs hovedstyre.
Den nazistiske styringsfilosofien innebar sentralstyring, og et langsiktig mål var derfor at all norsk kraftutbygging og kraftforsyning i fremtiden skulle samles i et landsomfattende monopol for kraftforsyning. Dette mente en var nødvendig for en planmessig og samordnet kraftutbygging. Dessuten skulle driften av kraftverkene inngå i en koordinert samkjøring. Arbeitsgemeinschaft skulle være ledende for etablering og oppbyggingen av et nasjonalt kraftselskap. Dessuten så Terboven for seg at enheten fra starten skulle overta det politiske og administrative hovedansvar for alle vannkraftspørsmål, altså roller som NVE og Arbeidsdepartementet til da hadde hatt.
Okkupasjonsmaktens samarbeidsorgan I praksis var maktfordeling mellom Terbovens og NS-lederen Vidkun Quislings innflytelsessfære uklare. Selv om Terbovens administrasjon fikk avgjørende innflytelse i vannkraftsaker, foregikk det også et forhandlingsspill som ga det etablerte norske embetsverket innflytelse. Det var også slik at Terbovens administrasjon i Norge ofte var uenige med tyske ministre i Berlin. I Berlin var det igjen uenighet mellom regjeringskontorene. Også innad blant Quislings ministre var det splittelse. Resultatet av dette var at kraftforsyningen ble preget av skiftende allianser mellom norske og tyske, private og offentlige, nazistiske og ikke-nazistiske institusjoner. Dette var ikke fruktbart for Tyskland behov for å få utnyttet vannkraften.
I et møte i Arbeitsgemeinschaft den 22. oktober luftet Koppenberg planer om å øke Norges kapasitet for aluminium til 150 000 tonn per år innen halvannet år, med tilsvarende kapasitet for alumina. I utgangspunktet skulle en importere den bauksitten som var nødvendig for produksjonen, men før eller siden måtte man gå over til lokale ressurser, det ville si anortositt. Den store haken med planen var at dette krevde et stort teknologisk gjennombrudd. Verken Pedersen-prosessen (etter oppfinneren, metalurg Harald Pedersen) eller Hydros salpetersyreprosess ville gjøre det mulig å produsere slike mengder alumina kommersielt. En kjenner ikke til hva Koppenberg hadde blitt fortalt om disse prosessene. Planen for en så gigantisk utvidelse bygget med andre ord på et usikkert fundament.
Etterhvert ble samarbeidet i Arbeitsgemeinschaft også mer og mer vanskelig, og tyskerne selv vurderte flere ganger om det var hensiktsmessig å fortsette denne organisasjonen. Så i 1945 bestemte Terboven at videre bevilgninger ikke ville bli gitt. Arbeitsgemeinschaft sine oppgaver ville da bli lagt til Energiavdelingen i Reichskommissariatet.
Konsekvensen av uenighetene miniatyr|Den storstilte utbyggingen av flyvåpenet i Tyskland under andre verdenskrig medførte et meget stort behov for aluminium. Her Junkers Ju 88, en av de mange flytypene i bruk.
Aluminiumsproduksjonen falt drastisk under de fem krigsårene, mens derimot den samlede ytelsen i vannkraftverkene økte betraktelig. Kraftverker som var under bygging før krigen ble fullført, og blant annet Nore kraftverks ytelse ble vesentlig økt. Noe av grunnen til at mange av okkupasjonsmaktens planer gikk tregt, var mangel på råstoffer, materialer og kvalifisert arbeidskraft. Sabotasje var også del av årsaken til tregheten i arbeidet. Norsk energiforsynings oppbygging og forhistorie, samt konflikter med norske interesserer virket også inn på å vanskeliggjøre planer.
Konsesjonslovene satte grenser og skulle blant annet regulere utenlandsk eierskap til norske vannkraftressurser, og i de politiske partier, inkluder Nasjonal samling, var dette en del av kulturen. A/S Nordag og A/S Nordische lettmetall satte i gang utbygging av vassdrag før det var gitt konsesjoner. For eksempel ble utbygging av Tysso satt i gang før det var gitt konsesjon for vannfallsrettigheter, vassdragsregulering, kraftleie og bygging av kraftlinjer. Arbeidsdepartementet ble presset til å godta slike ekstraordinære tilsidesettelse av formaliteter.
Konflikter rundt konsesjonslovene og norske strategier for energiforsyningen oppstod ofte. Terboven og hans stab viste seg å ha forståelse for de norske interessene, og følte seg nødt til å forhandle med det for øye å respektere konsesjonslovene. Dette mente han på sikt ville være gunstig for både samarbeidsklimaet, samt for å få norske kapitalinteresser med på investeringer i aluminiumsverker og annen krigsviktig industri. På den annen side stod Göring og Luftwaffe overfor et enormt behov for stadig nye fly etterhvert som krigsfronten beveget seg stadig lengre inn i Sovjetunionen. Göring blandet seg derfor flere ganger inn i forhandlingene om konsesjoner, og trykket på for å få fortgang i kraftutbyggingene. Göring stod midt oppe i krigens realiteter, mens Terboven var lengre unna dens krav.
Organiseringen av kraftforsyningen Arbeitsgemeinschaft fikk i praksis liten betydning. Hovedansvaret for det som dreide seg om vannkraft- og elektrisitet ble samlet i en egen energiavdeling direkte underlagt Reichskommissariatet. Der var det stort sett tyske administratorer og NS-folk som dominerte. Slik fikk okkupasjonsmakten sterkere og mer direkte kontroll over energisektoren. De etablerte myndighetsorganene, Arbeidsdepartementet og NVE, ble ikke helt skjøvet utover sidelinjen og særlig NVE fortsatte å spille en betydningsfull rolle i mange spørsmål.
De tyske myndigheten innsatte sine folk og etter hvert nordmenn som var vennligstilte ovenfor okkupasjonsmakten i den øverste ledelsen i NVE. Generaldirektør Olaf Rogstad gikk av i februar 1942, etter press fra Reichskommissariat. Han ble erstattet av Hans Skarphagen som var professor ved NTH, inntil han i 1941 ble engasjert som konsulent for AS Nordag. Arbeidsdepartementet, som byttet navn til Trafikkdepartementet, overtok kommissarisk statsråd Tormod Hustad. Hustad ble så i sin tur, i 1944, erstattet av Skarphagen.