Burows væske er en væske bestående av aluminiumacetat/acetotartrat i eddiksyreBritish Pharmacopoeia 2013, sid 2497. Væsken har navn etter den tyske legen Karl Heinrich August Burow (1809–1874).
Aluminiumsalter har astringerende egenskaper, og tartrationene kan ved kompleksdannelse holde visse kationer (f.eks. Al3+, Sn2+, Sb3+), som ellers gjerne ville hydrolysere og danne tungt løselige basiske salter, i løsning. Burows væske har foruten astringerende også antibakterielle og antimykotiske egenskaperHyo et al, Med Mol Morphol 45:66–71, 2012Thorp et al, J Laryngol Otol 112, 925-928, 1998, og brukes innen medisinen til å behandle ulike hudplager som insektbitt. Burows væske brukes også til å forebygge og behandle ekstern otitt, betennelse i den ytre øregangenKashiwamura et al, Otology & Neurotology 25, 9-13, 2004Örnhagen et al, AllmänMedicin 2, 2013.
Allerede på midten av 1800-tallet prøvde Karl August Burow en blanding av blyacetat og alun i vann som resulterte i en væske av aluminiumacetat. Burow anvendte væsken frisinnet blant annet ved behandling av sår som ble værende åpne. Burows væske var i lang tid vanlig ved behandling av insektbitt, ulike hudlidelser og hørselgangsbetennelse. Da antibiotikaen fikk sitt gjennombrudd på midten av 1900-tall- et, stoppet stort sett bruken av Burows væske.
Burows væske finnes nå internasjonalt tilgjengelig som et preparat bygget på Burows oppskrift.
Referanser
Kategori:Legemidler