Priapos (gresk: Πρίαπος; latin: Priapus)«Priapus». Collins Dictionary var i henhold til gresk mytologi en mindre landsens fruktbarhetsguddom, en form for daimon (naturånd) som beskytter av buskapen, fruktplanter, hageanlegg og mannlige kjønnsorganer. Priapos ble særlig dyrket som hagens gud og som beskyttende ånd for sauer, geiter, bier, vin og alt en hage kunne gi av grønnsaker og frukt. Han representerte både generell seksuell lyst og naturens avlingskraft hos dyr og planter. Priapos var kjent for sin enorme og vedvarende ereksjon som har gitt opphav til den medisinske betegnelsen priapisme. Han ble en populær figur i romersk erotisk kunst og latinsk litteratur, og er emne til ofte humoristiske og obskøne poesisamlinger som kalles Priapeia. I antikkens greske kunst gjerne framstilt som en dvergliknende figur med enorm penis og en mektig ereksjon.
Forholdet til andre guddommer thumb|left|Gullmynt med Priapos/Dionysos utstedt i byen Lampsakos, ca. 360–340 f.Kr. I forsøket på å tilpasse ham til gresk mytologi var hans mor som regel Afrodite mens han ellers ble forsøkt assosiert med ulike falliske guddommer som Dionysos, Hermes og satyrene Orthanes og Tykhon.«Priapos», Theoi Project Priapos’ opphav har blitt ulikt forklart: han ble blant annet beskrevet som en sønn av Afrodite som hun fikk med Dionysos,Pausanias 9.31.2, Diodorus Siculus 4.6.1) eller som Dionysos fikk med Khione,Skolia på Theokritos, 1. 21 kanskje som far eller sønn av Hermes,Kerenyi, Karl (1951): Gods of the Greeks, s. 175, bemerker Kaibel, Georg (1878): Epigrammata graeca ex lapidibus collecta, G. Reimer, s. 817, hvor den andre gudens navn, både far og sønn av Hermes, er uklart og uavklart; Hyginus’ Fabulæ, 160, gjør Hermes til far av Pan. og som en sønn av ZevsSuda, oppslagsord Priapos eller Pan, avhengig av kilden.«Priapus» i: Leeming, David (2004): The Oxford Companion to World Mythology. Oxford University Press.
I henhold til en legende anklaget Hera ham for å være impotent, stygg og med et skittent sinn mens han fortsatt var ufødt som hevn for at helten Paris hadde den dristighet å velge Afrodite framfor Hera og Athene som den vakreste blant gudinner.En utdypning av en skolia på Apollonios Rhodios’ Argonautika. Kerényi bemerker at Heras sjalusi i dette tilfellet er «et billig tema, og absolutt ikke et antikk tema». Jf. Kerenyi, Karl (1951): Gods of the Greeks, s. 176 De andre gudene skal ha nektet å la ham leve på Olympos og kastet ned fra gudenes hjem til jorden, og liggende på fjellets skråning ble han til sist funnet av noen gjetere og ble oppfostret av dem.
Priapos slo seg senere sammen med Pan og satyrene som en daimon for fruktbarhet og vekst, skjønt han var stadig plaget av sin impotens. På 300-tallet f.Kr. ble Priapos betraktet som en del av følget til Dionysos, rangert side og side med satyrer og silénere, og ofte sammen med et esel.Hjortsø, Leo (2005): Greske guder og helter, Oslo: PAX, s. 130 I en grov anekdote fortalt av OvidOvid: Fasti, vi.319ff forsøkte han å voldta den jomfruelige gudinnen Hestia mens hun sov, men da et esel plutselig skreik i mens han bøyde seg over henne, våknet Hestia og han mistet reisningen. Denne hendelsen ga ham et evigvarende hat mot esler og ønsket dem drept.«Priapus» i: Who's Who in Classical Mythology, Routledge. 2002. En annen myte hevdet at han forfulgte nymfen Lotis inntil gudene fant medlidenhet i hennes skjebne og forvandlet henne til en lotustre.«Priapus» i: Bloomsbury Dictionary of Myth, 1996 Det er myte som også benyttes i ulike variasjoner om andre gudinner. Myten om Hestia ble også benyttet nær identisk for Lotis i samme rolle.
Bakgrunnen for at esler var knyttet til hans myter var at «de to, som grekernes øyne var like stygge og heslige skapninger, var blitt uenige om hvem av dem som hadde størst fallos.» I en tevling var det eselet som gikk av med seieren og Priapos ble rasende. For å straffe eselet pisket han det til døde. Men Dionysos gjorde eselet udødelig ved å plassere det på himmelhvelvingen som stjernebilde.
Dyrkelse og attributter thumb|Priapos avbildet med attributtene til Merkur (greske Hermes) i fresko i Pompeii. thumb|Romersk smykke med motiv som viser tilbedelsen av hageguden Priapos (den vesle statuen øverst til høyre). Den første bevarte omtale av Priapos er i en komedie med hans navn som tittel, skrevet en gang på slutten av 400-tallet f.Kr. av mimeforfatteren Xenarkhos, sønn av Sofron. Opprinnelig synes han hovedsakelig dyrket av de greske kolonistene i anatoliske Lampsakos i Mysia. Hans kult spredte seg til det greske fastlandet og til sist til de greske områdene i sørlige Italia i løpet av 200-tallet f.Kr.Parker, Robert Christopher Towneley (2003): «Priapus» i: Hornblower, Simon & Spawforth, Anthony, red.: The Oxford Classical Dictionary. Oxford University Press. Lukian forteller i De saltatione at i Bitynia ble Priapos betegnet som en krigslignende gud, en rustikk lærer av barneguden Ares «som lærte ham dans først og krig etterpå,» som Karl Kerenyi observerte.Kerenyi, Karl (1951): Gods of the Greeks, s. 154, også s. 175-177. Arnobius på 300-tallet e.Kr. var oppmerksom på betydningen av Priapos i denne regionen i nærheten av Hellespont.I latterliggjøringen av de litterære aspektene av hedenske guder gitt menneskelig form, nevner han «Priapos av Hellespont blant gudinner, jomfruer og matroner, de deler er alltid forberedt å møte.» Jf. Arnobius: Seven Books against the Heathen III.10 (tekst online). Geografen Pausanias skrev på 100-tallet e.Kr. at:
Senere i antikken betydde hans dyrkelse lite mer enn en kult av sofistikert pornografi.Morford, Mark P.O.; Lenardon, Robert J.; Sham, Michael (2011): Classical Mythology, 9. utg., New York, NY.: Oxford University Press, ISBN 978-0-19-539770-3 Utenfor hans kjerneområde i Mysia ble han sett på som en vits av urbane byboere i polis. Likevel hadde han en viss funksjon i de rustikke områdene hvor han ble sett på som beskyttende daimon (ånd). Hans tilstedeværelse var antatt å avverge og avlede det onde øye, og fiskere og sjøfolk betraktet ham som lykkebringende.«Priapus» i: Encyclopædia Britannica. 2007
Priapos synes ikke å ha hatt en organisert kult og ble hovedsakelig dyrket i hageanlegg og hjemmene, skjønt det vitnemål på templer dedikert til guden. Hans offerdyr var eselet, men landbruksvarer som frukt, blomster, grønnsaker og fisk var også vanlige. Primitive statuer ble tradisjonelt satt opp i grønnsakshager for å fremme fruktbarhet som antagelig hadde den ekstra nytten av også å fungere som fugleskremsel.
Lenge etter at Romerriket hadde falt sammen og kristendommen hadde vokst fram til en dominerende religion, fortsatte Priapos å bli fremmet som et symbol på helse og fruktbarhet. Lanercost-krøniken, en historie om nordlige England og Skottland fra 1200-tallet, nedtegner en lekmannsbror fra cistercienserordenen som reiste en statue av Priapos, simulacrum Priapi statuere, i et forsøk på å få slutt på et utbrudd av en krøttersykdom.Bonnefoy, Yves (1992): Roman and European Mythologies, University of Chicago Press. ISBN 0-226-06455-7, s. 139-142
Priapos' rolle som skytsguddom for handelsskip i antikkens Hellas og Roma er påvist av skipsvrak som inneholdt apotropaisk («avvergende») gjenstander i form av fallosfigurer av terrakotta, statuetter av Priapos gjort av tre, og en bronseskjede fra en militær rambukk. Sammenfallende med bruken av priapoiske markører gjort av tre i vanskelige sjøområder eller særskilte landgangsområder for sjøfolk viser at Priapos' funksjon var langt mer omfattende enn tidligere antatt.Neilson III, Harry R. (2002): «A terracotta phallus from Pisa Ship E: more evidence for the Priapus deity as protector of Greek and Roman navigators» i: The International Journal of Nautical Archaeology 31.2, s. 248-253. SammendragBrody, Aaron J. (2008): «The Specialized Religions of Ancient Mediterranean Seafarers» i: Religion Compass 2: 10.1111/j.1749-8171.2008.00079.x
Selv om Priapos vanligvis ble assosiert med mislykkede forsøk på å voldta nymfene Lotis og Vesta (gresk Hestia) i Ovids komedie FastiFantham, Elaine. (1983): «Sexual Comedy in Ovid’s Fasti: Sources and Motivation» i: Harvard Studies in Classical Philology 87, s. 185. og en heller respektløs behandling av guddommen i urbane omgivelser, kan hans trekk som beskytter bli sporet tilbake til den betydning som ble tilskrevet fallosen i oldtiden (særskilt hans tilknytning med fruktbarhet og beskyttelse av hagen).Csapo, Eric (1997): «Riding the Phallus for Dionysus: Iconology, Ritual, and Gender-Role De/Construction» i: Phoenix 51.3/4, s. 260. I antikkens Hellas ble fallosen antatt å ha et eget sinn, dyrelignende, adskilt fra mannens sinn og kontroll.Arnott, Peter D. (1970): An Introduction to the Roman World. London: MacMillan; Harris, Judith (2007): Pompeii Awakened: A Story of Rediscovery. I.B.Tauris, ISBN 1-84511-241-5. s. 117; Lloyd-Jones, Hugh (1994): Greek in a Cold Climate. Rowman & Littlefield, ISBN 0-389-20967-8. s. 64. Fallosen er også assosiert med «besittelse og territoriale grenselinjer» i mange kulturer, kanskje også en forklaring for Priapos' egenskap og rolle som navigasjonsguddom for sjøfolk.
Avbildninger og beskrivelser thumb|Gallisk-romersk bronsestatuett fra ca 100-tallet e.Kr. av Priapos (eller en genii Cucullati, «hettekledde ånder»?) funnet i Picardie, Nord-Frankrike. De er framstilt i to deler, med en toppseksjon som skjuler en enorm fallos.
Priapos' ikoniske attributt var hans evigvarende reisning. Han hadde antagelig absorbert en del eldre falliske guddommer etter hvert som hans kult utviklet seg. Han ble representert på en rekke måter, mest vanlig var som en vanskapt, stygg gnomlignende figur med en enorm ereksjon. Statuer av ham, skåret ut i tre og med en enorm, uvirkelig fallos, og malt i muntre farger, ble plassert særlig i frukthager. Hans hensikt var avverge onde anslag mot avlingen, og samtidig i magisk forlengelse gjøre den større. Slike statuetter var vanlige i antikkens Hellas og Roma, plassert i hagen eller ved dørens inngang, eller ved veikryss. For å forsone Priapos ville den reisende stryke over statuettens penis mens han passerte den.
I Athen ble Priapos ofte sammensmeltet med Hermes, trickster-gud og gud for grensesteiner, og statuer av ham («hermer»), besto av en søyle med et mannshode øverst og en fallos foran. Hermerne ble benyttet som merkesteiner for grenser og veilengder, og var det mest utbredte religiøse symbol i Athen. De skulle også bringe hell og mannlig fruktbarhet, og med dette formål ble de plassert utenfor bolighus. Statuer av Priapos ble ofte markert med epigrammer, siden samlet i verker som Priapeia, hvor de som forbrøt seg mot opptrukne grenser, trues med seksuelle overgrep. Beskrivelsene av slike voldtekter av begge kjønn og alle aldersgruppe, var svært direkte uttrykt.Williams, Craig A. (1999): Roman Homosexuality: Ideologies of Masculinity in Classical Antiquity, Oxford University Press US, ISBN 0-19-512505-3, s. 21. Et eksempel fra den romerske dikteren Martialis er derimot mer hentydende:Martialis, 6.73 Non rudis indocta fecit me falce colonus: Dispensatoris nobile cernis opus. Nam Caeretani cultor ditissimus agri Hos Hilarus colles et iuga laeta tenet. Adspice, quam certo videar non ligneus ore, Nec devota focis inguinis arma geram: Sed mihi perpetua nunquam moritura cupresso Phidiaci rigeat mentala digna manu. Vicini, moneo, sanctum celebrate Priapum, Et bis septenis parcite iugeribus.
thumb|Priapos i Norden: «Broddenbjerg-mannen» fra bronsealdertiden i Jylland. Nationalmuseet i København.