Victor fra Aveyron (ca. 1788 – 1828) var et vilt barn i Frankrike som ble funnet i 1800 etter tilsynelatende å ha tilbrakt det meste av sin barndom alene i skogen. Etter at han ble oppdaget ble hans tilfelle undersøkt av den unge legen Jean Marc Gaspard Itard som arbeidet med gutten i fem år og som ga ham navnet Victor. Itard var interessert i å fastslå hva Victor var i stand til å lære seg. Han planla prosedyrer for å lære gutten ord og nedtegnet sin framgang. Basert på sitt arbeid med Victor la Itard ny grunn i pedagogikken av utviklingshemmede.
Tidlig liv thumb|left|Victor fra Aveyron, 1800 Det er beregnet at Victor må ha blitt født en gang rundt 1788. Han var ennå ikke nådd puberteten da han ble fanget i 1800, men gått inn i puberteten i løpet av det neste året eller så. Det er ikke kjent når eller hvordan han kom til å leve alene i skogene i nærheten av Saint-Sernin-sur-Rance i Aveyron i sørlige Frankrike. Han hadde riktignok blitt rapportert sett i dette området en gang rundt 1794. I 1797 ble han sett av tre jegere. Han løp fra dem, men de greide å fange ham da han forsøkte å klatre opp i et tre. De fraktet ham til en landsby i nærheten hvor en enke forsøkte å ta seg av ham. Imidlertid rømte han fra henne og tilbake til skogen. Hans alder var ukjent, men folk i landsbyen mente at han måtte være rundt tolv år gammel. At han ikke kunne snakke, hans valg av mat, og de tallrike arr han hadde, antydet at må ha levd som vill i skogen det meste av sitt liv.«Jean-Marc Gaspard Itard (April 24, 1775 - July 5, 1838) French Physician» , Human Intellegence, Indiana University
Undersøkelser Kort tid etter at Victor ble funnet ble han undersøkt av en lokal abbed og professor i biologi, Pierre Joseph Bonnaterre. Han fjernet guttens klær og førte ham ut i snøen. Han registrerte at gutten ikke ble oppskaket og urolig, men boltret seg naken i snøen. Bonnaterre trakk den slutning at gutten åpenbart var vant til å være utsatt for kulde. Den lokale kommisjonæren for myndighetene, Constans-Saint-Esteve, observerte også Victor og skrev at det var «noe særskilt med hans oppførsel som gjør at han synes nær den samme tilstanden som ville dyr.»Lane, Harlan (1976): The Wild Boy of Aveyron. Cambridge: Harvard University Press, s. 9 Gutten ble til sist tatt med til byen Rodez. To menn reiste dit for å få fastslått om han var deres savnede sønn. Begge hadde mistet sønnene sine i tiden under den franske revolusjon. Ingen av dem krevde Victor som sin sønn. Det gikk også andre rykter om guttens opprinnelse. Eksempelvis insisterte et rykte på at han var den illegitime sønnen av en notar som ble satt ut som barn fordi han var stum.Lane, Harlan (1976): The Wild Boy of Aveyron, s. 17 Itard mente at Victor hadde «levd i absolutt ensomhet siden han var minst fire eller fem år gammel og fram til han var rundt tolv år, hvilket var den alderen han kan ha vært da han ble fanget i Caune-skogen.» Det innebærer at han antatt har levd i rundt sju år i villmarken.Lane, Harlan (1976): The Wild Boy of Aveyron, s. 10
thumb|right|Roch-Ambroise Cucurron Sicard (1742 – 1822) Det var åpenbart at Victor kunne høre, men han ble likevel tatt med til Nasjonalinstituttet for døve i Paris slik at han kunne bli undersøkt av den kjente døveeksperten Roch-Ambroise Cucurron Sicard. Denne og andre medlemmer av Société des observateurs de l'homme («Samfunnet for menneskelige observasjon») at ved å undersøke, foruten å forsøke å lære gutten noe, ville de få de bevis de trengte for den nye populære empiriske teori om kunnskap.Lane, Harlan (1976): The Wild Boy of Aveyron, s. 5 Innenfor opplysningstidens kontekst da mange diskuterte om hva som skilte menneskene fra dyrene, var det en betydelig faktor at mennesket hadde evnen til å lære et språk. Ved å studere gutten ville de også være i stand til å forklare forholdet mellom menneske og samfunn.
Opplysningstidens innflytelse Opplysningstidens fikk mange tenkere, inkludert naturforsker og filosofer, til å mene at menneskelig natur var et emne som det var behov til definere på nytt og undersøke fra en helt ny synsvinkel. Ettersom den franske revolusjon og ny framgang innenfor vitenskap og filosofi var det en forståelse at mennesket ikke var spesielt i seg selv, men derimot typisk for sin plass i naturen.Shattuck, Roger (1980): The Forbidden Experiment. New York: Farrar Straus Giroux, s. 42 Det var et håp at ved å undersøke den ville gutten ville denne forståelsen få støtte. Han ble et kasusstudie i opplysningstidens debatt om forskjellene mellom mennesker og andre dyr.
På denne tiden ble den vitenskapelige kategorien Juvenis averionensis benyttet som et særskilt tilfelle av Homo ferus,Séguin, Édouard C. (1866): Idiocy: And its treatment by the physiological method, New York: W. Wood & Co. Se ulike tekstversjoner hos Archive.org beskrevet av svenske Carl von Linné i Systema naturae. Linné og hans oppdagelser førte til spørsmålet om «hva er det som gjør oss til mennesker?» En annen tanke som var utbredt i opplysningstiden var tanken om bon sauvage, den edle ville. Det var en tro at et menneske som eksisterte i ren naturtilstand ville være en «varsom, uskyldig, en som likte ensomheten, uforstående til ondskap og ikke i stand til å forsake bevisst skade.»Benzaquen, Adriana S. (2006): Encounters with Wild Children: Temptation and Disappointment in the Study of Human Nature, Montreal: McGill-Queen's UP, s. 163.
Filosofiske tanker, som eksempelvis foreslått av Rousseau, Locke og Descartes, ble utviklet på denne tiden. Disse tankene hadde en åpenbar innflytelse på hvordan gutten ble oppfattet og senere hvordan hans utdannelse ble konstruert av Itard.
Kolonialismens innflytelse Det er blitt påpekt at det var en «direkte forbindelse mellom kolonialismens diskurs utenlands og indre regulering av avvikere hjemme.»Simpson, Murray K. (2007): «From Savage to Citizen: Education, Colonialism, and Idiocy» i: British Journal of Sociology of Education 28 (5): 561–574 [p. 571]. doi:10.1080/01425690701505326. Den måten som europeere så på «de andre» i koloniene og andre eksotiske steder, var den samme måten som franskmenn så på den ville gutten fra Aveyron. Å mangle fornuft og forståelse i opplysningstiden var det samme som å være usivilisert. Holdningene som europeerne hadde overfor de andre hadde sin parallell i Victor da også han ble betraktet som «usivilisert» grunnet hans mangel på språk og derfor også fornuft. Disse karakteristikker definerte menneskeheten for Victors samtidige.
Utdannelse Det ble sagt at selv om han hadde vært utsatt for samfunn og utdannelse, ville han ha hatt liten framgang ved institusjonen under Sicard. Mange stilte spørsmål ved hans evner til å lære grunnet hans opprinnelige tilstand, og som det har blitt forklart, «det er en ting å si at et naturmenneske ikke er helt menneskelig, det er en helt annen ting å si at naturmennesket ikke kan bli helt menneskelig.»Yousef, Nancy (2001): «Savage or Solitary?: the Wild Child and Rousseau's Man of Nature» i: Journal of the History of Ideas 62 (2): 245–263. doi:10.1353/jhi.2001.0021. Etter at Sicard hadde blitt frustrert over mangelen på framgang med gutten, ble han etterlatt til å vandre rundt i institusjonen på egenhånd, inntil Jean Marc Gaspard Itard grep inn. Han besluttet å ta med seg gutten til sitt eget hjem slik at han lettere kunne dokumentere og overvåke hans utvikling.
Jean Marc Gaspard Itard thumb|Jean Marc Gaspard Itard (1774 – 1838), portrett fra nstitut National de Jeunes Sourds de Paris.
Jean Marc Gaspard Itard, en ung medisinerstudent, kom til å adoptere Victor og utga rapporter om hans framgang. Itard trodde to ting skilte mennesker fra dyr: empati og språk. Han ønsket å sivilisere Victor med det mål å lære ham å snakke og å vise menneskelige følelser. Victor viste betydelig framgang i begynnelsen i å forstå språk og lese enkle ord, men greide ikke å få framgang utover et rudimentært nivå. Itard skrev at «Under disse omstendigheter var hans øre ikke et organ for å forstå lyder, deres artikulasjoner og deres kombinasjoner; det var ingenting annet enn enkle virkemidler for selvoppholdelse som advarte mot farlige dyr som nærmet seg eller ville frukter som falt ned.»Itard, Jean-Marc-Gaspard (1962): The Wild Boy of Aveyron, s. 26
De to eneste frasene som Victor faktisk klarte å lære å stave var «lait» (melk) og «Oh, Dieu» (Å, Gud).Ingalls, Robert P. (1978): Mental retardation: the changing outlook. New York: Wiley. ISBN 0-471-42716-0, s. 86 Det synes derimot som om Itard var preget av mer samtidige oppfatninger mens han forsøkte å utdanne Victor. Rousseau synes å ha ment at «den naturlige assosiasjonen er basert på gjensidig fri og likeverdig respekt mellom folk.»Winch, Christopher (1996): «Rousseau on Learning: a Re-evaluation» i: Educational Theory 46 (4): 415–428. doi:10.1111/j.1741-5446.1996.00415.x. Denne forestillingen om hvordan lærling og undervisning var noe som, selv om det ikke ga de effekter han håpet på, viste seg likevel å være et skritt i retning av nye pedagogiske systemer. Ved å forsøke å lære om gutten som levde i naturen, kunne utdannelsen ble omorganisert og preget av denne forståelsen. Itard har blitt anerkjent som grunnleggeren av «oral utdannelse av døve; faget otolaryngologi, det vil si bruken av adferdsendring av alvorlig hemmede barn; og særlig utdannelse av mentalt og fysisk handikappete.»Carrey, Normand J. (1995): «Itard's 1828 Memoir on ‘Mutism Caused by a Lesion of the Intellectual Functions’: a Historical Analysis». i: Journal of the American Academy of Child & Adolescent Psychiatry 34 (12): 1655–1661. doi:10.1097/00004583-199512000-00016.
Mens Victor ikke greide å lære å snakke det språket som Itard forsøkte å lære ham, synes det som om Victor hadde framgang i sin adferd overfor andre mennesker. I Itards hjem var det hans husholderske madame Guérin som dekket bordet, og en kveld da hun gråt over tapet av sin ektemann, stoppet Victor med det han drev på med og viste trøstende oppførsel overfor henne. Itard rapporterte dette som framgang.Malson, L (1964): Les enfants sauvages. Mythe et réalité. Paris: Union générale des éditeurs, Collection 10/18. s. 234; sitert av Gaudreau, Jean; Canevaro, Andrea (1990): L'éducation des personnes handicapées hier et aujourd'hui. Les publications de la faculté des sciences de l'éducation - Université de Montréal. ISBN 2-920298-67-4, s. 71
Språk thumb|Charles-Michel de l'Épée (1712 – 1789) Det franske samfunn betraktet intellekt tilknyttet språk, det ene er ikke mulig uten det andre. Om de ikke ble tatt vare på av venner eller familie, ville de fleste mennesker som ble betraktet som «dumme», havne i forferdelige og fryktelige forhold. Imidlertid, en gang rundt 1750 var den noe annerledes som skjedde i Paris. En fransk prest, Charles-Michel de l'Épée, skapte den første offentlige spesialskole særskilt for døve og stumme. Hans institusjon ble gjort til et nasjonalt institusjon i 1790.Shattuck, Roger (1980): The Forbidden Experiment. New York: Farrar Straus Giroux, s. 61 Den nye interessen og den moralske forpliktelsen for døve og stumme inspirerte Itard til å oppfostre og forsøke å lære Victor å snakke. «Han hadde teorien til Locke og Condillac om at vi er født med tomme hoder og at våre tanker oppstår fra hva vi oppfatter og erfarer. Å oppleve bortimot ingenting av samfunnet, forble gutten en villmann.»Shattuck, Roger (1980): The Forbidden Experiment, s. 73.