Gengangere er et drama av Henrik Ibsen utgitt i 1881. Stykket hadde verdenspremiere i Chicago på Aurora Turner Hall 20. mai 1882, og ble fremført av norske og svenske immigranter, med den danske skuespilleren Helga von Bluhme i rollen som Helene Alving. Resten av skuespillerne synes å ha vært glade amatører, som ville slå et slag for Ibsens dramatikk.
Fra Ibsens tidlige utkast til plan for stykket:
Intensjon thumb|Charlotta Raa-Winterhjelm og August Lindberg som fru Alving og sønnen, den svenske oppsetningen i 1883. Med Gengangere viser Ibsen hvordan borgerskapets nedarvede meningsdannelser legger bindinger og stengsler for den frie livsutfoldelsen som har sønnen i huset, Osvald Alving, som sitt talerør. Under arbeidet med stykket skrev Ibsen til forleggeren Frederik Hegel i København: «Den sorte theologiske bande, som for tiden råder i det norske kirkedepartement, skal jeg ved lejlighed sætte et passende literært mindesmærke.» Her tenkte han nok på pastor Manders, som i hele sitt vesen fremstår som beskytter av datidens embetsmannsvelde. Men det kom til å bli fru Alvings opprør mot ektemann og samfunnsorden som gjorde størst inntrykk på publikum.Anne Marie Rekdal: «Ibsen, kvinnene og friheten» (s. 87), Peripeti.dk)
Ibsen selv påstår i brev til Georg Brandes 3. januar 1882, at: «Den storm, der har rejst sig imod Gengangere, var jeg forberedt på. Men jeg syntes ikke, jeg kunde tage noget hensyn dertil; det vilde have været fejghed.» Stykket som Ibsen omtalte som Et familjedrama i tre akter ble stemplet som et skandaleskuespill, og ingen av de faste teatrene ville eller turde sette det opp. Herman Bang skrev at «Uærbødigheden og Dumheden kørte omkap, saa der blev Dyrtid paa Skældsord til Nordens største Aand», og Georg Brandes mente senere at «Den Modtagelse, som Stykket fik i Norge og Danmark, røbede, hvor langt Ibsen var forud for sin Tid». Trondhjems Stiftsavis skrev «at man i enkelte rigtig «pene» Familier skal have slaaet Hovedet istykker paa Ibsens Byste.» For Et dukkehjem (1879) fikk han kritikk fordi Nora forlot ektemannen, nå viste han hvordan det gikk om en kvinne ikke forlot et skakkjørt ekteskap.
Til John Paulsen fortalte Ibsen under en regnfull spasertur i Berchtesgaden sommeren 1880 at han arbeidet på et nytt drama, «en familiehistorie trist og graa som denne regndag». Om plasseringen av stykket fortalte Ibsen til forfatteren Paul Lindau at han hadde «die Gegend von Bergen im Sinne gehabt» (= hatt traktene ved Bergen i tankene). Handlingen foregår «på fru Alvings landeiendom ved en stor fjord i det vestlige Norge». Fra herregården er det utsikt til fjorden, breen og fjelltindene, noe som kan lede tanken hen på Rosendal baroni som stemmer med den øvrige beskrivelsen i stykket, med dampskipsforbindelse til byen, post og landhandel.Kirsti Boger og Inge S. Kristiansen: «Bruddet mellom Ibsen og Paulsen - en pennefeide?»
Stykket har både naturalistiske og realistiske trekk.
Persongalleri Fru Helene Alving, kaptein og kammerherre Alvings enke Osvald Alving, hennes sønn, maler Pastor Manders Snekker Engstrand Regine Engstrand, datter til Johanne og kaptein og kammerherre Alving Johanne, stuepiken til fru Alving Snekker Engstrand har blitt pålagt farsansvar for Regine, for at hun ikke skal finne ut at hennes virkelige far er Kammerherre Alving. Han planlegger å åpne et sjømannshjem, et slags bordell, der Regine skal være del av «underholdningen». Snekker Engstrand later også til å være den som er ansvarlig for ildpåsettelsen av asylet, som ofte blir regnet som klimaks i stykket. Han legger skylden for dette på Pastor Manders, som i sitt naive sinn tror Engstrand, og til og med roser ham for hans edle sjel når han tilbyr seg å hjelpe til. På denne måten vinner Engstrand pastorens tillit, og får ham til å rykke inn som sponsor for Engstrands tvilsomme prosjekt med sjømannshjemmet.
I Ibsens sceneanvisninger blir Engstrand beskrevet som en mørk og truende figur. Hans «venstre ben er noget krumt; under støvlesålen har han en trædklods». Ut ifra denne beskrivelsen har mange trukket paralleller mellom Snekker Engstrand og djevelen, og ser ham som en representasjon av det onde i stykket. Snekker Engstrand har vært portrettert av mange skuespillere, for eksempel Trond Brænne (Nationaltheatret, 2006), Morten M. Faldaas (Riksteatret, 2005) og Stig Henrik Hoff (Trøndelag Teater, 2004).
Handlingen thumb|left|Scene fra Nathionaltheatrets oppsetning av Gengangere. Fru Alving i Helen Brinchmanns skikkelse Sceneweb.no: Gjengangere (1972) sitter i en lenestol ved et bord. Bak står Regine Engstrand (Frøydis Armand). På bordet står en flaske sjampanje og mange bøker. Forestillingen hadde premiere 4. oktober 1972. Handlingen finner sted i enkefru Alvings borgerlige hagestue på en «landeiendom ved en stor fjord i det vestlige Norge.» I stykket møter vi Helene Alving og hennes sønn Osvald, akkurat hjemkommet fra Paris etter å ha forsøkt å livnære seg der som kunstmaler. Fru Alving holder på å bygge et asyl for pengene kammerherre Alving har etterlatt seg. Pastor Manders, som er på besøk for første gang siden kammerherren døde, står som byggeforetagendets høye beskytter. Han ser på det hele som en velgjerning styrt av Guds velsignende, lykkebringende og vernende hånd over prosjektet, og av hensyn til sakens omdømme taler han Helene Alving fra å forsikre bygningen. Fru Alving minner Manders på den gangen hun forsøkte å forlate ektemaken, og han overtalte henne til å vende tilbake. Nå avslører hun for ham at hennes samliv med Alving kun har vært en fasade, hvor hans umettelige omgang med kvinner og alkohol gjorde hverdagen uutholdelig. Derfor var det også at hun sendte Osvald fra seg, så han ikke skulle oppdage sin fars laster, hans løslevnet og slappe natur. Hun bygger også barneasylet «Kammerherre Alvings minne» for å forhindre at Osvald arver noe som helst fra sin far, heller ikke pengene. Hun ønsker at han skal arve absolutt alt etter seg selv. Det viser seg imidlertid at Osvald har klare erindringer om sin far, og at han ikke er kommet hjem på midlertidig besøk, men for å dø av en livstruende sykdom, som arter seg ved anfall av bevisstløshet og tiltakende sløvsinn. Den alminnelige oppfattelse i samtiden var at han hadde pådratt seg en syfilitisk sykdom.
Da asylet brenner ned dagen før den høytidelige åpningen, legger snekker Engstrand, Regines stefar, skylden på pastor Manders for uforsiktig omgang med lysene under andakten for bygningsarbeiderne. Snekkeren lover derimot å ta skylden for brannen hvis Manders gir ham penger til å bygge et sjømannshjem (egentlig et bordell for sjømenn) i byen, noe pastoren går med på. Engstrand ønsker å få med seg stedatteren Regine til å hjelpe til på bordellet, men dette nekter hun. Regine har lagt planer om å returnere til Paris sammen med Osvald. Fru Alving forteller så Regine at kammerherren er hennes egentlige far, og at hun og Osvald er for halvsøsken å regne. Regine svarer med raseri over at det har vært holdt skjult for henne og ønsker straks å forlate posten som hushjelp. Dermed ødelegges også Osvalds plan om at hun skal ta livet av ham med morfin. Osvald ber nå sin mor om å overta esken med morfin-tabletter og gjøre ende på hans lidelser når han trer inn i tredje stadium av syfilis og ikke lenger er i stand til å gjøre det selv. Fremskyndet av brannen får Osvald et nytt anfall og roper: «Mor, gi' mig solen.» Hun blir forvirret og handlingslammet og svarer: «Nei; nei; nei! – Jo! – Nei; nei!» Dramaet ender uavklart.
Sitater Fru Alving: Men hvad har De da forresten egentlig at indvende imod de bøger? / Pastor Manders: Indvende? De tror dog vel ikke, at jeg beskæftiger mig med at granske sådanne frembringelser? / Fru Alving: Det vil sige, De kender sletikke, hvad De fordømmer? / Pastor Manders: Jeg har læst tilstrækkeligt om disse skrifter for at misbillige dem. / Fru Alving: Ja men Deres egen mening – (Første akt) Fru Alving: De har nu talt, herr pastor; og imorgen skal De tale offentligt til min mands erindring. Jeg skal ikke tale imorgen. Men nu vil jeg tale lidt til Dem, ligesom De har talt til mig. (Første akt.) Fru Alving: For jeg ser det nok; jeg har dig ikke; du må vindes! (Tredje akt.) Osvald: Mor, gi’ mig solen. (Mot slutten av tredje og siste akt.)
Tittel Tittelen Gengangere har en dobbeltbetydning, nemlig gjengangere som i «spøkelser», og som fenomener som gjentar seg. Helene Alving overhører Regine og Osvald som flørter inne i spisestuen og kjenner gjentakelsen av Alvings lek med Regines mor for lenge siden, den som resulterte i at Regine kom til verden. Den engelske tittelen Ghosts og den tyske tittelen Gespenster mister denne dobbelte betydningen.
Sykdom Hvilken sykdom Osvald lider av nevnes aldri ved navn i stykket, men det ble straks oppfattet slik at han led av syfilis, som var en svært utbredt og vanlig sykdom den gang. En mente det hang sammen med lettsindig livsførsel. Ifølge tidens kristne, religiøse tenkning var syfilis nærmest ensbetydende med arvesynden, som nedfelles fra en generasjon til den neste. Den tåken Osvald faller inn i slutten av stykket, er karakteristisk for tredje stadium av sykdommen.
I et medisinsk fundert foredrag fra 1884, som omhandlet sykdomstilfeller i dikterkunsten, påpekte professor dr.med. Seved Ribbing<ref>Seved Ribbing, Svenska Riksarkivet]</ref> det eiendommelige i at kammerherre Alving også hadde gitt liv til en kjernesunn datter, Regine. Altså kunne det vel være fru Helene Alving selv som var opphav til sønnens sykelighet: Den gamle Sandhed, at Fædrenes Misgjerninger hjemsøges paa Børnene, har i Forening med Forestillinger om den nys antydede Sygdoms arvelige Natur lokket Henr. Ibsen til først i Et Dukkehjem at gjøre Antydninger om en saadan Fædrene Arvs Indflydelse i Dr. Ranks Person, dernæst at tage Skridtet helt ud i Gjengangere, hvor den ulykkelige Oswald Alving fremstilles som Offer for Faderens tøjlesløse Liv. Men den snilrige Forfatter har desværre forladt Erfaringens sikre Mark og konstrueret et Forhold, hvortil Livet intet Modstykke kan præstere. En Sygdomsform som Oswald Alvings kommer aldrig af arvelig Aarsag, og naar den findes, maa vi med den i Stykket anførte udenlandske Læge antage, at Oswald ikke har kunnet taale sit saakaldte herlige Frihedsliv. Den specifike Sygdom, hvortil der sigtes, rammer sit uskyldige Offer i den første Barndom, og enten dræber Giften hurtig, eller ogsaa kan den ved god, heldig Sundhedspleje svækkes saaledes, at den i de senere Dage viser ringe eller slet ingen Spor af sin Tilværelse. Har Forfatteren derimod tænkt paa en anden Art af Sygdommen, saa møde vi den Urigtighed, at Kammerherre Alving, stadig fortsættende sine vilde Udsvævelser, efter Oswalds Fødsel er bleven Fader til et i fysisk Henseende kjærnesundt Væsen som Regina, hvorfor der paanødes en saadan Tolkning som at Faderen trods Alt har været sund, men at Forskjellen mellem Børnene er betinget af Mødrene. Herefter maatte Oswalds Sygdom blive en Arv efter Fru Alving. Hvorledes man betragter dette Drama, træder dets naturlige Umulighed klart frem, og hvor udmærkede Sandheder det end paa anden Vis indskærper, tilhører det langt mere Fantasiens end Virkelighedens Verden, hvad der dog lader dets Lærdomme miste noget af den Kraft, de vilde ejet, hvis Handlingen var bygget paa Erfaringens Grund. I En Folkefjende har Ibsen derimod tilfredsstillende og mønstergyldigt anvendt Nutidens Opdagelser om Bakterier som Sygdoms-Aarsager.Seved Ribbing 1884, s. 355.