George Nathaniel Curzon, 1. marki Curzon av Kedleston, (født 11. januar 1859 i Kedleston i Derbyshire, død 20. mars 1925 i City of Westminster), kjent som lord Curzon av Kedleston mellom 1898 og 1911 og som jarl Curzon av Kedleston mellom 1911 and 1921, var en britisk politiker fra Det konservative parti, visekonge av India (1899-1905), utenriksminister (1919-1924) og leder av House of Lords fra 1924 og til sin død. Han var kandidat til å bli statsminister i 1923, men flertallet i det konservative partiet syntes det var uheldig at partiet skulle ledes av en lord, slik at valget falt på Stanley Baldwin i stedet. Han var sentral i delingen av Bengal i 1905 og han tegnet opp Curzonlinjen som demarkasjonslinje mellom polske og russiske styrker i Øst-Europa i 1919. Han var omstridt i sin samtid og det hersket ulike oppfatninger om ham, og «det ble sådd med like rause hender både takknemlighet og harme langs hans vei». Han kunne stå i endeløse krangler og hans arroganse og lite fleksible holdning ga ham flere fiender.
Bakgrunn mini|left|200px|Barndomshjemmet og familiegodset Kedleston Hall Curzon var den eldste sønnen og det nest eldste barnet til Alfred Curzon, 4. baron Scarsdale (1831–1916), rektor i Kedleston i Derbyshire, og hans hustru Blanche (1837–1875), datter av Joseph Pocklington Senhouse av Netherhall i Cumberland. Han ble født på familiegodset Kedleston Hall, som er bygget på det stedet hans familie, av normannisk opphav, hadde bodd siden 1100-tallet. Navnet stammer fra Notre-Dame-de-Courson i departementet Calvados i den franske regionen Normandie.
Moren, utslitt av barnefødsler døde av blodforgiftningGilmour, side 17 da han var 16 år, og hans far overlevde moren med 41 år. Imidlertid hadde ingen av foreldrene noen stor innflytelse på Curzons liv. Lord Scarsdale var en streng og lite overbærende far som holdt på de lange familietradisjonene om at landeierne skulle holde seg på sine eiendommer og ikke reise rundt i verden. Han hadde derfor lite sympati for de reisene hans sønn senere skulle gjennomføre i Asia i årene 1887 til 1895, noe som gjorde ham til en av de mest bereiste menn som satt i en britisk regjering. En viktigere person for Curzon i hans oppvekst var den brutale guvernanten Ellen Mary Paraman, og hennes tyranni i oppveksten stimulerte hans kampinstinkter og tvangsforestillinger i hans natur. Paraman tvang ham i perioder til å paradere gjennom landsbyen med en konisk formet hatt med ord som «løgner», «snik» og «feiging». Curzon skrev senere at «ikke noe barn med så god bakgrunn har grått så mye med god grunn». mini|left|200px|George Curzon som tenåring på Eton College på 1870-tallet Han fikk sin skolegang ved Wixenford School,Philip Holden: Autobiography and Decolonization: Modernity, Masculinity, and the Nation-state (2008), s. 46 Eton College og Balliol College i Oxford. Ved Eton ble han en av favorittene til Oscar Browning, men beskyldninger om at forbindelsen var for intim førte til at hans velgjører og beskytter måtte slutte.«Oscar Browning (1837–1923), som ble sparket fra Eton i september 1875 under mistanke av pederasti, delvis på grunn av hans forbindelse med den unge George Nathaniel Curzon» («... Oscar Browning (1837–1923), who had been sacked from Eton in September 1875 under suspicion of paederasty, partly because of his involvement with young George Nathaniel Curzon») i Michael Kaylor, Secreted Desires 2006 s.98«Hans intime, indiskrete vennskap med en gutt i et annet boarding-hus, G.N. Curzon [...] framprovoserte en krise med [rektor] Hornby [....] Midt i den nasjonale diskusjonene ble han avskjediget i 1875 under påskudd av administrativ ineffektivitet, men faktisk fordi hans innflytelse ble antatt å være seksuelt smittsom»(«His intimate, indiscreet friendship with a boy in another boarding-house, G. N. Curzon [...] provoked a crisis with [Headmaster] Hornby [….] Amid national controversy he was dismissed in 1875 on the pretext of administrative inefficiency but actually because his influence was thought to be sexually contagious») i Richard Davenport-Hines, Oscar Browning DNB Allerede mens han var ved Eton ble han en kontroversiell figur som enten ble sterkt likt eller mislikt med samme intensitet av både medelever og lærere. Dette sjeldne talentet for både tiltrekning og frastøtelse ble ved ham resten av livet; få mennesker var nøytrale til ham.
Blant hans venner fra Oxford var Cecil Spring-Rice og Edward Grey.
Han pådro seg som tenåring en ryggmargsskade da han red, noe som gav ham smerter resten av livet, og var i tillegg også plaget av søvnløshet i perioder. Ryggskaden førte til at han måtte gå med et metallkorsett, noe som hemmet hans bevegelser noe og dette bidro til en oppfatning om at han var stiv og arrogant. Under hans tid ved Oxford ble det laget en nidvise om ham, og denne skulle følge ham resten av livet: My name is George Nathaniel Curzon, I am a most superior person. My cheeks are pink, my hair is sleek, I dine at Blenheim once a week.Gilmour, side 30
Tidlig karriere, reiser og forfatterskap mini|Lord Curzon i 1890-årene Curzon ble assisterende personlig sekretær for statsminister lord Salisbury i 1885, og ble året etter parlamentsmedlem fra valgkretsen Southport i det sørvestlige Lancashire. Han jomfrutale, som hovedsakelig var et angrep på irsk hjemmestyre og irsk nasjonalisme, ble betraktet på samme måte som hans opptreden i debattklubben Oxford Union Society ved Oxford: glimrende og veltalende, men også litt for arrogant og litt for selvsikker. Senere opptredener i Underhuset, ofte i spørsmål tilknyttet Irland eller reformer av House of Lords (som han støttet), møtte samme dom. Han var statssekretær for India i 1891 til 1892 og statssekretær i Foreign and Commonwealth Office i årene 1895 til 1898.
Samtidig fortok han omfattende reiser i Asia: Det russiske keiserrike og Sentral-Asia (1888–89), en lang reise i Persia september 1889 til januar 1890), Siam, Fransk Indokina og Korea (1892), og en dristig tur inn i Afghanistan og Pamir-fjellene (1894). Han skrev en rekke bøker fra sine reiser, hvor han beskriver det sentrale og østlige Asia og relevante politiske problemstillinger. Han framstår som en dristig og engasjert reisende, fascinert av livet i Orienten og geografien, og han mottok Royal Geographical Societys gullmedalje for sin utforskning av Amu-Darja (Oxus). Reisevirksomheten ga ham anledning til å studere Asias problemer og deres innvirkning på Britisk India, mens de også virket forsterkende på hans stolthet over sitt eget land og dets imperialistiske oppgave.
Curzon anså russerne for å være den største trusselen mot Britisk India, Storbritannias viktigste koloni, helt fra 1800-tallet og fram til tidlig på 1900-tallet. I 1879 begynte russerne byggingen av Den transkaspiske jernbanen langs Silkeveien, offisielt kun for å sikre lokal kontroll. Jernbanen startet i Krasnovodsk i Turkmenistan ved Det kaspiske hav og går sørøst gjennom Karakum-ørkenen, gjennom Asjkhabad, fortsetter langs Kopet Dag-fjellene og fram til Tejen. Curzon bruker et helt kapittel i sin bok Russia in Central Asia in 1889 and the Anglo-Russian Question til å diskutere hvilken trussel dette kan utgjøre med Britisk India.Curzon, Russia in Central Asia (1967), s. 272. Denne jernbanen forbandt Russland med de rikeste og viktigste byene i Sentral-Asia den gangen, herunder den persiske provinsen Khorasan,Denis Wright: «Curzon and Persia», The Geographical Journal 153#3 (november 1987): 343. og gjorde dem i stand til å raskt kunne overføre militære styrker og forsyninger i området. Curzon trodde også at den medførende økte gjensidige økonomiske avhengigheten mellom Russland og Sentral-Asia ville være ødeleggende for britiske interesser.Curzon, Russia in Central Asia, s. 277.
Han fulgte dette opp i det som er ansett som hans hovedverk Persia and the Persian Question, fra 1892,Curzon: Persia and the Persian Question (1892) Longmans, Green, and Co., London og New York.; faksimile:** Bind 1 (paperback) av George Nathaniel Curzon, Adamant Media Corporation ISBN 978-1-4021-6179-7 (22. oktober 2001) Utdrag** Bind 2 (paperback) av George Nathaniel Curzon, Adamant Media Corporation ISBN 978-1-4021-6178-0 (22. oktober 2001) Utdrag Dette verket kan sees på som en oppfølgning av Russia in Central Asia.Denis Wright: «Curzon and Persia», The Geographical Journal 153#3 (november 1987):346. Curzon ble engasjert av The Times til å skrive en artikkelserie om de politiske forholdene i Persia, men mens han var på reise bestemte han seg for å skrive en bok om landet som helhet. Denne to-bindsboken dekker Persias historie og styringssystem, samt tallmateriale, kart og fotografier, hvorav flere er tatt av Curzon selv. Curzon ble støttet av Persia-eksperten, general Albert Houtum-Schindler og Royal Geographical Society (RGS), som begge hjalp ham med å få tilgang til materiale som en utlending normalt ikke ville få tilgang til. General Schindler bisto Curzon med informasjon om Persias geografi og ressurser, og var i tillegg en uoffisiell redaktør. Kartet som følger bindene var av RGS, men ble senere oppgitt som unøyaktige av britiske myndigheter hvor det angitt at de omstridte øyene nær Hormuzstredet, Sirri, Abu Musa og Tunb-øyene tilhører Persia.Wright, «Curzon and Persia», sidene 346–347 Curzon var forferdet over sin egen regjerings manglende evne og apati i forhold til å se Persia som en verdifull forsvarsbuffer mot russisk innblanding.Brockway, Thomas P.: «Britain and the Persian Bubble, 1888–1892», The Journal of Modern History, 13.1 (mars 1941):46.
Første ekteskap (1895-1906) mini|Døtrene Cynthia (t.v.) og Mary Irene (t.h.) med moren Mary i midten i 1900 mini|left|150px|Mary Victoria Leiter, malt av Alexandre Cabanel i 1887 I 1895 giftet Curzon seg med Mary Victoria Leiter, datter av Levi Ziegler Leiter, en amerikansk milliardær av tysk, mennonittisk bakgrunn og med-grunnlegger av varemagasinet Field & Leiter (i dag Marshall Field's) i Chicago.
Hun ble med ham da han var visekonge i India, men mot slutten av sommeren 1904 alvorlig syk, og ble aldri helt frisk fra dette. Da hun igjen ble syk i juli 1906, døde hun den 18. i samme måned i sin ektemanns armer, i en alder av 36 år.Maximilian Genealogy Master Database, Mary Victoria LEITER, 2000 Dette var Curzons største personlige tap i hans levetid.
Hun ble gravlagt i kirken i Kedleston, hvor Curzon tegnet et minnesmerke for henne, et gotisk kapell som ble føyd til på nordsiden av skipet. Selv om han verken var en hengiven eller konvensjonell kirkegjenger, bevarte Curzon en enkel religiøs tro, i sine senere år hevdet han ofte at han ikke var redd for å dø da dette ville gi ham anledning til å møte Mary igjen i himmelen.
De fikk tre døtre i en nært og lykkelig ekteskap: Mary Irene, som senere arvet farens baroni Ravensdale og ble life peer i kraft av sine egne fortjenester Cynthia, som ble første hustru til politikeren sir Oswald Mosley Alexandra Naldera, kalt «Baba», som giftet seg med Edward Dudley Metcalfe, kalt «Fruity» Metcalfe, som var bestevenn, forlover og stallmester for Edvard VIII.
Lord Curzon måtte overbevises om at Oswald Moseley var en passende ektemann for datteren Cynthia, ettersom han mistenkte ham for hovedsakelig å være ute etter sosial anseelse og datterens arv. Bryllupet ble likevel en av årets begivenheter i 1920, og flere europeiske kongelige deltok.
Visekonge av India mini|Lord Curzon på sin første reise i India som visekonge, til den store stupaen i Sanchi, 28. november 1899 mini|Lord og lady Curzon på jakt i India i 1903
Han ble i januar 1899 utnevnt til visekonge av India. Han ble utnevnt til irsk adelsmann som Baron Curzon av Kedleston, i County of Derby, med virkning fra dagen for hans utnevnelse. Dette adelskapet ble lagt innenfor den irske adelen, og er det siste som ble opprettet, slik at Curzon eventuelt kunne være fri, fram til sin fars død og han arvet hans familietittel, til å kunne stille til valg igjen til Underhuset ved tilbakekomsten til Storbritannia.