Søren Christian Sommerfelt (1794–1838) var en norsk prest, topografisk-økonomisk forfatter og botaniker. Han var prest i Saltdal, Asker og Ringebu. Han var botaniker ved siden av prestegjerningen og arbeidet særlig med å kartlegge sporeplanter. I første del av 1800-tallet ble han regnet for å være en av Norges dyktigste botanikere. Sommerfelt hadde god kjennskap til hele planteriket, og han regnes som den siste norske botaniker med like god kjennskap til alle grupper av høyere og lavere planter.
Hans bok Physisk-oeconomisk Beskrivelse over Saltdalen i Nordlandene (1827) var skrevet i tråd med datidens stilideal for topografisk-økonomiske bygdebeskrivelser. Den skildret både geografi, geologi, klima, folkeliv, kultur og samfunn i Saltdal. Han beskriver særlig den vanlige næringsveien i Saltdal: fiskerbondens kombinasjon av gårdsbruk, fiske og båtbygging.
Liv og virke
Liv og familie Søren Christian Sommerfelt ble født 9. april 1794 på gården Sukkestad på Toten (nå innenfor Østre Toten). Sommerfelt var sønn av amtmann Christian Sommerfelt og Anna Sophia Hagerup og vokste opp på gården Sukkestad. Sommerfeldt er en dansk-norsk slekt der en rekke medlemmer var embetsmenn.Finn-Egil Eckblad: Søren Christian Sommerfelt, Norsk biografisk leksikon Morens far var byfogd i Christiania (Oslo).
Han fikk som barn gjennom faren en sterk interesse for naturvitenskap. Han fikk sterke impulser fra presten Hieronymus Heyerdahl, som var familiens nabo. Heyerdahl ble Sommerfelts lærer i ungdomstiden og livslange venn. Sommerfelt hadde som barn utviklet en god observasjonsevne, og en uvanlig evne til raskt fastslå karakteristika og kjennetegn hos dyr og planter.
Da Sommerfelt fylte 15 år, ble han sendt til København, hvor han ble student ved Københavns Universitet høsten 1811. Allerede det første året under sin Examen philosophicum gikk han på forelesninger i naturvitenskapelige emner hos professorene Jens Wilken Hornemann (botanikk), Jens Rathke (zoologi) og Gregers Wad (geologi).
Sommerfelt giftet seg med Jørgine Maria Krohn (datter av Johan Jørgen Krohn) på Land 28. mai 1818. Sommerfelt og Jørgine Marie fikk barn sammen, fem jenter og fem gutter. Da han døde, var hun svanger med det tiende barnet. Hun måtte oppdra barna alene og hadde ingen stor pensjon å leve av. Flere av barna tok høyere utdannelse, blant annet Christian Sommerfelt, prest, ordfører og stortingsmann, og Carl Linne Sommerfelt, som ble rektor ved Kristiansand katedralskole.
Under en studiereise på Vestlandet pådro han seg tyfoidfeber. Dette førte til varig svekket helse, med gikt og dårlig syn. Han døde 29. desember 1838 i Ringebu.
Studier Sommerfelts opprinnelige plan var å studere teologi, til tross for sin sterke interesse for naturvitenskap. Det var på den tiden meget få stillinger innenfor naturvitenskap som kunne gi arbeid og inntekt. Teologi var datidens «brødstudium» som ga sikre muligheter for embete og lønn. De som studerte naturvitenskapelige fag hadde enten stor formue eller en stilling å gå til etter studiene.
Sommerfelt hadde fått løfte om en vitenskapelig stilling ved det nyopprettede Det Kongelige Frederiks Universitet i Kristiania, da han gikk til naturvitenskapen. Han skulle bli «Docent i Oeconomien» som til tross for tittelen, var naturvitenskapelig. Sommerfelt skrev om dette i forordet til sitt verk Supplementum Florae Lapponicae. Den ble også nevnt i en selvbiografi som han leverte til Kungliga Vetenskapsakademien i Stockholm. Ansettelsen ble hindret av unionsoppløsningen i 1814 og av at universitetet kom under en ny administrasjon. Han reiste deretter til Kristiania, der han fortsatte sitt teologiske studium og i 1816 avla teologisk embetseksamen. Den 12. februar 1818 ble han utnevnt til sogneprest i Saltdal.
Sogneprest i Saltdal
I juni 1818, det året han ble gift, tiltrådte han stillingen som sogneprest i Saltdal. I Saltdal oppdaget han stedets uvanlige flora og gjorde mange observasjoner som etter hvert ble til et stort vitenskapelig verk. Av spesiell interesse for historikere er hans beskrivelse av kultur og folkeliv i Saltdal på denne tiden. Hans beskrivelser omtales som den beste beskrivelsen av et nordnorsk bygdesamfunn på denne tiden og kan brukes til å forstå forholdende også andre steder i landsdelen.
Han arbeidet svært mye med botaniske observasjoner i Saltdal samtidig som arbeidet fullt ut som sogneprest. Biskopen over Nordlandene og Finmarken Mathias Bonsach Krogh (1754–1828) ga ham sitt beste skussmål for prestegjerningen da han forlot Saltdal i 1824.
I 1880-årene, et halvt århundre etter at Sommerfelt hadde forlatt Saltdal, fortaltes det anektoter om sognepresten som streifet rundt i fjellene. Det fortelles at han mistet en hammer i området ved Solvågtinden som ingen siden hadde funnet. En annen hendelse var at en same skulle vise ham et hvalskjelett et sted ved Solvågtinden, men som samen ikke greide å finne igjen.
Konflikt med Jens Rathke På Sommerfelts tid ble det opprettet et professorat i biologi, og Christen Smith (1785–1816) ble utnevnt til professor i «statsøkonomie og botanikk» i 1814. Smith omkom under en vitenskapelig ekspedisjon på Kongofloden før han hadde tiltrådt. Universitetets andre botaniker, lektor Martin Richard Flor, døde i 1820. Etter dette ble det en stagnasjon innenfor botanikken i Norge. Undervisningen ved universitetet og ledelsen av Botanisk hage blir overtatt av professor i zoologi Jens Rathke (1769–1855).
Etter Smiths død ble Rathke direktør for botanisk hage, og han benyttet gasjen etter Flor til «forøkelse av den botaniske haves bibliotek og nasjonalmuseet». Sommerfelt kom sannsynligvis tidlig i konflikt med Rathke. Han kritiserte Rathke for å ikke anskaffe spesiallitteratur til undervisningen i botanikk samt for vanskjøtsel av Botanisk hage. Sommerfelt klaget over at det ikke var ansatt en botaniker til å bestyre hagen. Han mente at dette var årsaken til at navngivingen (etikettene) på plantene var forvirrende, og han nevnte spesielt at en og samme planteart kunne være oppgitt med inntil 17 forskjellige navn. Han påsto at studentene neppe kunne hente noen kunnskap fra hagen. Denne kritikken gjorde Rathke lite velvillig innstilt overfor Sommerfelt.
Matthias Numsen Blytt (1789–1862) ble utnevnt til lektor i botanikk i 1828, en stilling som hadde stått ledig siden Flor døde. Mykologen Finn-Egil Eckblad (1923–2000) som har skrevet biografi om ham, mener at Sommerfelt burde vært foretrukket, men at konflikten med Rathke satte en stopper for det.
Professor Jens Holmboe (1880–1943) skrev i sitt hundreårsminne over Sommerfelt i 1938 at det må ha vært en bitter skuffelse for ham aldri å få en akademisk stilling som botaniker. Videre skrev Holmboe at Sommerfelts arbeid ved siden av prestegjerningen ga ham «plass blant sitt århundres høiest fortjente norske botanikere». Rathke var Norges eneste lærer i botanikk fra 1820 og frem til Blytt i 1828 ble lektor og i 1837 professor.
Videre prestegjerning og sykdom Den 24. februar 1824 ble han residerende kapellan i Asker prestegjeld og i 1827 ble han sogneprest i Ringebu prestegjeld. Samme år som han ble sogneprest i Ringebu hadde han vært på en studiereise på Vestlandet og pådratt seg tyfoidfeber. Dette førte til varig svekket helse, med gikt og dårlig syn. Til tross for sykdommen fortsatte han med botaniske studier frem til han døde bare 44 år gammel. To år før sin død samlet han ledende skandinaviske botanikere på Ringebu.
Alexis E. Lindblom skrev i nekrologen i Botaniske Notiser at det spesielt var synet til Sommerfelt som ble svekket av sykdommen. Dermed kunne han ikke gjøre noen undersøker av moser og lav, heller ikke kunne han ha gleden av å lese.
Vitenskapelig arbeid
Sommerfelt hadde stor kjennskap til hele planteriket, og han regnes som å være den siste norske botaniker med like god kjennskap til alle grupper av høyere og lavere planter. På denne tiden ble også sopp studert og betraktet som «lavere planter», en del av planteriket. Sommerfelt var mest opptatt av de lavere plantene. Ved siden av Sommerfelt var var svensken Göran Wahlenberg (1780–1851) den første botanikerne som kartla sopp i Norge på 1800-tallet. Wahlenberg studerte planter og særlig sopp i Nord-Norge, med hovedverket Flora Lapponica (1812).
Sommerfelt syslet med vitenskapelige arbeider i ensomhet og i fristunder.
Physisk-oeconomisk Beskrivelse over Saltdalen i Nordlandene Da Johan Ernst Gunnerus tiltrådte som biskop i Trondheim i 1758 sendte han et hyrdebrev til bispedømmets prester, hvor han oppfordret dem til å skrive lærde skrifter. Et av de første resultatene av dette var Hans Strøms Physisk og oeconomisk Beskrivelse over Søndmørs Fogderie (1762-1769). Flere av tidens prester og sorenskrivere skrev bøker eller avhandlinger med titler som Beskrifelse over NN Præstegield, Naturlig og oeconomisk Beskrivelse over NN Præstegield, eller Topographisk beskrivelse av NN Præstegield. Sommerfelts beskrivelse Physisk-oeconomisk Beskrivelse over Saltdalen i Nordlandene er et sent, men sjangertro tilfelle av denne sjangeren.
Sommerfelts avhandling ble først utgitt i 1827 i Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs Skrifter. Det er en bred beretning om etnografiske og økonomiske forhold, samt naturvitenskapelige forhold som geografi, geologi, klima og fortegnelse over planter og dyr.
Saltdalsamfunnet er beskrevet i detalj uten subjektive eller fordomsfulle kommentarer til det han beretter om. Han bemerker at folk i alminnelighet var meget gudfryktige, at de besøkte kirken flittig, at bordbønn og husandakt var vanlig og at de eldre sjelden banner. En spesiell skikk var at de aldri slaktet noen husdyr om sommeren, hvilket betydde at det heller ikke serverte kjøttmat i brylluper. Denne oppfatningen skyldes at «[…] de ansee det for Synd at slagte Dyret i dets glædeligste Tid […]»
Sommerfelt laget en liten samling av 52 ord fra Saltdalen som han plasserte i et «Anhang». Flere av ordene finnes i eldre samlinger av ord fra landsdelen. Han kommenterer noen grammatikalske særegenheter i dialekten, nemlig apokope og «Det privative U udtales her altid som O, f. EX. omuelig, oskikkelig».
Sommerfelt oppdaget og beskrev det unike plantelivet i Junkerdalen og Junkerdalsura. I dag er området vernet som Junkerdalsura naturreservat, og ligger i tilknytning til Junkerdal nasjonalpark. Boken Physisk-oeconomisk Beskrivelse over Saltdalen i Nordlandene kom ut tre år etter Eiler Hagerup Rosenvinges beskrivelse av Salten var utgitt. Sommerfeldts onkel Ole Hannibal Sommerfeldt hadde tidligere, i 1799–1800 publisert en Kort Beskrivelse over Finmarken, og i 1834 skrev presten Iver Ancher Heltzen en tilsvarende Ranens Beskrivelse, som ble publiserte første gang i 1975. Det meste av opplysningstidens topografiske litteratur i Norge skildret forhold i sørnorske områder. Sommerfelts beskrivelse av Saltdalen var et av få bidrag nordfra, og ble oppfattet som et viktig bidrag til datidens kartlegging av landet.
Supplementum florae lapponicae Supplementum Florae Lapponicae quam edidit Dr. Georgius Wahlenberg (1826) er Sommerfelts mest betydningsfulle verk, og tittelen viser til at han betraktet det som et tillegg til Wahlenbergs Flora Lapponica (1812). Med dette verket og Saltdalsbeskrivelse kartla han 400 sopp og slimsopp. Antall kjente sopper i Norge økte med dette betydelig: Johan Ernst Gunnerus (1718–1773) hadde tidligere kartlagt rundt 80 arter av sopp. I verket beskrives en rekke plantearter som var nye for vitenskapen. Avhandlingen økte antall registrerte planter i Nord-Norge med flere hundre.