thumb|Inngangspartiet til grottene Massakren i Fosse Ardeatine (i de ardeatinske grottene, egentlig gruveganger) var en massakre i mot italienske sivile utført av tyske styrker under andre verdenskrig. Massakren skjedde den 24. mars 1944 og var en gjengjeldelsesaksjon for et angrep utført av italienske partisaner dagen før. I alt ble 335 italienere henrettet, minst 10 for hver drepte tysker. Omkring 70 tyske offiserer og soldater medvirket ved massakren.Resta, G., & Zeno-Zencovich, V. (2013). Judicial “Truth” and Historical “Truth”: The Case of the Ardeatine Caves Massacre. Law and History Review, 31(4), 843–886. doi:10.1017/S0738248013000485
Beskrivelse Stedet ligger rett sør for Roma, der står et monument over 335 personer som ble offer for nazistene. Massakren var en represalie for et angrep utført av italienske partisaner dagen før. En gruppe kommunistiske motstandsmenn drepte da en større gruppe politimenn fra Ordnungspolizeiregiment Bozen ved et bombeangrep på Via Rasella nær Piazza Barberini i det sentrale Roma. Av dem ble 32 drept av bombe eller skytingen etterpå. Noen skuddhull er fremdeles bevart i husfasader ved gaten. Angrepet ble utført av 16 partisaner fra det kommunistdominerte Gruppo d'Azione Patriottica. De kom seg alle unna. To sivile ble drept ved angrepet, muligens den ene av tysk motild.
Ofrene i Fosse Ardeatine, hadde ingen tilknytning til attentatmennene, og bestod hovedsakelig av antifascister. De fleste var sivile, flere prester og munker. Dessuten var det 75 italienske jøder, og noen utenlandske tjenestemenn blant de henrettede. Det yngste offeret var en 14-årig gutt. Samtlige har fått en individuell gravplass under en svær betongblokk.
Aksjonen ble ledet av SS-Hauptsturmführer Erich Priebke, og eksekusjonspelotongene ble ledet av politiattasjé og Gestapo-sjef i Roma, Herbert Kappler.
Beslutning, utvalg av ofre SS Obersturmbannführer Kappler, hadde raskt kommet til åstedet i Via Rasella for å lede etterforskningen. Om kvelden ble han kalt til hovedkvarteret for kommandanten for de tyske væpnede styrker i Roma, Luftwaffe-generalmajor Kurt Mälzer, som hadde kommet til at angrepet måtte besvares med represalier. Mälzer besluttet represalier etter samtale med generalene Mackensen, Kesselring og Harster.
De ble enige om at det var passende å henrette ti italienere for hver drept tysk politimann - på dette tidspunktet var dødstallet steget noe. Mälzer, som også gikk inn for å brenne ned en del av Roma, bragte dette videre til general Eberhard von Mackensen, øverstkommanderende for den 14. armé, som hadde Roma innen sitt jurisdiksjonsområde. General Mackensen støttet anbefalingen. Planen gikk videre fra Oberbefehlshaber Süd til Oberkommando der Wehrmacht (OKW). Samme natt autoriserte Adolf Hitler represaliene, og stipulerte at den måtte utføres innen 24 timer.. Øverstkommanderende for den sørlige krigsskueplass, generalfeltmarskalk Albert Kesselring, betraktet dette som er ordre, og han tolket det som at man skulle henrette italienere som allerede var blitt dømt til døden. Han ble forsikret av Kappler at det var et tilstrekkelig antall fanger tilgjengelig..
Men Kappler hadde bare fire dødsdømte fanger i sitt Hausgefängnis (private fengsel) i SS-hovedkvarteret i den tyske ambassade i Via Tasso 17, pluss 17 med lange fengselsstraffer, 167 som ble vurdert som «fortjent døden», og en eller to sivilister som var blitt fakket i Via Rasella-området mistenkt for å hatt noe med angrepet å gjøre. Kapplers overordnede, SS Brigadeführer und Generalmajor der Polizei Wilhelm Harster, foreslo at man skulle komplettere antallet med bidrag fra de 57 jødene som også var i tysk fangenskap.
Ved middagstider 27. mars hadde Kappler en liste med 271 navn, hver og en med hans forbrytelse skrevet ved siden av; for jødene stod det ved navnet bare «jøde». På dette tidspunkt var antall døde fra Via Rasella-bombingen steget til 32. (Nok en døde mens represalieskytningene pågikk - til slutt kom dødstallet opp i 42).
For å komme opp i rett antall offer, tilbød Questore Pietro Caruso, leder for Romas fascistiske politi, noen italienere fra Regina Coeli-fengselet. En av dem, Maurizio Giglio, hadde vært hans egen løytnant, men var blitt avslørt som dobbeltagent for det amerikanske OSS med ansvar for radiokommunikasjoner med Fifth Army.Code named "Cervo", Giglio, som kom fra en ledende romersk familie, var blitt utsatt for hard tortur, se Katz (2003), s. XVI passim. På grunn av tidsrammen Hitler hadde fastlagt, ble Mälzer og Kappler enige om at ofrene skulle henrettes ved nakkeskudd fremfor ved konvensjonell skyting...
Kappler hadde egenmektig økt antall gisler som skulle skytes til ti over det avtalte antall da det ble kjent at nok en tysk soldat var død, og dessuten lot han skyte ytterligere fem. Han sørget for at det var ham selv, og andre høyere SS-folk, blant andre Erich Priebke, Karl Hass, Carl-Theodor Schütz og Hans Clemens, som henrettet de første gislene med nakkeskudd.Gerhard Feldbauer: Von Mussolini bis Fini – Die extreme Rechte in Italien. Berlin 1996, s. 88
Rettsoppgjør Ved krigens slutt ble Kappler tatt til fange av britene, som utleverte ham til italienske myndigheter i 1947 i henhold til Moskva-erklæringen om tyske overgrep og denne la opp til at mistenkte krigsforbrytere skulle overføres til landet der forbrytelsene skjedde. Saken mot Kappler og fem andre SS-folk gikk for militærdomstolen Tribunale Militare di Roma fra 2. mai 1948. Kappler innrømmet å ha ledet henrettelsen av 335 italienere og hevdet det var et ordre som han var forpliktet til å følge. Kappler fortalte at han selv skjøt noen av ofrene i Fosse Ardeatine. Kappler ble dømt for massakren i Fosse Ardeatine som domstolen konkluderte var langt utenfor legitim handling i krig og derfor en krigsforbrytelse. Domstolen henviste til Haag-konvensjonen av 1907. Kappler viste ingen anger eller følelser i retten og beskrev massakren i detalj. Kappler ble ikke dømt for drap på de første 320 italienere fordi dette var innenfor en ordre han fått og ikke kunne unnlate å følge. Han ble dømt for drap på ytterligere 10 som han på eget initiativ føyde til og ytterligere 5 som havnet på listen ved en feil.
Kappler ble dømt til livsvarig fengsel for massakren, mens øvrige tiltalte i samme sak for den italienske militærdomstolen ble frikjent fordi de hadde handlet etter ordre fra sin offiser. Kappler anket dommen til Italias høyeste militærdomstol. Denne bekreftet livstidsdommen i 1953. Søknad om benådning ble avvist i 1957. Saken mot Kappler ble lite omtalt i utenlandsk presse.
General Albert Kesselring ble stilt for en britisk militærdomstol i februar 1947 hvorav et tiltalepunkt fra Ardeatine-massakren. I mai 1947 konkluderte den britiske domstolen med at Kesselrings rolle i massakren var en krigsforbrytelse og han ble dømt til døden. Blant andre Winston Churchill tok til ord for nåde overfor Kesselring. Dommen ble omgjort til livstid og Kesselring ble løslatt i 1952.Gallo, P. J. (2023). I Was Only an Executor of Orders. In The Nazis, the Vatican, and the Jews of Rome (pp. 183–190). Purdue University Press. https://doi.org/10.2307/j.ctv2ckjq4h.30 Myten om Wehrmachts "rene" krig var et viktig element i forsvaret Kesselring. Kesselring ble offisielt løslatt på grunn av dårlig helse. Den kalde krigen og gjenoppretting av et suverent Tyskland (Forbundsrepublikken) var medvirkende grunner.Anderson, A. M., von Lingen, K., & Klemm, A. (2011). [Review of Kesselring’s Last Battle: War Crimes Trials and Cold War Politics, 1945-1960]. Army History, (79), 55–56. http://www.jstor.org/stable/26296830
Erich Priebke unnslapp etter krigen til Argentina der han levde som en fri mann til 1994 da Simon Wiesenthal-senteret avslørte saken. Han ble utlevert til Italia og stilt for militærdomstolen. Priebkes forsvar var at handlet under ordre og dessuten at saken var foreldet. Domstolen fant at Priebke var ansvarlig for at 5 flere enn planlagt ble henrettet. Domstolen mente med at Priebke ikke kunne henvise til "ordre ovenfra" for en så umenneskelig handling der gjengjeldelsen var ute av proporsjoner og ofrene ikke hadde noen relasjon til attentatet som utløste gjengjeldelsen. Domstolen konkluderte med at Priebke var ansvarlig for alle 335 drapene (til forskjell fra Kappler som ble dømt for 15 drap), men ble frikjent fordi saken var foreldet - frifinnelsen ble skarpt kritisert. Ankedomstolen avviste raskt denne frifinnelsen og saken kom opp på nytt i 1997: Saken ble ved ny behandling ikke ansett som foreldet og Priebke ble dømt til 15 år hvorav 5 måtte sones. Ny ankebehandling førte til at Priebke ble dømt til livsvarig fengsel og han ble innvilget soning i husarrest. Priebke ble løslatt i 2007, 94 år gammel.
Kapplers flukt fra fengsel I 1976 var det klart at Kappler led av kreft og at han snart ville dø. Tusenvis demonstrerte da en militærdomstol ville løslate Kappler og en vanlig domstol stanset løslatelsen.Adams, J. (2009). Historical dictionary of German intelligence (Vol. 11). Scarecrow Press. I 1977 flyktet han fra militærsykehuset med hjelp fra sin kone og de kom seg til Vest-Tyskland.Adams, J. (2009). Historical dictionary of German intelligence (Vol. 11). Scarecrow Press. Flukten var en senasjon og skapte stort oppstyr i Italia der Kappler var et symbol på nazistenes ondskap. Romas borgermester ledet en marsj til minne om Kapplers ofre. Statsminister Giulio Andreotti avlyste et møte med forbundskansler Helmut Schmidt etter flukten. Vesttyske myndigheter avviste anmodning om utlevering.Adams, J. (2009). Historical dictionary of German intelligence (Vol. 11). Scarecrow Press.
Referanser
Eksterne lenker
Kategori:Krigsforbrytelser Kategori:Massakrer Kategori:Andre verdenskrig Kategori:Quartiere Ardeatino Kategori:1944 i Italia