Heraklit eller riktigere Heraklitos (gresk: Ἡράκλειτος, Hērákleitos; født 540, død 480 f.Kr.) var en antikke, greske førsokratisk filosof fra byen Efesos, som da var en del av Perserriket. Han utøver en bred innflytelse på antikkens og moderne vestlig filosofi, herunder via verkene til Platon, Aristoteles, Hegel og Heidegger.
Lite er kjent om Heraklitos’ liv. Han skrev et enkelt verk, hvorav kun fragmenter har overlevd, katalogisert under filosof nummer 22 i Diels–Kranz’ nummereringssystem. IEP: «Diels–Kranz Numbering System», Iep.utm.edu. Rundt 126 fragmenter finnes, foruten også 13 som regnes som tvilsomme eller falske.Skirbekk (1980), s. 29. Allerede i antikken ga hans paradoksale filosofi, forståelse for ordspill og kryptiske, orakulære epigrammer ham tilnavnene «det mørke», og «den dunkle». Han ble ansett som arrogant og deprimert, en misantrop som var utsatt for melankoli. Han ble i liten grad forstått av sine medmennesker, og satt samtidig de tilsvarende lavt. Om folks meninger og standpunkt, og uttalte dem som «barnlek», og det de ikke forstår gjør dem «døve», og på hans karakteristiske vis: «nærværende er de fraværende». Følgelig ble han omtalt som «den gråtende filosofen» i motsetning til den antikke filosofen Demokritos, som var kjent som «den leende filosofen».«The Weeping Philosopher», Existential Comics«Heraclitus (c.535-475 BCE)», Philosophy Now
De sentrale ideene i Heraklitos’ filosofi, i den grad fragmentene etter ham kan benyttes som kilder, er enheten av motsetninger. Han hevdet likevel ikke at denne forandringen er konstant. Han mener at forandring skjer som veksling mellom ulike motsetninger. Eksempelvis: Natt blir til dag, sommer blir til vinter blir til sommer igjen. Han så på verden som konstant i endring, alltid «blinde», men aldri «være». Han uttrykte dette i ordtak som «Alt flyter» (gresk: πάντα ρει, panta rhei) og «Ingen mann går noen gang i samme elv to ganger». Denne insisteringen på endring står i kontrast til den antikke filosofen Parmenides, som trodde på en virkelighet med statisk «vesen».«Parmenides' Philosophy: The Concept of Being», Philosophy Institute Heraklitos fremmet ild (pyr) som (tilsynelatende) verdens innerste vesen og natur er forandringen.«Heraclitus (fl. c. 500 B.C.E.)», Internet Encyclopedia of Philosophy
Heraklitos trodde ild var urstoffet (archē, grunnprinsipp)McKirahan, Richard: «Archē», Routledge Encyclopedia of Philosophy som verdens grunnleggende ting. Ved å velge archē, det første prinsipp, fulgte Heraklitos de tidlige filosofene i Miletos før ham – Tales med vann,Thales: The Water Principle of the Universe, Philosophy Institute Anaximander med apeiron (τὸ ἄπειρον, «det uendelige», «det ubegrensede», «det formløse»)Gottschalk, H.B. (1965): «Anaximander's "Apeiron"», Phronesis 10(1), s. 37-53. og Anaximenes med luft.Bouhlal, Jaafar (3. mars 2023): «Anaximenes», Philoschools Heraklitos mente også at logos (λόγος, «tale, ord, tanke, fornuft»)«logos», NAOB ga struktur til verden. Butler-Bowdon, Tom (15. februar 2013): «Heraclitus and the Birth of the Logos», Modern Stoicism
Liv og virke thumb|upright=1.30|Heraklitos (navn markert i rødt) i et fragment av Oxyrhynchus Papyri diskuterer månen.
Heraklitos, sønn av Blyson, var fra den joniske byen Efesos, en havn ved elven Küçük Menderes («Vesle Meander»), på den vestlige kysten av Anatolia (dagens Tyrkia). På 600-tallet f.Kr. led Efesos, som andre byer i Jonia, under virkningene av både Lydias framvekst under Kroisos (bedre kjent som Krøsus) og hans persiske styrte av Kyros den store ca. 547 f.Kr.Kahn (1979), s. 1-3. Efesos ser ut til å ha dyrket et nært forhold til det persiske riket i ettertid; under undertrykkelsen etter det joniske opprøret av Dareios den store i 494 f.Kr., ble Efesos spart og ble deretter den dominerende greske byen i Jonia. Miletos, hjemmet til de tidligere filosofene, ble tatt erobret og ødelagt.Brosius, Maria (2011): «The Ionian Revolt, 498-494 BC», Whitby, Michael; Sidebottom, Harry, red.: Blackwell Encyclopedia of Ancient Battles, John Wiley & Sons, ISBN 978-1-4051-8645-2.
Hovedkilden for livet til Heraklitos er doksografen Diogenes Laertios.Laërtius, Diogenes (1925): «Others: Heraclitus», Lives of the Eminent Philosophers. Vol. 2:9. Oversatt til engelsk Hicks, Robert Drew (2 bind). Loeb Classical Library. Selv om det meste av informasjonen Laertios har gitt er upålitelig, og de eldgamle historiene om Heraklitos antas å være senere oppspinn basert på tolkninger av de bevarte fragmentene; anekdoten om at Heraklitos ga fra seg den arvelige tittelen «konge» til sin yngre bror kan i det minste antyde at Heraklitos var fra en bedrestilt, aristokratisk familie i Efesos. Heraklitos ser ut til å ha hatt liten sympati for demokratiet eller massene. Klemens av Alexandria: Stromateis Galenos: On the knowledge of the pulse. VIII, 773. Imidlertid er det uklart om han var «en ubetinget forsvarer av de rike», eller om han, som Solon, en av de sju vise, ble «tilbakeholden fra konkurrerende fraksjoner».
Den norske filosofen Arne Næss advarte mot å bruke de etterlatte fragmentene og anekdotene som den psykologiske og sosiologiske fasiten på hans liv. Det er mulig at stoffet er tilrettelagt av de som ikke hadde førstehånds kunnskap om hans liv, men kun kjente til bruddstykker av hans skrifter:
«Skriftene har inspirert anekdotene. Hvis vi forklarer noe i hans filosofiske verk ved hjelp av anekdotene, beveger vi oss i så fall i en sirkel: Vi forklarer A ved B, og B ved A. Vi forklarer skriftene ut fra anekdotene, og anekdotene som virkninger av skriftene.»Næss (1967), s. 35
Siden antikken har Heraklitos hatt rykte for å være en ensom skikkelse og en arrogant misantrop. Wheelwright (1959), s. 11, 84. Skeptikeren Timon fra Fleios kalte Heraklitos en «mobbende overgriper» (ochloloidoros). Heraklitos selv kritiserte «tullinger» for å ha blitt «satt i blafring av hvert ord». Plutark: On Hearing. Jf. De garrulitate Han anså ikke andre som udyktige, men uvillige: «Og selv om fornuft er vanlig, lever de fleste som om de hadde en egen særegen forståelse for dem selv.» Sextus Empiricus: «Book XVII». Against the Mathematicians. 132. Heraklitos så ikke ut til å like den rådende religionen på den tiden, og kritiserte de populære mysteriekultene, blodofringFordømmelsen av blodofring førte til spekulasjoner om at Heraklitos var vegetarianer. Kindstrand, J.F. (1984): "The Cynics and Heraclitus", Eranos 82, s. 149–178; Kirk (1954), s. 5. og bønn til statuer. Mikalson (2010), s. 96.Klemens av Alexandria: Protrepticus Han hadde heller ingen tiltro til gravritualer og sa «Livet er mer egnet til å bli kastet ut enn møkk.»Saxonhouse, A.W. (1995): Fear of Diversity: The Birth of Political Science in Ancient Greek Thought. United Kingdom: University of Chicago Press. s. 35.Plutark: Symposiacs. Han kritiserte også Homer, Hesiod, Pytagoras, Filodemos: On Rhetoric. Xenofanes og Hekataios. Han støttet vismannen Bias fra Priene, en av de sju vise, som er sitert for å sagt «De fleste menn er dårlige.»Laërtius, Diogenes (1925): «The Seven Sages: Bias», Lives of the Eminent Philosophers. Vol. 1:1. Overs. Hicks, Robert Drew (2 bind.). Loeb Classical Library. § 88. Han berømmet en mann ved navn Hermodoros som den beste blant innbyggerne i Efesos: «Rett vil efesierne gjøre om de engte, hver voksen mann blant dem, og overlot byen til skjeggløse ungdom, de som jager Hermodoros, den beste mannen de eide, bort med de ord. Av oss skal ikke noen væe de bese; er det likevel slik, så la ham være det annetsteds og blant andre.»Strabon (1929): «Book XIV». Geographica (i gammelgresk og englsk). Overs. Jones, Horace Leonard; Sterrett, J.R. Sitlington. London: Heinemann. s. 632–633.
Heraklitos regnes tradisjonelt for å ha virksom i tiden rundt den 69. olympiaden (504–501 f.Kr.),Burnet (1892), s. 130. men denne datering kan ganske enkelt være basert på en tidligere beretning som synkroniserer livet hans med styret til persiske Dareios I av Persia.To påståtte brev mellom Heraklitos og Dareios, sitert av Diogenes Laërtius, er senere forfalskninger. Jf. Kirk (1954), s. 1. Imidlertid kan denne datoen betraktes som «omtrent nøyaktig» basert på et fragment som refererer til Pytagoras, Xenofanes og Heraklitos som eldre samtidige, og plasserte ham nær slutten av det sjette århundre f.Kr.Naddaf (2005), p. 125. Klemens av Alexandria: Stromateis, 1.129 Ifølge Diogenes Laertios døde Heraklitos dekket av møkk etter at han ikke klarte å kurere seg selv fra vatersott. Men dette kan være for å parodiere hans lære om at for sjeler er det døden å bli vann, og at en tørr sjel er best.Fairweather, Janet (1973): "The Death of Heraclitus," Greek Roman and Byzantine Studies 14, s. 233-239. Chitwood, A. (2004): Death by Philosophy: The Biographical Tradition in the Life and Death of the Archaic Philosophers Empedocles, Heraclitus, and Democritus. United States: University of Michigan Press. s. 85-86.Porfyrios: On the Cave of the Nymphs in the Odyssey.Johannes Stobaeus: Florilegium.
Om naturen thumb|En moderne rekonstruksjon av Artemistempelet i Efesos. Ifølge Diogenes Laertios deponerte Heraklitos sin bok i dette templet for offentlig tilgjengelighet.
Det er hevdet at Heraklitos skal ha skrevet et enkelt verk på papyrus, men det har ikke har overlevd til ettertiden. Imidlertid er det bevart over 100 fragmenter av dette verket i sitater fra andre forfattere.Forskere har diskutert i hvilken grad disse fragmentene kan tilskrives Heraklitos; McCabe (2015); Kahn (1979), s. 168. Hva tittelen var er ukjent, Burnet (1892), s. 133. men mange senere forfattere refererer til dette verket, og verk av andre førsokratikere, som Om naturen.KirkRaven (1957), s. 183–184. Kahn (1979), s. 5.
Ifølge Diogenes Laertios deponerte Heraklitos boken i Artemision, det vil si Artemistempelet i Efesos – et av de syv underverkene i den antikke verden – som en dedikasjon. Charles Kahn, amerikansk klassisist og professor i filosofi, har uttalt at: «Ned til Plutarks og Klemens tid, om ikke senere, var den lille Heraklitos-boken tilgjengelig i sin opprinnelige form for enhver leser som valgte å oppsøke den.»Kahn (1979), s. 5. Likevel, på tiden til den nyplatonistiske filosofen Simplikios fra Kilikia på senantikken på 500-tallet e.Kr., som nevner Heraklitos 32 ganger, men aldri siterer fra ham, var verket til Heraklitos åpenbart så sjeldent at det var utilgjengelig selv for Simplikios og de andre lærde ved det platoniske akademiet i Athen. Mansfield (1999), s. 39.
Struktur Diogenes Laertios skrev at boken var delt inn i tre deler: universet, politikk og teologi, men klassisister har utfordret denne inndelingen. Klassisisten John Burnet har hevdet at man kan «ikke å anta at denne oppdelingen skyldes [Heraklitos] selv; alt vi kan utlede er at verket falt naturlig inn i disse delene da de stoiske kommentatorene tok sine utgaver av det i hånden».Burnet (1892), s. 132. Stoikerne delte sin egen filosofi i tre deler: etikk, logikk og fysikk. Se Diogenes Laertios, 7.33 Den stoiske filosofen Kleanthes delte videre filosofien i dialektikk, retorikk, etikk, politikk, fysikk og teologi, og filologen Karl Deichgräber har hevdet at de tre siste er de samme som den påståtte inndelingen av Heraklitos. Branham, Robert Brach (1996): The Cynics, University of California Press, s .51 Filosofen Paul Schuster har hevdet at splittelsen kom fra Pinakes, et tapt bibliografisk verk av Kallimakhos. Finkelberg (2017), s. 31. Schuster (1873), s. 55-56.
Forskeren Martin Litchfield West hevder at selv om de eksisterende fragmentene ikke gir mye av en idé om den overordnede strukturen,West (1971), s. 113-117. kan begynnelsen av avhandlingen sannsynligvis bestemmes, som starter med åpningslinjene, som er sitert av Sextus Empiricus: