Se Taipingopprøret for den kinesiske borgerkrigen fra 1851 til 1864 som kostet flere titalls millioner menneskeliv. Den kinesiske borgerkrig er i moderne historieskriving den borgerkrig som raste i Kina i flere tiår i første halvdel av 1900-tallet. I Kina omtales den som den nasjonalistisk-kommunistiske borgerkrig (kinesisk 国共内战; pinyin: Guógòng Nèizhàn). Etter den vanligste tidfesting varte den fra april 1927 til mai 1950, og var en krig mellom Kuomintang (KMT, også kjent som «Kinas nasjonalistparti») og Kinas kommunistparti (KKP). Krigen begynte etter Nordekspedisjonen, da høyrefløyen av KMT, ledet av general Chiang Kai-shek, utrenset fra partiet både kommunister og KMTs venstrefløy fra alliansen mellom KMT og KKP. Krigen representerte en ideologisk splittelse mellom de vestligstøttede KMT-nasjonalister og de sovjetiskstøttede kommunistene.
Borgerkrigen pågikk i rykk og napp frem til den tilstundende andre kinesisk-japanske krig avbrøt den. Da fulgte en periode med motstand mot japanerne. Det japanske angrepet hadde på sin side vært en utnyttelse av den indre uro i Kina. De allierte brakte japanerne til kapitulasjon i august 1945, og det markerte slutten av annen verdenskrig. Den kinesiske borgerkrig blusset da opp igjen for fullt i 1946. Kamphandlingene kom til sin avslutning etter 23 år i 1950, da et uoffisielt ild opphør fulgte, i alle fall hva gjaldt de større kamphandlinger. Kommunistene kontrollerte da Fastlands-Kina (og Hainan), og nasjonalistene holdt Taiwan, Pescadoresøyene og en rekke øyer utenfor kysten av Fujian. Frem til dags dato (2007) er det ikke blitt undertegnet noen fredsavtale, selv om de to parter har tette økonomiske bånd med hverandre.
Tidfestelse av borgerkrigen
Borgerkrigen er blitt avgrenset tidsmessig forskjellig av historikerne, men hva gjelder dens avslutning er det generell enighet om at den varte til rett før utgangen av 1949 da de siste større fiendtlighetene var over, i hvert fall med kommunistenes erobring av øya Hainan i mai året etter. Noen formell avslutning var dette imidlertid ikke. Ved utgangen av 1949 kontrollerte Guomindang (GMD) (Wade-Giles: Kuomintang – KMT) kun øya Taiwan, Pescadoresøyene og noen mindre øyer utenfor fastlandet i provinsen Fujian, mens kommunistene kontrollerte hele Fastlands-Kina.
1926/1927: Vanligvis regner man startpunktet som 1926 da det kinesiske nasjonalistparti Guomindang under ledelse av sin nylig utnevnte generalissimo Chiang Kai-shek satte en stopper for infiltrasjonen av venstreorientert og kommunistisk infiltrasjon i partiet og ekskluderte slike medlemmer. 1945: Det er også de som vil karakterisere stridighetene i perioden før den andre kinesisk-japanske krig/Annen verdenskrig på annet vis, og da avgrenses den kinesiske borgerkrig til årene etterpå, fra 1945 til 1949/50.
Vi vil legge til grunn den først nevnte avgrensning, dvs. 1926/27-1949/50.
Forhistorie Qing-dynastiets endelige sammenbrudd i 1911/1912 førte ikke til ro i det kinesiske rike. De siste monarkistiske restaurasjonsforsøkene slo feil i 1915–17. Det brøt deretter ut en rekke kriger og uroligheter.
De nordlige militaristenes generalkriger Nå fulgte en rekke kriger som er blitt kjent under betegnelsen generalkrigene (egentlig De nordlige militaristenes generalkriger – generaler i betydningen krigsherrer) om makten i Peking. Det var fire fraksjoner som konkurrerte om makten: Chili-fraksjonen, Anhwei-fraksjonen, Fengtien-fraksjonen og Kuominchun-fraksjonen.
I 1920 raste Chili-Anhwei-krigen (Zhiwan): Chili- und Fengtian-militaristene seiret over Anhwei-klikken. I 1922 fulgte Den første Chili-Fengtian-krig (Zhifeng I): Chili-klikken seiret over Anhwei- og Fengtian-militaristene og dessuten Kuomintang. I 1924 kom Den andre Chili-Fengtian-krig (Zhifeng II): Nå var det Chili-klikken som ble beseiret, av Fengtian- og Anhwei-militaristene støttet av overløpere fra Chili-gruppen som gikk under navnet Kuominchun. I 1926 kom Fengtian-Kuominchun-krigen: Fengtian-klikken og restene Chili beseiret restene av Anhwei og Kuominchun-militaristene. Men i 1926–28 under det såkalte Nordekspedisjonen klarte Kuomintang og Kuominchun-klikken å beseire Fengtian-militaristene og restene av Chili.
Kuomintang og kommunistene blir rivaler thumb|right|Kuomintangs og Republikken Kinas første leder Sun Yat-sen. I skyggen av disse generalkrigene skjedde det viktige ting lenger sør i Kina.
Det var Kuomintangs leder Sun Yat-sen som fant den strategi som førte til at krigsherrene i Nord-Kina til slutt ble slått. Han hadde først forsøkt å be de vestlige demokratier om hjelp. Etter at hans bønn ble ignorert av dem, hadde han i 1921 vendt seg til Sovjetunionen.
I 1921 var imidlertid Det kinesiske kommunistparti (KKP) blitt grunnlagt i Shanghai. Sovjetkommunistene valgte av politiske grunner å satse på to hester på en gang: De støttet både Kuomintang og det nettopp etablerte KKP. De håpet naturligvis at kommunistene skulle vokse seg til den sterkere kraft, men ville være forberedt på at Kuomintang ville vise seg å bli den seierrike av de to. Med dette begynte rivaliseringen mellom nasjonalister og kommunister i Kina.
Den første enhetsfront I 1923 kom det såkalte Sun-Joffe-manifestet, en felleserklæring mellom Sun og Sovjetunionens representant Adolf Joffe i Shanghai. Det gikk inn for et fritt og forenet Kina, og arrangerte et «politisk ekteskap» mellom KMT og kommunistpartiet. Sovjetiske rådgivere — hvorav den viktigste var Komintern-agenten Mikhail Borodin — begynte å strømme inn i Kina i 1923 med den egentlige agenda å prøve å omdanne og konsolidere KMT etter Sovjetunionens kommunistiske partis modell. KKP ble instruert av Komintern til samarbeid med KMT, og kommunistpartiets medlemmer ble oppfordret til å melde seg inn i KMT og hold sin kommunistiske lojalitet hemmelig.
Dette «politiske ekteskapet» ble kalt de to partienes enhetsfront (og i historieskrivningen etter 1945 differensiert som første enhetsfront. KKP var fremdeles et lite parti på den tiden: I 1922 hadde det bare 300 medlemmer, og det var bare vokst til i 1925. KMT hadde på sin side 150.000 medlemmer i 1922. mini|Chiang Kai-shek, foto fra 1930-årene. Sovjetiske rådgivere hjalp også nasjonalstene med etableringen av et politisk institutt som gav dets propagandakrefter opplæring i massemobiliseringsteknikker, og i 1923 fikk de sendt Chiang Kai-shek, en av Suns nærmeste medarbeidere fra Tongmeng Hui-tiden, til militær og politisk kursing i Moskva. thumb|left|100px|Sun Yat-Sen på militærakademiet i Whampoa. Etter Chiangs retur sent 1923 var han med på å opprette Militærakademiet i Whampoa utenfor Guangzhou (Kanton), som var KMT-KKP-alliansens hovedkvarter og fra 1925 ble KMT-KKP-regjeringens formelle hovedstad. I 1924 ble Chiang akademiets leder, og det var fra nå at hans stjerne begynte å stige slik at han ble den naturlige arvtager etter Sun Yat-sen.
Det var Chiangs strenge politikk mot KKP som til slutt utløste borgerkrigen.
Bare noen få måneder etter Suns død i 1925 innledet Chiang, som øverstkommanderende for Den nasjonale revolusjonshær den flere ganger utsatte nordekspedisjonen mot krigsherrene i nord, med det for øver å forene Kina under KMTs kontroll.
Imidlertid var KMT i 1926 blitt polarisert innad: Det hadde utviklet seg en høyre- og en venstrefløy, og kommunistgrupperingen innen partiets medlemsmasse var også voksende. Etter å ha forpurret et kidnappingsforsøk mot seg sendte Chiang fra seg sine sovjetiske rådgivere i mars 1926. Han innførte også restriksjoner på KKP-medlemmers deltakelse i KTMs sentrale lederskapsverv, og ble selv den fremste av KTM-lederne. Sovjetunionen, som fremdeles håpet at det skulle la seg gjøre å forhindre et brudd mellom Chiang og KKP, beordret den kommunistiske undergrunn til å underlette nordekspedisjonen under dens fremrykning som tilslutt begynte fra Guangzhou i juli 1926.
Borgerkrigens utbrudd Tidlig i 1927 utløste spenningen mellom KMT og KKP en åpen splittelse i de revolusjonæres rekker. KKP og KMTs venstrefløy («unionistene») bestemte seg for å flytte nasjonalistregjeringens hovedsete til Wuhan. Men Chiang, hvis nordekspedisjon gikk fra seier til seier, bestemte seg da for å knuse kommunistpartiets apparat i Shanghai. Han fremholdt at kommunistenes virksomhet var sosialt og økonomisk skadelig, og arresterte kommunister og unionister i byen. Hundrevis av dem ble henrettet den 12. april 1927.
Utrenskningene utvidet kløften mellom Chiang og Wang Ching-weis Wuhan-regjering (en strid som Chiang kom til å vinne) og ødela det urbane fotfestet KKP hadde. Chiang, som nå selv ble ekskludert av KMT for sin handlemåte, etablerte en rivaliserende regjering i Nanjing. Nå var det tre regjeringer i Kina: Den internasjonalt anerkjente krigsherrenes regjering i Beijing; det kommunistiske og venstreorientere sivile og militære regimet i Wuhan; og høyre-Kuomintang-regimet i Nanjing. Nanjing skulle forbli nasjonalistenes hovedstad det neste tiåret.
Borgerkrigens første fase (1927-1937) Kommunistiske opprør i by og land thumb|right|Mao Zedong i 1927. Kominterns sak syntes tapt. Det ble nå gitt nye ordrer fra Moskva: Kommunistene skulle få i stand væpnede opprør i både byer og på landet som en forberedelse til det man regnet ville bli en revolusjonær folkereisning. Kommunistene forsøkte og mislyktes i å innta byer som Nanchang, Changsha, Shantou og Guangzhou. Angrepene begynte med et mytteri blant kommunistiske koumintangstyrker den 1. august 1927, kalt Nanchangopprøret. Samtidig ble det satt i gang et bondeopprør (kalt innhøstningsoppstanden) i området rundt Changsha i Hunan-provinsen. Det ble ledet av Mao Zedong, men det ble raskt slått ned.
KKPs utsikter syntes nå særdeles mørke. Kommunistene var dessuten blitt utvist fra Wuhan-regjeringen av sine tidligere allierte venstre-KMT, som i sin tur ble styrtet av et militærregime. KMT gjenopptok sitt felttog mot krigsherrene i nord og erobret Beijing i juni 1928. Dermed var det meste av det østlige Kina under Chiangs kontroll. Nanjing-regjeringen fikk raskt internasjonal anerkjennelse som Kinas eneste rettmessige regjering. Nasjonalist-regjeringen erklærte nå at det første av de tre revolusjonære stadier som Sun Yant-sen hadde beskrevet nå var nådd, og at KMT nå gikk videre til annet stadium. De tre stadiene var militær forening, politisk formynderskap og til sist konstitusjonelt demokrati.
Opprørerne i Jinggangfjellene Mao var en kommende stjerne blant kommunistene. Etter innhøstingsoppstanden hadde Mao trukket seg tilbake med en del av de overlevende til Jinggangfjellene. Der forente han sine krefter med restene av opprørsskarene under Zhu De, Chen Yi og Zhou Enlai. De hadde også trukket seg tilbake til disse fjellene, etter Nanchangopprøret.
Den kinesiske sovjetrepublikk i Jiangxi thumb|right|Provinsen Jiangxi. Med Zhu Des hjelp bygde Mao opp en liten, men effektiv geriljahær. Etter press fra Guomindang ble hovedkvarteret lagt noe lenger mot sør i 1931, og sovjetrepublikken Jiangxi ble grunnlagt. Han eksperimenterte med landsbruksreformer og gav tilflukt til kommunister som flyktet fra høyrekreftenes utrenskninger i byene. Geriljabasen vokste raskt, og i 1928 behersket opprørerne allerede et område med en befolkning på over 500.000.
Disse årene var imidlertid også preget av maktkamper mellom Mao, som ville drive geriljakrig med bøndenes støtte, og Komintern-orienterte grupper som satte sin lit til at revolusjonen skulle seire ved proletariatets medvirkning (altså satset på byenes industriarbeidere). Denne spliden ble kalt Striden mellom de to linjer.
I Jinggangshan ble Mao også kjent med sin tredje livsledsagerske, He Zizhen. Yang Kaihui hadde Mao latt være hjemme i Changsha, og der ble hun arrestert av Guomindang, og henrettet i 1930. De barna hun hadde med Mao måtte en stund slå seg gjennom som gatebarn i Shanghai, inntil de ble oppsport av kommunistene og brakt utenlands.
Sovjetrepublikken angripes og omringes