Moderne krigføring beskriver perioden fra 1980-tallet, hvor informasjonssamfunnet begynte å påvirke militær doktrine og teknologi. Uttrykket omfatter konflikter hvor minst en av partene er en industrialisert stat.
Den viktigste konsekvensen av informasjonssamfunnets inntog i krigføringen er at fokuset er flyttet fra plattformbasert krigføring til nettverksbasert krigføring. Dette beskriver effekten av at man i mindre grad teller antall krigsskip og stridsvogner, og mer søker å samle og bruke informasjon for å bruke mer begrensede virkemidler på en mer eksakt måte. Selve våpnene er de samme som tidligere, men de har mye elektronikk i tillegg, og bruken har endret seg.
Etter den kalde krigens slutt har militære budsjetter verden rundt blitt redusert. Sammen med en sosial trend hvor det er mindre toleranse overfor både egne og sivile tap har dette skapt en situasjon hvor informasjonsoverlegenhet, altså evnen til å ha den beste oversikten over slagmarken og fiendens intensjoner og disposisjoner, har blitt et mål for en styrkes slagkraft.
På den tekniske siden er det flere trender som sammen har gjort dette mulig: Datamaskiner og sensorer har blitt lettere, mer robuste og billigere, etter hvert som elektronikken de er bygget opp av har blitt billigere og bedre. Den utbredte tilgjengeligheten av satellittnavigasjon har gjort det enklere å holde oversikt over egne styrker, for eksempel med automatisk posisjonsrapportering. Overvåkningssatellitter av forskjellige slag kan gi data som raskt kan bearbeides av nye, kraftige datamaskiner og gjøres tilgjengelig i felten.
Presisjonsvåpen setter også sitt preg på moderne krigføring. Etter hvert som presisjonsstyrte våpen har blitt mer pålitelige, kreves det mindre og mindre volum av bomber, granater og missiler for å oppnå ønsket effekt.
Bakgrunn
thumb|left|En RQ-7 Shadow drone eller ubemannet luftfartøy. Under skroget kan en kule med sensorer sees.
thumb|Innsiden av et RC-135W Rivet Joint rekognoseringsfly. Mannskapene jobbet tett med AWACS-fly og andre sensorplattformer for å gi militære ledere et oversiktsbilde over slagmarken.
Gulfkrigen i 1991 var den første større konflikten hvor mange av disse nye mulighetene skulle testes ut. Man gjorde seg en del erfaringer med «barnesykdommer». Det som ble først kjent var at produsentene av GPS-mottakere ikke hadde evne til å produsere militære mottakere i det tempoet som måtte til. På den tiden var GPS-signalet kryptert, og sivile mottakere fikk bare en unøyaktig posisjonsangivelse. Det endte med at amerikanske myndigheter, som styrer GPS-systemet, måtte slå av krypteringen, og soldater i Gulfen brukte sivile mottakere i stor grad. Tilgjengeligheten på presisjonsvåpen var også mye lavere enn ønsket. En 7-8 % av bombene som ble sluppet i løpet av konflikten var presisjonsvåpen. I senere år har det også blitt kjent at presisjonsvåpnene som ble brukt hadde mye lavere nøyaktighet og dårligere pålitelighet enn det som ble hevdet fra offisielt hold.
Kosovokrigen i 1999 var hovedsakelig en luftkrig. Nye sensorplattformer som droner var i utstrakt bruk, og sammen med satellitter og konvensjonell fotorekognosering ble serbiske våpen som jagerfly og stridsvogner utsatt for massiv bombing med presisjonsvåpen. Det serbiske mottrekket var å kamuflere installasjoner og flytte mobile våpensystemer så ofte som mulig.
Invasjonen av Irak i 2003 hadde på plass alle faktorene for moderne krigføring, og invasjonen var svært vellykket sett fra koalisjonens side. Resultatet av invasjonen var historisk sett svært små tap på begge sider, og koalisjonsstyrkene besatte raskt mesteparten av landet. Rapporter i ettertid, for eksempel i MITs tidsskrift Technology Review, har indikert at det fremdeles gjenstår mye før hver våpenplattform til enhver tid er «på nett». Technology Review beskriver at amerikanske hovedkvarter i Qatar og Kuwait hadde et svært godt fungerende nettverk, men at i ørkenen i Irak var det vanlig at styrker var så mye i bevegelse at de ikke hadde tid til å sette opp nettverket, som krevde at sambandsutstyret sto stille en viss tid. Konsekvensen var at da styrken først stoppet, så var de utenfor rekkevidde av samband med god båndbredde, og nedlasting av all informasjon som hadde blitt distribuert siden de stoppet sist, tok flere timer. Kommandoplassene i bakre rekke hadde et omvendt problem; de hadde så god båndbredde at de ble begravet i data, spesielt sensordata. Kritikken går mye på at informasjonsstrukturen i det amerikanske militæret er for hierarkisk. Spesialstyrker som opererte i Afghanistan på dette tidspunktet hadde bedre suksess med å sende data sideveis i organisasjonen, altså ikke opp til hovedkvarteret og ned igjen til de berørte partene.MIT Technology Review, november 2004
Spesialoperasjoner, altså bruk av små, høyt trente styrker, har også fått økt fokus. Bruker av spesialstyrker er på en måte den endelige konsekvens av moderne krigføring: En styrke som er få i antall, men som bruker moderne teknologi og god trening for å søke å få en effekt som ikke står i forhold til antallet i styrken. Der hvor alle andre deler av de fleste lands militærvesen har måttet tåle nedskjæringer etter slutten av den kalde krigen, har spesialstyrkene gått klar.
Allianser i endring thumb|Natos utvidelser i Europa. De grønne landene har kommet til etter den kalde krigen.
Fra den relativt klare verdenssituasjonen under den kalde krigen, hvor man i all hovedsak hadde to maktblokker i verden, kom man over i et mye mer flytende bilde i moderne tid. Warszawapakten gikk i oppløsning i 1991, og det ble klart at USA var den eneste gjenværende supermakten.
NATO ble dog ikke oppløst, men omdefinerte sine oppgaver og engasjerte seg mer i «out-of-area»-operasjoner, spesielt i forbindelse med Kosovo-krigen. Dette første til mye debatt blant medlemsstatene, og spesielt var statene på flanken, Norge og Tyrkia, engstelige for å miste fokus.
De nylig frigjorte østeuropeiske statene var ivrige etter å komme med både i NATO og EU, og på tross av noen russiske protester la flere av dem inn store ressurser for å bygge om sine militære styrker til å oppfylle Nato-krav. I 1999 kom Tsjekkia, Ungarn og Polen med, og i 2004 kom Bulgaria, Estland, Latvia, Litauen, Romania og Slovakia. Én av konsekvensene av dette var at den russiske eksklaven Kaliningrad ble omgitt av Nato-land.
Innenfor Samveldet av uavhengige stater ble først forsvarsalliansen CTO opprettet i 1992, som kom i kraft fra 1994. I 1998 trakk flere stater seg ut og dannet GUAM, en motvekt mot russisk dominans innenfor Samveldet. På 2000-tallet starter partnerne i CTO en viss felles øvingsvirksomhet.
I Vest-Afrika ble alliansen ECOMOG stiftet i 1989 med Nigeria som drivkraft. Organisasjonen har forpliktet seg til innbyrdes forsvarshjelp, og har også deltatt i fredsbevarende operasjoner på det afrikanske kontinentet.
Antallet fredsbevarende oppdrag i FN-regi økte på 1990-tallet. Samtidig hadde organisasjonen flere kriser, først og fremst i forbindelse med den mislykkede intervensjonen i Somalia (UNOSOM) og Srebrenicamassakren (i Bosnia i en av UNPROFORs «sikre områder»).
Styrker
De fleste militærorganisasjoner har måttet tåle både kraftig nedbygging og ombygging fra 1980-tallet og fram til i dag. Der hvor det før sto store vernepliktshærer klare til mobilisering, er det nå fokus på mindre styrker som kan utplasseres raskt. I NATO ble denne trenden drevet av doktrine-arbeidet på 1990-tallet, hvor alliansen engasjerte seg «out of area», i første omgang med fredsoperasjoner på Balkan.
Norske styrker ble også kraftig bygget om, fra en vernepliktshær på flere hundre tusen mann til en betraktelig mindre styrke med avdelinger som Telemark bataljon, opprettet i 1993 for å inngå i NATOs utrykningsstyrke Immediate Reaction Force.
Det tidligere Sovjetimperiet ble fragmentert, og de fleste landene i Øst-Europa begynte straks å legge om militærvesenet sitt til å passe inn i NATOs struktur. Nye alliansemedlemmer som Romania er blant de mest villige til å sette opp styrker for utenlandstjeneste i NATO-regi.
På bakken thumb|En løytnant fra den norske Hæren setter opp en datanettverk på en øvelse i Tyskland. Datanettverk er uvurderlige for moderne styrker. thumb|Diagram over moderne tilbehør til en Colt M4. Grunnteknologien i våpenet er gammel, mens mye av tilbehøret er resultater av senere års fremskritt innen elektronikk. thumb|To soldater fra US Navy SEALs. Han til høyre holder en belysningslaser for å styre moderne presisjonsvåpen, kanskje en bombe fra et fly som er i området.
Infanteriet er fremdeles hovedtyngden i moderne krigføring, som de har vært siden antikken. For å holde områder eller okkupere dem trenger man infanteri. En moderne infanterist må forholde seg til et mer komplekst slagfelt enn generasjonene før.
På den teknologiske siden ligger infanteriet noe etter. Våpnene er mer dødelige, og portabel kroppspansring gir ikke god beskyttelse i forhold til tyngden og kostnaden. Industrialiserte nasjoner utruster dog som regel infanteriet sitt med hjelmer og vester i Kevlar eller andre kunstfiber. Uten spesielle innlegg i metall eller keramikk beskytter de bæreren mot skudd fra pistoler og maskinpistoler i tillegg til splinter. Splintbeskyttelsen er det viktigste, da de fleste skader i kamp kommer fra artilleri og sprenglegemer. Antallet belysningslasere og andre lasere har ført til at optiske instrumenter har blitt beskyttet mot laserstråling som ellers ville være farlig for øyet.
Infanteriet bruker håndvåpen som ville være kjent for en infanterist fra andre verdenskrig. Et typisk våpen for en infanterist i fremste rekke er et automatgevær med kaliber 5,56 mm og 20 eller 30 skudd i et avtagbart magasin. Det er mulighet for automatild, enten med treskuddsbyger eller fullautomatisk. Geværet har som i tidligere tider typisk bajonettfeste, uten at det er i bruk. Det er som regel montasjeskinner for sikter. Typisk er det et kikkertsikte med lav forstørrelse for de fleste situasjoner, og alternativt lysforsterkere og termiske sikter for nattoperasjoner. Styrker satt opp for strid i bebygd område bruker noen ganger rødpunktsikter. Under geværet kan det som regel henges en granatkaster med kaliber 40 mm. Noen ganger er det fester på framskjeftet for belysning, enten med hvitt eller infrarødt lys. Eksempler på moderne håndvåpen er amerikanske M16 og tyske G36.
Et moderne infanterilag har som regel ett eller flere maskingeværer i samme kaliber som standard håndvåpen. Dette kan bruke sikter av samme type som håndvåpenet, men ikke granatkastere eller annet tilbehør. Det som egentlig skiller maskingeværet fra automatgeværet er at maskingeværet har beltemating i stedet for avtagbart boksmagasin og et tyngre løp. Dette betyr at man kan holde høyere ildtakt over lengre tid. Eksempler på moderne lette maskingeværer er belgiske Minimi eller Ultimax fra Singapore.
Stadig lettere elektronikk har gitt infanteriet nye hjelpemidler. Vanligvis er man satt opp med en GPS-mottaker som gjør navigasjon lettere. Stadig lettere radioer gjør at infanteriavdelinger kan ha bedre samband seg i mellom.
Infanteriet er som regel satt opp på stormpanservogner og jobber tett sammen med stridsvogner og andre våpengrener. På vognene er det i det minste radioer, og ofte et kommando- og kontrollsystem som lar mannskapet se det bildet av slagmarken hovedkvarteret setter sammen og distribuerer, samt å melde inn sin egen posisjon og observasjoner de gjør. Ofte er posisjonsinnmeldelsen automatisk, da systemet sanker inn posisjonsdata fra GPS-mottakeren, krypterer dem og sender dem ut på radionettet. Hensikten er at hovedkvarteret og alle avdelingene i felten skal kunne se samme bildet av slagfeltet, og handle ut fra en felles forståelse.