Invasjonen av Irak, eller Operation Iraqi Liberation (senere Operation Iraqi Freedom) er den amerikansk-ledede invasjonen av Irak, som varte fra den 20. mars 2003 til den 1. mai 2003, da president George W. Bush erklærte at hoveddelen av de militære operasjonene var avsluttet. Invasjonen var begynnelsen på den pågående krigen i Irak. Invasjonen kan også sees på som fortsettelsen av Gulfkrigen i 1991 med en lavintensivkrig hvor USA og Storbritannia angrep Irak i perioden mellom de to krigene.

Krigshandlingene startet etter at en 48-timersfrist gitt av USAs president George W. Bush utløp. Den krevde at Iraks president Saddam Hussein og hans to sønner, Uday og Qusay, skulle forlate Irak. Det irakiske parlamentet, som var utpekt av Saddam Hussein, avviste enstemmig USAs ultimatum.

250 000 amerikanske soldater, med støtte fra omkring 45 000 britiske, 2 000 australske og 200 polske soldater, gikk inn i Irak primært fra Kuwait. I nord deltok rundt 50 000 kurdiske soldater med luftstøtte fra koalisjonen. Koalisjonstroppene invaderte, ifølge USAs president George W. Bush, landet for å «avvæpne Irak for masseødeleggelsesvåpen, stoppe Saddam Husseins støtte til terrorisme og for å befri det irakiske folk.»President Discusses Beginning of Operation Iraqi Freedom USA hadde forberedt invasjonen ved å samle 100 000 tropper i Kuwait den 18. februar.U.S. has 100,000 troops in Kuwait

Selve invasjonen gikk greit for koalisjonsstyrkene. I løpet av 28 dager hadde de kontroll over de største byene, og rivingen av Saddamstatuen i Bagdad symboliserte at hans regime var historie. 1. mai 2003 landet George Bush på et hangarskip i Persiabukten og erklærte at hoveddelen av de militære operasjonene var avsluttet.

Opptakt til krig

Politiske og diplomatiske aspekter

Siden avslutningen på Gulfkrigen i 1991 hadde Iraks forhold til FN, USA og Storbritannia vært dårlige. Det var ikke konsensus i FNs sikkerhetsråd for at Irak hadde forholdt seg til vilkårene i våpenhvilen som avsluttet Golfkrigen. Både FN og USA håndhevet mange økonomiske sanksjoner mot Irak i Bill Clintons regjeringsperiode. USA og Storbritannia patruljerte Iraks luftrom for å håndheve flyforbud i nord og sør, hvilket Irak hevdet var for å beskytte kurderne i Nord-Irak og sjiamuslimene i sør. Ved flere tilfeller ble flyforbudet brutt av irakiske militærhelikoptre og kampfly.Iraq tests no-fly zone – CNN.com, 4. januar 1999Coalition planes hit Iraq sites in no-fly zone – CNN.com, 28. november 2003

Den amerikanske kongressen vedtok også «Iraq Liberation Act» i oktober 1998, etter at Irak hadde stoppet samarbeidet med FN i august. Loven ga 97 millioner dollar til irakiske «demokratiske opposisjonsgrupper» for å «etablere et program til å støtte et skifte til demokrati i Irak.»Iraq Liberation Act of 1998 (Enrolled as Agreed to or Passed by Both House and Senate) – The Library of Congress Dette sto i kontrast til de krav som var fremsatt i Resolusjon 687,RESOLUTION 687 (1991) som alle dreide seg om våpen og våpenprogrammer, og ikke nevnte et regimeskifte. Våpeninspektører fra FN hadde vært vant til å samle informasjon om Iraks masseødeleggelsesprogram, og til å håndheve vilkårene i avtalen fra 1991, som forbød Irak å utvikle masseødeleggelsesvåpen. Informasjonen ble brukt til å finne mål under Operation Desert Fox, et amerikansk og britisk luftbombardement av Irak i desember 1998, på grunn av manglende samarbeid mellom Irak og FNs våpeninspektører.U.S. Spied on Iraq Via U.N. – Washington Post, 2. mars 1999U.S. Spied on Iraq Under U.N. Cover, Officials Now Say – The New York Times, 7. januar 1999

Det amerikanske republikanske partis kampanjer for presidentvalget i 2000, krevde en «full implementering» av Iraqi Liberation Act og fjerne Saddam Hussein fra makten, med fokus på å gjenoppbygge en koalisjon, gjennomføre hardere sanksjoner, gjeninnføre inspeksjonene og å støtte den pro-demokratiske opposisjonsgruppen, Den Irakiske Nasjonalkongress, som ble ledet av Ahmed Chalabi i eksil i utlandet.REPUBLICAN PLATFORM 2000, Renewing America's Purpose. Together. – CNN.com Chalabi bidro til å overbevise amerikanske politikere om at Hussein hadde masseødeleggelsesvåpen, at han var knyttet til al-Qaida og at regimeskifte ville være lett. Chalabi hadde vært i eksil i mange år. Etter at George W. Bush ble valgt som president, planla man, ifølge tidligere finansminister Paul O'Neill, et angrep på Irak. O'Neill forklarte senere at disse diskusjonene kun var en fortsettelse av Clinton-regjeringens utenrikspolitikk.O'Neill: 'Frenzy' distorted war plans account – CNN.com 14. januar 2004

Krigen mot terror I mellomtiden hadde spørsmålet om masseødeleggelsesvåpen blitt en sentral sak. Etter terrorangrepet 11. september 2001 og den etterfølgende krigen i Afghanistan og krigen mot terror, var Irak nå fokus for oppmerksomheten.

Før 11. september var det krefter innen George W. Bush sin administrasjon som var tilhengere av en politikk som tillot angrep mot stater som kunne være en fare for USAs sikkerhet. Denne politikken ble første gang formulert av senere viseforsvarssjef Paul Wolfowitz. Etter 11. september styrket denne nykonservative gruppen, ledet av forsvarssjef Donald Rumsfeld, sin posisjon og ledet politikken frem til det som har fått kallenavnet «Bush-doktrinen», som forandret USA sin utenrikspolitikk og tillot landet å gå til forskuddskrig mot andre land.

USA sin begrunnelse for å gå til krig:

at Irak hadde skjulte lagre med masseødeleggelsesvåpen, og et hemmelig atomvåpenprogram at Irak støttet terroristorganisasjoner som al-Qaida, og var villig til å forsyne dem med masseødeleggelsesvåpen frigjøre Irak fra et udemokratisk terrorregime som hadde ført en folkemordpolitikk overfor den kurdiske minoriteten, blant annet ved hjelp av kjemiske våpen

Det ble lagt særlig vekt på dette med masseødeleggelsesvåpen, og USA drev et omfattende spill i FN for å få aksept for en invasjon. Etter invasjonen sendte USA ut egne våpeninspektører som ikke fant masseødeleggelsesvåpen. Det viste seg i ettertid at mye av de bevisene USA presenterte var uten hold, og at Bush-administrasjonen hadde ignorert råd fra egen etterretningstjeneste, samt at noen «bevis» var blitt produsert for anledningen. Kontakten mellom al-Qaida og Irak har heller ikke blitt bevist.

I mars 2007 frigjorde USAs forsvarsdepartement en hemmeligstemplet rapport som bekreftet at amerikansk etterretning ikke hadde informasjon om direkte forbindelse mellom al-Qaida og Saddam Husseins regime, eller at Irak hadde masseødeleggelsesvåpen. Etterretningsinformasjon gikk til en avdeling i forsvarsdepartementet som skulle samle og analysere informasjonen og lage rapporter til den politiske ledelsen. Etter påtrykk fra viseforsvarsminister Wolfowitz fikk disse etterretningssammendragene et innhold som ikke alltid stemte med informasjonen bak, og som var med på å avgjøre/begrunne invasjonen.

Spillet i FN thumb|Planene om invasjon av Irak førte til store demonstrasjoner mange steder i verden. Den 8. november 2002 vedtok FNs sikkerhetsråd enstemmig resolusjon nr. 1441 med betingelser for hvordan Irak skulle oppfylle kravene til nedrustning. De innebar blant annet å slippe til FNs våpeninspektører og deklarere alle landets våpen. Irak gikk med på betingelsene, produserte en 12 000 sider lang våpendeklarasjon og slapp inn våpeninspektørene som ikke fant spor etter masseødeleggelsesvåpen. Inspektørene fant likevel brudd på resolusjonen siden Irak hadde destruert kjemiske og biologiske våpen uten overoppsyn fra våpeninspektører som kunne bekrefte at det hadde skjedd.

I begynnelsen av mars 2003 stod spørsmålet om dokumentasjon fortsatt åpent, og USA mente at Irak hadde brutt resolusjon nr. 1441 og at sikkerhetsrådet måtte komme sammen og iverksette de nødvendige tiltak for å sikre nødvendig internasjonal «fred og sikkerhet». Den 10. mars erklærte den franske presidenten Jacques Chirac at Frankrike ville nedlegge veto mot enhver resolusjon som automatisk kunne føre til krig mot Irak. Det viste seg at han hadde støtte fra flertallet i sikkerhetsrådet, og ingen andre resolusjonsforslag ble sendt.

I et møte på Azorene 16. mars ga USA, Storbritannia og Spania, som var ikke-permanent medlem av sikkerhetsrådet, Irak én dags frist på å oppfylle resolusjon nr. 1441. Neste dag erklærte Bush og Storbritannias utenriksminister Jack Straw at tiden for diplomati var over, og at ingen videre autorisasjon fra FN var nødvendig for å angripe Irak.

Siden invasjonen begynte uten eksplisitt tillatelse fra FNs sikkerhetsråd, mener enkelte at den var brudd på FN-charteret. FNs generalsekretær Kofi Annan uttalte i september 2004 at krigen ifølge FN, var ulovlig.

I sin tale til nasjonen 17. mars 2003 krevde president Bush at Saddam Hussein og hans to sønner Uday og Qusay måtte forlate Irak innen 48 timer. Dette kravet skal ha blitt avslått, og president Bush ga klarsignal for invasjonen.

Involverte styrker

Koalisjonen right|thumb|Amerikansk M2 Bradley kampkjøretøy i Irak. De irakiske styrkene stod overfor en koalisjon av styrker fra en rekke land, hvor USA stod for mesteparten av troppene.

USA hadde 235 000 mann utstasjonert i Persiabukten, og hadde 1 100 fly og 850 M1A1 Abrams stridsvogner støttet av M2 Bradley kampkjøretøyer og AH-64 Apache kamphelikoptre til rådighet. Fem hangarskipgrupper hadde seilt til området, og ytterligere et hangarskip ble holdt i reserve i nærheten av Gulfen.

Storbritannia sto for den andre vesentlig delen av koalisjonen. De hadde 45 000 mann, 100 fly, 120 Challenger 2 stridsvogner støttet av FV 510 Warrior kampkjøretøyer og 17 flåtefartøyer (et hangarskip med støttefartøyer).

Australia stilte 2 000 mann til (som ikke skulle brukes offensivt) og fregattene HMAS Kanimbla, HMAS Anzac og HMAS Darwin.

Polen stilte 80 GROM kommandosoldater, sammen med 74 ABC-tropper, marineenheten FORMOZA og støttefartøyet «ORP Kontradmirał Xawery Czernicki».

Danmark fulgte 21. mars opp sitt løfte om å stille militære styrker til disposisjon, da de besluttet å sende korvetten Olfert Fischer og ubåten Sælen til Persiabukten.

Irak right|thumb|Irakiske soldater på et MT-LB pansret personellkjøretøy 28. februar 2003. Den irakiske hæren var forventet å bestå av 375 000 mann, herav utgjorde den republikanske garden 60 000. Landet hadde cirka 650 000 mann i reserven og en paramilitær organisasjon på cirka 44 000 mann, kjent som Fedayeen Saddam og var under Qusay Husseins kommando.

Iraks luftvåpen var forventet å bestå av cirka 100 angrepshelikoptre og 300 jagerfly, men hovedparten av disse ble ikke ansett å være funksjonsdyktige.

De irakiske stridsvognene bestod primært av russiske T-72, og landet var forventet å ha 2 000–2 600 av disse. Hæren hadde også mange eldre stridsvogner av typen T-55, Type 59 og 69 (kinesiskproduserte versjoner av T-55) og T-62. Irakerne hadde også et større antall stridsvogner av typen Asad Babil (Babylons løve), som var en irakiskprodusert versjon av T-72 stridsvognen, og ble ansett som den største trusselen mot koalisjonstroppene.

Irak hadde også en stor mengde forskjellige pansrede mannskapsvogner og kampkjøretøyer, som MT-LB, BTR-60, BMP-1 og 2.

Flåten hadde 5-7 patruljebåter og mineleggere. Iraks luftvern var forventet å bestå av 850 rakettavfyringsramper og 3 000 antiluftskytskanoner.

USAs taktikk USAs taktikk lå fra starten av på en rask seier over Irak, helst ved bruk av en tofrontskrig med landsetting av styrker både fra Kuwait og Tyrkia. Men forhandlingene med Tyrkia førte ikke til noen resultater, og til slutt ble styrkene som var ment å åpne den nordlige fronten i Irak, returnert til USA eller Kuwait for en senere innsettelse derfra. Den amerikanske taktikken i begynnelsen av krigen gikk i utpreget grad ut på å unngå slag i de irakiske byene. Disse ble gått rundt, og styrken gikk med stor hastighet direkte mot Bagdad.

Iraks taktikk