Burundi, offisielt Republikken Burundi, er et land i Øst-Afrika. Landet grenser til Rwanda i nord, Tanzania i øst og sør og Den demokratiske republikken Kongo i vest. Burundis areal er på rett under km², og landet har en anslått befolkning på over 10 millioner. Den største byen er Bujumbura, mens hovedstaden er Gitega. Selv om landet er en innlandsstat, ligger mye av den sørvestre grensen langs Tanganyikasjøen.
Folkeslagene twa, tutsi og hutu har bodd i landet siden det ble opprettet for fem hundre år siden. Burundi ble styrt som et kongedømme av tutsiene i over to hundre år. På begynnelsen av det tjuende århundret okkuperte Tyskland og Belgia regionen, og Burundi ble sammen med Rwanda en europeisk koloni under navnet Ruanda-Urundi.
Regionen har opplevd mye politisk uro på grunn av de sosiale forskjellene mellom hutuene og tutsiene, noe som resulterte i borgerkrig på midten av 1900-tallet. I dag er Burundi styrt som en representativ demokratisk republikk under en president.
Burundi er et av de ti fattigste landene i verden. Det har en av de laveste BNI per innbygger av alle land i verden.Eggers, E., Historical Dictionary of Burundi, p. xlix. Landet har et lavt bruttoinnlandsprodukt, i stor grad på grunn av borgerkrig, dårlige utdannelsesmuligheter og virkninger av hiv/aids Burundi er tett befolket og opplever stor utvandring. Kobolt og kobber er blant landets naturressurser, og hovedeksportartiklene er kaffe og sukker.
Naturgeografi Burundi er et av de minste og tettest befolkede landene i Afrika, det har ikke kystlinje og har et ekvatorialsk klima. Det er en del av Albertineriften i Riftdalen og ligger på et platå i sentrum av Afrika. Gjennomsnittshøyden på platået er 1707 moh, med lavere høyder på kantene. Den høyeste toppen er Heha på 2685 moh.O'Mara, Michael. Facts about the World's Nations. Bronx, New York: H.W. Wilson, 1999. p. 150. ISBN 0-8242-0955-9 Den ligger sørøst for den tidligere hovedstaden Bujumbura. En av Nilens kilder ligger i Burundi, og henger sammen med Lake Victoria via elven RuvyironzaBy Ash, Russell. The Top 10 of Everything. New York, New York: Sterling Publishing Company, Incorporated, 2006. ISBN 0-600-61557-X Victoriasjøen er også en viktig vannkilde og blir fylt av vann fra elven Kagera.Klohn, Wulf and Mihailo Andjelic. Lake Victoria: A Case in International Cooperation. Food and Agriculture Organization of the United Nations. Lest 20. juli 2008.Budge, E. A. Wallace, The Egyptian Sudan: Its History and Monuments. Philadelphia, Pennsylvania: J.P. Lippincott Company, 1907. s. 352. En annen viktig innsjø er Tanganyikasjøen, som dekker store deler av Burundis sørvestre hjørne.Jessup, John E., An Encyclopedic Dictionary of Conflict and Conflict Resolution, 1945–1996, s. 97.
Burundis mark er i hovedsak dyrket mark og beiteland. I dag domineres store deler av landskapet av menneskeskapt savanne. Lite jord fordelt på mange mennesker har ført til overbeite og overdyrking av jorda, og mye av landets opprinnelige vegetasjon har blitt borte. Burundi sliter både med avskoging, jorderosjon og ødelagte habitater for dyr og planter.Bermingham, Eldredge, Christopher W. Dick, and Craig Moritz. Tropical Rainforests: Past, Present, and Future. Chicago, Illinois: University of Chicago Press, 2005. s. 146. ISBN 0-226-04468-8 Avskogingen av hele landet kommer i stor grad på grunn av overbefolkning, og det er kun omtrent 600 kvadratkilometer skog igjen, et tall som årlig går ned med rundt 9%.Worldwide Deforestation Rates Food and Agriculture Organization of the U.N.: The State of the World's Forests 2003. Published on Mongabay.com. Lest 29. juni 2008. Landet har to nasjonalparker; Kibira nasjonalpark i nordvest (et lite område regnskog på grensen til Nyungwe nasjonalpark i Rwanda), og Ruvubu nasjonalpark i nordøst (langs Rurubuelven, også kjent som Ruvubu or Ruvuvu). Begge ble grunnlagt i 1982 for å ta vare på dyrebestanden.East, Rob. African Antelope Database 1998. Gland, Switzerland: International Union for Conservation of Nature, 1999. s. 74. ISBN 2-8317-0477-4.
Historie
I Burundi tilhører 85 prosent av befolkningen den etniske gruppen hutuer, mens 14 prosent er tutsier. Før Burundi ble belgisk koloni, var landet et føydalt kongerike styrt av en konge som alltid var tutsi. Likevel var ikke etnisitet noe som ble vektlagt i noen særlig grad. Det ble det først av tyskerne og belgierne, som koloniserte landet på slutten av 1800-tallet. Både tyskerne og belgierne favoriserte tutsiene, og styrket sin egen posisjon ved å sette ulike folkegrupper opp mot hverandre. Da landet fikk sin frihet i 1962, kontrollerte tutsiene hæren, og det var derfor de som overtok makten. Hutuene organiserte seg i diverse motstandsgrupper, og klarte til slutt å få til valg i 1993, hvor hutuen Melchior Ndadaye ble valgt til president. Han ble imidlertid myrdet kort til etterpå, noe som utløste et skred av voldshandlinger mot sivile tutsier. Tutsiene svarte med å drepe hundretusener av hutuer, og deretter fulgte en borgerkrig som varte fram til 2000.
Europeisk erobring Etter å ha gått tapende ut av første verdenskrig måtte Tyskland overgi kontrollen over Tysk Østafrika til Belgia.Background Note: Burundi. United States Department of State. February 2008. Retrieved on June 28, 2008. 20. oktober 1924 ble dette landet, som bestod av dagens Rwanda og Burundi, et belgisk mandatterritorium under Folkeforbundet, i praksis en del av den belgiske kolonimakten, under navnet Ruanda-Urundi. Belgia lot derimot det gamle kongedynastiet få beholde makten.CIA – The World Factbook – Burundi CIA. Lest 8. juni 2008.Weinstein, W., Political Conflict and Ethnic Strategies, s. 5.
Etter andre verdenskrig ble Ruanda-Urundi underlagt FNs autoritet, og i løpet av 1940-tallet førte en serie politiske bestemmelser til at landet ble mer splittet. 4. oktober 1943 ble den lovgivende makten i Burundi delt på flere nivåer. I 1948 gav Belgia befolkningen lov til å danne politiske partier. Disse skulle senere bli en av hovedfaktorene da landet fikk uavhengighet fra Belgia.
Uavhengighet og borgerkrig 20. januar 1959 ba Burundis hersker Mwami Mwambutsa IV den belgiske koloniministeren om at Ruanda-Urundi skulle bli delt opp i Rwanda og Burundi.Weinstein, W., Political Conflict and Ethnic Strategies, s. 7. Seks måneder senere ble det dannet politiske partier som ville få oppmerksomhet på uavhengighetssaken og skille Rwanda fra Burundi. Det første av disse partiene var Union pour le Progrès national (UPRONA).
Burundis forsøk på å få uavhengighet var til en viss grad påvirket av uroligheter og etnisk forfølgelse som fant sted i Rwanda. I november 1959 angrep rwandiske hutuer tutsier og drepte dem i tusentall. Mange tutsier flyttet til Burundi og Uganda for å unngå forfølgelsen.Peoples of Africa, s. 60. Hutuene tok makten i Rwanda gjennom seier i et belgiskkontrollert valg som ble avholdt i 1960Timeline: Burundi. BBC. 22. april 2008. Lest 8. juni 2008.Timeline: Rwanda . Amnesty International. Lest 12. juli 2008.
UPRONA, et multietnisk parti ledet av prins Louis Rwagasore, og det kristendemokratiske partiet PDC ble de viktigste organisasjonene i Burundi-Urundi. Etter at UPRONA vant valget til den lovgivende forsamlingen, ble prins Rwagasore drept i et attentat 13. oktober 1961, angivelig med innflytelse fra de belgiske kolonimaktene.Ethnicity and Burundi’s Refugees . African studies quarterly: The online journal for African Studies. Lest 12. juli 2008.
Landet erklærte seg uavhengig 1. juli 1962, og skiftet formelt navn fra Ruanda-Urundi til Burundi.Cook, C., What Happened Where, s. 281. Mwami Mwambutsa IV ble utnevnt til konge. Den 18. september 1962, bare to måneder etter å ha erklært seg uavhengig fra Belgia, ble landet med i FN.United Nations Member States. 3. juli 2006. Lest 22. juni 2008.
Ved uavhengigheten etablerte man et konstitusjonelt monarki, og både hutuer og tutsier var representert i parlamentet, men da kong Mwambutsa utnevnte en tutsi til statsminister, følte hutuene, som hadde majoriteten i parlamentet, seg lurt. Et kuppforsøk utført av det hutudominerte politiet ble nådeløst slått ned av hæren under ledelse av en tutsioffiser, kaptein Michel Micombero. Da Pierre Ngendandumwe, en hutu som var statsminister, ble drept i 1965, førte dette til en serie angrep på tutsiene fra hutuer, angrep styresmaktene slo kontant tilbake i frykt for at tutsier skulle bli drept av hutuer som ville gjøre det samme som hadde blitt gjort i Rwanda. Både militæret og politiet ble nå lagt under tutsikontroll.
Mwambutsa ble avsatt av sin sønn, Ntare V av Burundi, i 1966. Samme år avsatte kaptein Michel Micombero Ntare, avskaffet monarkiet og erklærte landet for republikk, selv om det i praksis var et militærregime.http://www.state.gov/r/pa/ei/bgn/2821.htm
I 1972 ble det dannet en hutuorganisasjon under navnet Umugambwe w'Abakozi b'Uburundi eller Burundis arbeiderparti (UBU). Denne gjennomførte systematiske angrep på etniske tutsier med det erklærte mål å utrydde hele gruppen.Marc Manirakiza, Burundi : de la révolution au régionalisme, 1966-1976, Le Mât de Misaine, Bruxelles, s 211–212, 1992. Militærregimet svarte med represalier mot hutuer i stor skala. Det totale dødstallet har aldri blitt bekreftet, men anslag for begge voldsbølgene sammen skal ligge på over 100 000, med et tilsvarende antall asylsøkere i Tanzania og Rwanda. I ledet en annen tutsioberst, Jean-Baptiste Bagaza, et blodløst kupp og gjennomførte forskjelluge reformer. En ny grunnlov som holdt Burundi som en ettpartistat, ble fremlagt i 1981. I august 1984 ble Bagaza valgt som statsoverhode. I sitt styre undertrykte han politiske motstandere og kuttet ned på religionsfriheten.
Major Pierre Buyoya, en tutsi, kastet Bagaza i 1987 og opphevet grunnloven, oppløste de politiske partiene og gjenninsatte militærstyret. Anti-hutupropaganda ble spredt av restene av UBU fra 1972 som hadde reorganisert seg under navnet PALIPEHUTU i 1981. Dette førte til drap på tutsibønder i de nordlige områdene Ntega og Marangara i august 1988. Dødstallene ble anslått til 5000 av myndighetene, men noen internasjonale organisasjoner mener dette er et for lavt tall.
Det nye regimet slo ikke tilbake med hard hånd, slik det hadde blitt gjort i 1972, men tilliten det vant, gikk snart tapt da man utstedte et amnesti for dem som hadde tatt initiativ til, utført og tatt ansvar for drap på etnisk grunnlag, noe som tilsvarer folkemord i internasjonal rett. Mange analytikere anser denne perioden som begynnelsen på det som blir omtalt som «straffefrihetskulturen», mens andre anser dette for å ha startet i 1965 eller 1972 da opprøret fra en liten og lett identifiserbar gruppe hutuer utløste store massakrer av tutsier.
Som et etterspill for drapene skrev en gruppe intellektuelle hutuer et åpent brev til Pierre Buyoya hvor de bad om større huturepresentasjon i administrasjonen. De som skrev under på brevet ble fengslet, men noen få uker senere utnevnte Buyoya en ny regjering med like mange hutuer som tutsier og med en hutu, Adrien Sibomana, som statsminister. Buyoya utnevnte også en kommisjon som skulle jobbe med nasjonal enhet.a I 1992 ble det fremmet en ny grunnlov som skulle sikre et flerpartisystem, noe som førte til at det brøt ut borgerkrig.
Anslagsvis 250 000 mennesker ble drept mellom 1962 og 1993.Hagget, Peter. Encyclopedia of World Geography. Tarrytown, New York: Marshall Cavendish, 2002. ISBN 0-7614-7306-8. Siden Burundis uavhengighet i 1962 har det vært to hendelser som har blitt kalt for folkemord i landet. Både massedrapene av hutuer av den tutsidominerte hæren i 1972,Staff. pastgenocides, Burundi resources på nettsiden Prevent Genocide International lister opp de følgende ressursene:
Michael Bowen, Passing by;: The United States and genocide in Burundi, 1972, (Carnegie Endowment for International Peace, 1973), 49 sider. René Lemarchand, Selective genocide in Burundi (Report – Minority Rights Group ; no. 20, 1974), 36 sider.