I den katolske tradisjon finnes en rekke ulike Kristus-sentrerte andakter, som er ment å innby til refleksjon over et spesifikt aspekt ved Jesus. De er vanligvis ikke en del av Kirkens offisielle liturgi, men snarere et utslag av folkelig fromhet som har vokst frem over lang tid. Mange av disse andaktene er godkjent av Den hellige stol, og ses på som næring for den kristnes personlige spirituelle liv, men ikke som nødvendige for frelse.
Det finnes egne kirkefester tar utgangspunkt i en del av disse fromhetstradisjonene, slik som Kristi Legemsfest og Kristi Kongefest. Det finnes dessuten litanier, novener og andre bønner som hører til de ulike fromhetene, som gjerne bes av troende som vier seg spesielt til den enkelte andakt. Som oftest innebærer disse andaktene også spesielle løfter til den som fordyper seg i dem.
Mange av disse andaktene har, som en del andre tradisjonelle katolske praksiser, blitt mindre vanlige etter 2. Vatikankonsil.
Jesu hellige hjerte thumb|200px|Jesu hellige hjerte. Maleri av Pompeo Batoni, 1767. Hjertet representerer i kristen tradisjon symbolet på et menneskes innerste vesen, som styrer hans tanker, følelser og moral. Andakten til Jesu hjerte fokuserer i særlig grad på Jesu hjerte som stedet Guds kjærlighet til menneskene strømmer ut fra, og refereres til som stedet "der guddommens fylde bor". Det legges også vekt på at Jesu hjerte ble såret for menneskenes skyld, både fysisk og åndelig.
Kirkefedrene reflekterte over at apostelen Johannes lente seg mot Jesu bryst under nattverden. Kirkefaderen Augustin skriver at Johannes «drakk guddommelige hemmeligheter fra de innerste dyp av Vår Herres hjerte»http://www.katolsk.no/biografier/historisk/j_hjerte. Men selv om denne fromheten kan spore sine røtter tilbake til oldkirken, er det først i høymiddelalderen at man finner skriftlige kilder som nevner en virkelig andakt viet til Jesu hjerte, til å begynne med nærmest som en utvidelse av andakten til Jesu fem sårmerker; ett av de fem er såret fra lansen som gjennomboret Kristi side, og dermed også Hans hjerte. St. Bernhard av Clairvaux og St. Anselm av Canterbury var blant de tidligste pådriverne for utbredelse av Jesu hjerte-andakten.
På 1200-tallet begynte flere kristne mystikere, deriblant St. Gjertrud og Lutgardis av Tongeren, å rapportere om visjoner av Jesu hellige hjerte. Lutgardis skal blant annet ha byttet hjerte med Jesus på mystisk vis, slik at hans hjerte banket i hennes bryst. På 1500-tallet ble Jesu hjerte-fromheten utbredt i flere religiøse ordener, og på 1600-tallet begynte den også å spre seg blant lekfolk. Den hellige Margareta Maria Alacoque regnes som den som i størst grad har bidratt til å utbre denne andaktsformen, blant annet ved å dele ut bilder av Jesu hjerte, spre hefter om andakten, og kanskje viktigst: at hun, etter påbud fra Jesus i en visjon, fikk innført festen for Jesu hjerte. Festen var først forbeholdt hennes orden, men i 1865 bestemte pave Pius IX at den skulle være universell, altså skulle feires i alle katolske kirker verden over.
Blant legfolk praktiseres andakten gjerne ved å henge opp et portrett av Jesu Hjerte i hjemmet, og således vie familien og hjemmet til Jesu Hjerte. Det hører dessuten til andakten å be to daglige vigselsbønner, én om morgenen og én om aftenen, og å motta kommunion på første fredag i måneden, ni måneder på rad. Disse praksisene knytter seg til de 12 løfter Jesus skal ha gitt Margareta Maria Alacoque, som blant annet inkluderer at den som mottar kommunionen på de ni fredagene aldri skal dø uten å få motta sakramentene.
Den guddommelige miskunn thumb|190px|Den guddommelige miskunn, maleri fra 1934 av Eugeniusz Kazimirowski, malt på forespørsel fra den hellige Faustyna. På 1930-tallet begynte den polske nonnen Faustyna Kowalska å motta syner og drømmer om Jesus Kristus, som oppfordret henne til å fordype seg i bønn til Hans guddommelige miskunn. Hun mottok også flere beskjeder, blant annet om å få laget et bilde av det hun så, og å sette av tid til i det minste et kort øyeblikks bønn og stillhet klokken tre, som ifølge Evangeliene skal være det tidspunkt Jesus døde på.http://www.bibel.no/Nettbibelen?submit=Vis&parse=Luk+23%2c+44-46&type=and&book2=-1&searchtrans= Jesus selv understreker, ifølge søster Faustinas dagbok, at det var på dette tidspunkt Nåden ble gitt til menneskene, da vann og blod strømmet ut fra Hans hjerte. Dette gjengis også symbolsk i bildet, hvor en blå og en rød lysstråle stråler ut fra Jesu hjerte.
Andakten gir seg særlig utslag i nettopp de mange bildene av Den guddommelige miskunn, som er reproduksjoner av bildet søster Faustina fikk laget, og i Den guddommelige miskunns rosenkrans. Bønnen følger omtrent samme formel som en vanlig rosenkrans, men med andre bønner; på de små perlene er for eksempel Ave Maria er byttet ut med bønnen "for Hans smertefulle lidelses skyld, miskunn Deg over oss og over hele verden".http://www.rosenkrans.no.rosary-prayers.eu/content/jesus/barmhjertighets-rosenkrans/ Denne andaktsformen står spesielt sterkt i Polen, men på grunn av de mange polakker som har innvandret til Norge har den begynt å få et visst fotfeste også her. Pave Johannes Paul II, som selv var polsk, var dessuten en sterk tilhenger av andakten. Han bidro blant annet til dens anerkjennelse og utbredelse ved å kanonisere søster Faustina til helgen, og ved å innføre festen for Den guddommelige miskunn, som feires første søndag etter påske.
Blant løftene som knyttes til andakten for Den guddommelige miskunn, er at den som i sin dødstime ber Den guddommelige miskunns rosenkrans, eller ber den i en døendes nærvær, vil motta stor nåde.
Sakramentsandakter thumb|240px|En konsekrert hostie bæres i en rikt utsmykket monstrans under en prosesjon på Kristi legemsfest. Transsubstansiasjon er en svært viktig del av Den katolske kirkes lære, og går i korthet ut på at brød og vin bokstavelig talt forvandles til Jesu legeme og blod under konsekrasjonen i messen. Dette medfører nødvendigvis en meget stor ærbødighet ovenfor det konsekrerte nattverdsbrødet, som de troende ser på som Jesu guddommelige legeme, og med tiden utviklet denne ærbødigheten seg til sakramentsandakter. Sakramentsandakten består i hovedsak av eukaristisk tilbedelse, gjerne i form av en såkalt hellig time. Den hellige time går ut på å "våke med Kristus" ved å tilbringe en times tid i bønn sammen med Ham, inspirert av Jesu ord i Matteusevangeliet hvor han sier til de sovende apostlene: "Så var dere altså ikke i stand til å våke en time med meg!" (Matt 26, 40).
Sakramentsandaktene utviklet seg ganske likt som mange av de andre katolske Kristus-andaktene; en finner små hentydninger til dem alt i antikken, men det er først i middelalderen at de virkelig blomstrer opp. Det sies å være St. Frans av Assisi som bragte den eukaristiske tilbedelsen til Italia. Den hellige Frans hadde en dyp fromhet for nattverden, og så på den eukaristiske tilbedelse som jevngodt med å se Kristus i egen person. Blant legfolk begynte praksisen med eukaristisk tilbedelse i Avignon i 1226, og et overveldende antall troende kom for å tilbe Kristus i sakramentet. Allerede 18 år tidligere hadde nonnen Juliana av Liège begynt å motta syner av Kristus, som bad henne arbeide for å få innført en fest til ære for Hans guddommelige legeme. En hadde riktignok Skjærtorsdag, men denne dagen stod i sorgens tegn, og det var mye annet på denne dagen som stjal oppmerksomhet fra innstiftelsen av nattverden. Derfor innførte pave Urban IV omsider Høytiden for Kristi legeme, på folkemunne kalt Kristi legemsfest, for den latinske gren av kirken.
Kristi Legemsfest feires til minne om innstiftelsen av nattverden, og regnes som en høytid. Den feires gjerne med prosesjoner i gatene, hvor Kristi Legeme i brødets skikkelse bæres rundt i en monstrans.
Korsveisandakter thumb|150px| «Veronika rekker Jesus svetteduken», sjette stasjon langs korsveien.http://www.katolsk.no/praksis/korsveien/korsvei
Korsveien består av 14 såkalte stasjoner som, i form av bilder eller skulpturer, gjengir hendelser fra da Jesus bar sitt kors på vei mot Golgata. De 14 stasjonene befinner seg inne i en kirke eller spredt utover i landskapet, og har sitt utspring i den opprinnelige korsveien, Via Dolorosa, i Jerusalem. Her hadde pilegrimene i lang tid fulgt i Jesu fotspor og «vandret korsveien». Fransiskanerne ved kustodiet for Det hellige land begynte i middelalderen å tilrettelegge for slike pilegrimsfromheter ved å opprette syv "stasjoner" langs Via Dolorosa, basert på de syv hendelsene som nevnes i Bibelen. Pilegrimene, den gang som nå, gikk og bar på tunge trekors mens de bad, mediterte og sang langs veien.
Mange hadde dog ikke råd til å foreta den dyre og strevsomme reisen til Det hellige land. Omkring år 1700 begynte derfor noen å opprette korsveier i de lokale kirkene, slik at også de som ikke hadde mulighet til å dra til Jerusalem skulle få oppleve denne andaktsformen. I 1731 fastsatte pave Klemens XII korsveiens liturgiske form, og bestemte at antall stasjoner, som hadde variert gjennom årene, skulle være 14.http://www.katolsk.no/praksis/korsveien/artikler/korsveien
Korsveisandakten handler i stor grad om å meditere over Jesu lidelseshistorie, akkompagnert av bønn og bibellesning for hver stasjon. På fredager i fastetiden foregår den gjerne i store grupper som ledes av en prest.
Jesu høyhellige navn thumb|240px|IHS-monogram i kirken Il Gesù i Roma, som er viet til Jesu hellige navn. En spesiell ærbødighet for Jesu hellige navn har eksistert i Kirken fra de tidligste tider, noe en kan se spor av i Bibelen. Blant annet skriver apostelen Paulus: «Derfor har og Gud høit ophøiet ham og gitt ham det navn som er over alt navn, så at i Jesu navn skal hvert kne bøie sig, deres som er i himmelen og på jorden og under jorden»http://www.bibel.no/Nettbibelen?query=HpOA193MjxNPBRIz/r81qFbsyvJG3VVyiMASkoaFg1/PXQHH7YCxDRge7qdm2Pf2yvCfC50jIsE= (Fil 2, 9-10).
Som med Jesu hjerte-andakten ble også andakten til Jesu hellige navn mer rendyrket i middelalderen, og også for denne andaktens utbredelse var det Bernhard av Clairvaux og Anselm av Canterbury som var blant de ivrigste pådriverne. Utover 1200-tallet begynte andakten å gi seg utslag i at en bøyde hodet hver gang navnet Jesus ble nevnt, og i 1274 ble det på det 2. konsil i Lyon bestemt at dette skulle være obligatorisk. Siden bidro blant annet St. Bernardin av Siena sterkt til utbredelsen av andakten, bl.a. ved at han alltid holdt opp en tavle med et IHS-monogram på slutten av sine prekener da han reiste omkring som vandrepredikant.
I middelalderen begynte noen å feire messer til ære for Jesu hellige navn, men først i 1721 fastsatte pave Innocens XIII en fast dato for festen og gjorde den universell. Festen ble av pave Pius X fastsatt til den 2. januar, eller en søndag mellom 2. og 5. januar. I 1969, under kalenderrevisjonen i forbindelse med 2. Vatikankonsil, bortfalt festen. Også 1. januar, tidligere kalt «Herrens omskjæringsfest» har tradisjonelt vært forbundet med Jesu navn, da han ble gitt sitt navn i forbindelse med omskjærelsen på den åttende dag, slik jødisk skikk tilsa.
Jesu fem sårmerker thumb|200px|Den korsfestede Kristus gjennombores av lansen. Freske av Fra Angelico. Til Jesu fem sårmerker regner en to sår i håndflatene eller håndleddene, to sår på føttene og et sår i siden. Disse stammer alle fra korsfestelsen, de fire første fra naglene, og såret i siden fra lansen som ble stukket i Jesu side for å forsikre seg om at Han var død.