thumb|250px|Pretorianer fra Pergamonmuseum,andre århundre e. Kr. Pretorianergarden (latin: praetoriani) var en spesialstyrke av livvakter brukt av romerske keisere. Betegnelsen var allerede i bruk under den romerske republikken for vaktene til romerske generaler og krigsherrer så langt tilbake som Scipio-familien rundt år 275 f.Kr. Medlemmene av pretorianergarden var blant de dyktigste og mest anerkjente styrkene i antikken. De var adskilt fra de keiserlige germanske livvaktene som ga tett personlig beskyttelse til de tidligste romerske keiserne. I krisetider ble pretorianergarden også en politisk kraft. Vaktstyrken ble oppløst av keiser Konstantin den store på 300-tallet.
Historie Begrepet «pretorianer» kom av teltet til den øverstkommanderende generalen, eller pretor, av en romersk hær i felten – praetorium. Mange romerske generaler hadde til vane å velge seg en privat styrke med soldater fra rekkene som skulle fungere som livvakter av teltet eller personen. De bestod av både infanteri og kavaleri. Med tiden ble denne kohorten kjent som cohors praetoria, og forskjellige personer disponerte en slik avdeling, inkludert Julius Cæsar, Markus Antonius og Cæsar Augustus (Oktavian).
Cæsar oppdaget med Legio X Equestris at en sterkere enhet enn de gjennomsnittlige legionene var svært nyttige i felten. Da Augustus ble den første herskeren av Romerriket i 27 f.Kr., bestemte han seg for at en slik avdeling ikke bare var nyttig i krig, men også i politikken. Derfor rekrutterte Augustus pretorianergarden fra rekkene i legionene fra provinsene.
Den tidlige livvakten Den opprinnelige gruppen var svært forskjellig fra den senere enheten som drepte keisere. Mens Augustus forstod behovet for å ha beskyttelse i Romas malstrømmer, var han likevel nøye med å opprettholde republikkens tradisjoner i sitt regime. Derfor tillot han bare dannelsen av ni kohorter som opprinnelig var på 500 mann hver, men som etterhvert ble øket til 1000. Bare tre var samtidig i tjeneste i hovedstaden. Et mindre antall tilhørende kavalerienheter (turma) på 30 mann hver ble også organisert. Mens de nøytralt patruljerte palasset og betydelige bygninger, var de andre stasjonert i landsbyer rundt Roma. Disse individuelle kohortene utgjorde ingen trussel. Dette systemet ble radikalt endret med ankomsten av to pretorianer-prefekter i år 2 f.Kr., Q. Ostorius Scapula og Salvius Aper, selv om organiseringen og kommandostrukturen ble forbedret.
Augustus død 19. august år 14 markerte slutten på den rolige pretorianergarden, den eneste perioden som enheten ikke brukte sin militære styrke til å spille en rolle i Romas politikk for å styrke sin egen agenda. Augustus ble den eneste keiseren som hadde pretorianernes fullstendige lojalitet. Etter hans død tjente pretorianerne det som var til deres eget beste. Den ambisiøse prefekten Lucius Aelius Sejanus brakte livvakten fra deres italienske forlegninger inn i selve Roma. I år 23 overbeviste Sejanus Tiberius til å bygge Castra Praetoria (pretorianernes leir) rett utenfor Roma. En av disse kohortene holdt vakt ved keiserens palass. Dermed var hele livvakten til keiserens disposisjon, men herskerne var i samme grad i pretorianernes nåde. Dette kom til syne i 31 da Tiberius ble tvunget til å støttet seg til sin egen cohors praetoria mot tilhengerne til Sejanus. Pretorianergarden viste seg å være trofast mot den aldrende Tiberius, men deres potensielle politiske makt var tydelig.
På slagmarken var pretorianerne likeverdige med hvilken som helst formasjon i den romerske hær. De ble sjelden brukt i de tidlige styrene, men var ganske aktive innen 69. De kjempet godt i det første slaget om Bedriacum for Otho. Under Domitian og Trajan tok livvakten del i kriger fra Dacia til Mesopotamia, mens de tilbrakte år ved det donauske grenseområdet under Marcus Aurelius. Gjennom 200-tallet assisterte pretorianerne keiserne i forskjellige felttog.
Politisk innblanding thumb|Proklamering av Claudius som keiser, maleri av Lawrence Alma-Tadema, 1867. I henhold til en versjon av historien om Claudius' oppstigning til rollen som keiser, hadde medlemmer av Pretorianergarden funnet ham bak et gardin i kjølvannet av drapet på Caligula i 41, og utropt ham som keiser. Etter at Sejanus døde, som var ofret for den keiserlige gave lovt av Tiberius, begynte livvakten å spille en stadig økende ambisiøst og blodig rolle i riket. For den rette pengeprisen eller etter deres egen vilje, myrdet de keiseren, trakasserte sine egne prefekter eller vendte seg mot folket i Roma. I 41 ble Caligula myrdet av konspiratører fra senatorenes klasse og fra livvakten. Pretorianerne plasserte Claudius på tronen og utfordret senatet til å motsette seg deres valg.
I løpet av 69, året med de fire keiserne, etter at Galba ikke greide å skaffe donativum, den keiserlige gave, til livvakten, ga de isteden sin troskap til Otho og myrdet keiseren. Otho føyde seg til livvaktens krav og ga dem retten til å utnevne deres egne prefekter, således sikret seg deres lojalitet. Etter å a beseiret Otho, oppløste Vitellius livvakten og etablerte en ny som besto av en styrke tilsvarende seksten kohorter. Vespasian støttet seg i krigen mot Vitellius på misfornøyde kohorter som keiseren hadde avskjediget, og reduserte antallet kohorter tilbake til ni da han selv ble keiser. Som en framtidig trygghet utnevnte han sin sønn Titus som pretoriansk prefekt. Bingham (1997), s. 118–122.
Mens livvakten hadde makt til å fjerne keisere, hadde den ingen rolle i styringsadministrasjonen, i motsetning til personellet i palasset, senatet og byråkratiet. Etter voldeligheter fulgte ofte hevnen til den nye herskeren. I 193 kjøpte Didius Julianus riket fra livvakten for en stor sum etter at livvakten auksjonerte det bort etter å ha drept Pertinax. Senere samme år marsjerte Septimius Severus inn i Roma, oppløste pretorianergarden og startet en ny formasjon fra sine egne legioner fra provinsen Pannonia. Uregjerlige folkemasser kjempet ofte med pretorianerne under styret til Maximinus Thrax i voldsomme gateslag.
Aurelianus seilte i 271 østover for å knuse det palmyrenske riket til dronning Zenobia i Palmyra i dagens Syria med en styrke sammensatt av enheter fra legionene, pretorianerkohorter og andre kavalerienheter. Palmyra ble enkelt beseiret. Dette førte til det ortodokse synet at Diokletian og hans kolleger opprettet sacer comitatus (felteskorten til keiserne) som inkluderte feltenheter som inneholdt en selektiv prosess, kommandostruktur og var modellert etter de gamle pretorianerkohortene, men som ikke bestod av en enhetlig sammensetning og var mye større enn en pretorianerkohort.
Livvaktens senere år Diokletian reduserte statusen til pretorianerne i 284. De skulle ikke lenger ta del i palasslivet, da Diokletian bodde i Nicomedia, rundt 100 km fra Bysantium i Lilleasia. To nye korps, juvianerne og herkulianerne (oppkalt etter gudene Juve, eller Jupiter, og Herkules som ble assosiert med den eldre og yngre keiser) erstattet pretorianerne som de personlige beskytterne av keiserne, en praksis som ble opprettholdt i Tetrarkiet. Da Diokletian trakk seg tilbake 1. mai 305 ser det ut til at Castra Praetoria huset en mindre romersk garnison.
Den siste delen av pretorianernes keiserlige historie startet i 306 da Maxentius, sønn av den pensjonerte keiser Maximianus, ble gjort til etterfølger. Troppene tok saken i egne hender og innsatte ham som keiser i Italia 28. oktober. Cæsar Flavius Valerius Severus forsøkte å oppløse livvakten på å ordre fra Galerius, men klarte bare å få resten av dem til å gjøre opprør og slutte seg til Maxentius. Da Konstantin den store fremtvang en siste konfrontasjon ved Milvianbroen under en invasjon av Italia i 312, utgjorde pretorianerkohortene mesteparten av hæren til Maxentius. Senere oppløste den seirende Konstantin pretorianergarden i Roma. Soldatene ble sendt til forskjellige hjørner av riket og Castra Praetoria ble revet. I over 300 år hadde de tjent riket og ødeleggelsen av deres festning signaliserte en ny imperiell tidsalder som gjorde slutt på pretorianerne.
Arven etter livgarden Selv om dens navn har blitt synonymt med intriger, konspirasjoner, illojalitet og attentat, kan det argumenteres for at den de første to århundrene pretorianergarden eksisterte, var en positiv faktor i den romerske stat. I løpet av denne tiden fjernet den (eller tillot den fjernet) stort sett grusomme, svake og upopulære keisere mens den vanligvis støttet de rettferdige, sterke og populære.
Ved å beskytte disse monarkene, og dermed forlenge deres styre, og ved å holde folkemengden i Roma og senatet på plass, hjalp livgarden til med å gi riket hardt tiltrengt stabilitet som førte til perioden kjent som Pax Romana. Det var ikke før etter styret til Marcus Aurelius at livvakten begynte å forvitre til den hensynsløse, pengegriske og ustabile styrken som den er blitt berømt for. Men under Severanius-dynastiet og etterpå under krisen i det tredje århundret falt også legionene, senatet og keiserdømmet sammen med resten av det romerske styret inn i dekadense.
Pretoriansk prefekt, kommandant for garden, vokste i betydning i takt med garden. Da pretorianergardens makt ble brutt ble ikke denne tittelen avskaffet, men ble isteden omgjort til den høyeste stillingen i den sivile administrasjonen.
Forholdet mellom keiserne og deres livvakt Keiser År Forhold til livvakten Cæsar Augustus 27 f.Kr. – 14 Opprettet pretorianergarden, hadde deres fulle lojalitetBunson (1994), s. 341 Tiberius 14 – 37 Reduserte størrelsen og flyttet den fra militærleir utenfor Roma til Castra Praetoria. Lot Sejanus få makt som styrkens prefekt.Suetonius: The Lives of Twelve Caesars, Life of Tiberius 37 Caligula 37 – 41 Myrdet av livvakten. Claudius 41 – 54 Utropt til keiser av livvakten. Nero 54 – 68 Forlatt av livvakten.Suetonius: Nero 47.1–2 Dio Cassius 63.26.2b. Galba 68 – 69 Myrdet av livvakten. Otho 69 Ført til makten av livvakten. Vitellius 69 Avsatt av livvakten, for så å bli henrettet. Vespasian 69 – 79 Reduserte størrelsen på livvakten etter seier i 69.Bingham (1997), s. 122 og n. 13. Titus 79 – 81 Tjente som pretorianerprefekt, så som keiser.Suetonius: The Lives of Twelve Caesars, Life of Titus 6 Domitian 81 – 96 Valget av ham var støttet av livvakten, men ble senere myrdet av sine prefekter. Nerva 96 – 98 Latterliggjort av livvakten og døde under en beleiring mot ham. Trajan 98 – 117 Hadrian 117 – 138 Grunnla frumentarii Antoninus Pius 138 – 161 Marcus Aurelius 161 – 180 Lucius Verus 161 – 169 Commodus 180 – 192 Myrdet av sin prefekt. Pertinax 193 Myrdet av livvakten. Didius Julianus 193 Kjøpte imperiet av livvakten. Septimius Severus 193 – 211 Oppløste livvakten og skapte en ny fra sine egne legioner. Caracalla 211 – 217 Myrdet i et komplott av sin prefekt, Macrinus Macrinus 217 – 218 Elagabalus 218 – 222 Myrdet i Castra Praetoria av livvakten Alexander Severus 222 – 235 Ført til makten av livvakten. Maximinus Thrax 235 – 238 Gordian I 238 Gordian II 238 Balbinus 238 Myrdet av livvakten. Pupienus 238 Myrdet av livvakten. Gordian III 238 – 244 Utropt til keiser av livvakten, men drept av sin prefekt, Filip Araberen. Filip araberen 244 – 249 Decius 249 – 251 Herennius Etruscus 251 Hostilianus 251 Gallus 251 – 253 Aemilianus 253 Publius Licinius Valerianus 253 – 260 Gallienus 260 – 268 Claudius II 268 – 270 Quintillus 270 Aurelianus 270 – 275 Myrdet av livvakten. Marcus Claudius Tacitus 275 – 276 Florianus 276 Probus 276 – 282 Myrdet av pretorianertropper etter et opprør. Carus 282 – 283 Carinus 283 – 285 Numerianus 283 – 284 Diokletian 284 – 305 Brøt effektivt makten til pretorianerne. Maximianus 286 – 305, 307 – 308 Galerius 305 – 311 Konstantius Chlorus 305 – 306 Flavius Valerius Severus 306 – 307 Maxentius 306 – 312 Den siste keiser som ledet livvakten. Konstantin den store 306 – 337 Oppløste livvakten og ødela Castra Praetoria
Organisering og forhold i tjenesten