thumb|Moderne psykoterapi hvor pasienten har samtale med en lyttende psykoterapeut. Psykoterapi er en virksomhet hvis hensikt er å bedre mental helse, følelsesmessige eller adferdsmessige problemer hos individer, ofte benevnt som klienter. Visse mønstre kan ofte gjøre det vanskelig for mennesker å takle hverdagen eller oppnå personlige mål.
Psykoterapi er ment å rette på disse vanskelighetene gjennom forskjellige tilnærmingsmetoder og teknikker. Vanlig psykoterapi involverer en psykoterapeut og en eller flere klienter som arbeider med disse problemene i et forsøk på å finne ut av hva de består av og hvordan de kan håndteres. På grunn av at terapien ofte berører sensitive emner er terapeuten forventet og som oftest bundet til å respektere sin taushetsplikt.
Generell beskrivelse Psykoterapeut er ikke en beskyttet tittel og således er det ingen spesifikke krav til hvem som kan kalle seg psykoterapeut. Det kreves altså ikke av terapeuten at hen har en medisinsk eller psykologisk kvalifisering eller utdanning. Det kan være svært forskjellig utdannelsesnivåer på ulike psykoterapeuter. Psykoterapeuter kan være psykiatere, psykologer, sykepleiere med tilleggsutdanning, sosialarbeidere (sosionomer og tilsvarende). Leger og psykologer er imidlertid de eneste i Norge som gjennom sin utdannelse har kompetanse til å utrede, diagnostisere og behandle psykiske lidelser hos mennesker.
Psykiatere fokuserer på diagnostikk av kroppens (somatiske, biologiske) mekanismer som kan forklare psykisk lidelse, av hvordan hjernen virker og hvordan man kan bedre dens funksjon bl.a. ved bruk av medikamenter [Kilde mangler: dokumentasjon]. Likeså er psykiateren trenet til å lete etter somatisk sykdom som kan ligge til grunn for eller påvirke psykiatriske symptomer. Psykiateren trenes også i ulike former for psykoterapi. Psykiateren er i utgangspunktet lege med spesialisering i psykiatri, og forskning er en del av psykiaterens utdanning. Psykologer har i utgangspunktet en generalistkompetanse innen klinikk og forskning og tilknyttet teori, metode og praksis innenfor både normalpsykologi og psykopatologi (psykiske lidelser). Lik psykiatri dreier klinisk psykologi seg om behandling av psykisk lidelse, men i motsetning til psykiatere driver psykologer bare ikke-medikamentell behandling. Psykologer har imidlertid kompetanse innenfor evidensbaserte behandlingsmetoder innenfor klinisk psykologi. Både psykologer og psykiatere har spesielle rettigheter (og plikter) innen psykisk helsevern (tidligere kalt psykiatrien). Det er bare psykologer og leger som kan stille diagnoser. Både psykiatere (legespesialister) og psykologspesialister kan være faglig ansvarlige for vedtak i spesialisthelsetjenesten, etter psykisk helsevernloven. Psykologer har en 6 årig praktisk og teoretisk utdanning fra et universitet innenfor normalpsykologi og abnormal psykologi, inkludert: kognitiv psykologi, utviklingspsykologi, nevropsykologi, biologisk psykologi, samt klinisk psykologi og psykiatri. Psykiatere derimot, har kun en praktisk etterudanning i psykiatri, etter legestudiet, hvor de driver med klinisk virksomhet med pasienter innenfor psykiatri-feltet for å oppnå spesialisering, og dette varer i 5 år (under veiledning av en lege som allerede er godkjent spesialist i psykiatri).
Psykoterapiutdannelser som gis ved Norsk psykoanalytisk institutt, Norsk Karakteranalytisk Institutt«Norsk Karakteranalytisk Institutt», Karakteranalyse.no og Institutt for psykoterapi«Institutt for psykoterapi», Instpsyk.no forutsetter en grunnutdannelse som lege eller psykolog og godkjennelse i Norge. Ved Institutt for Aktiv Psykoterapi må søkere være psykologer.
Medikamentell behandling av psykiske lidelser har vært i rivende utvikling siden oppdagelsen av de klassiske antipsykotika på 1950-tallet. Dette har ført til en mer utbredt bruk av farmasøytiske midler i forbindelse med behandling av psykiske lidelser. Medikamentell behandling har spesielt stor betydning for pasienter med ulike psykotiske lidelser, schizofreni og bipolar lidelse, og regnes i dag som standard behandling for schizofreni. Men medikamentell behandling brukes også i forbindelse med mindre alvorlige psykiske lidelser og adferdsproblemer, som depresjon, tvangslidelser, og eksempelvis ADHD.
Imidlertid er det ofte slik at psykoterapuetiske intervensjoner prioriteres som førstevalg ved både lettere og moderate psykiske lidelser. Hovedsakelig fordi pasienter tenderer å foretrekke psykoterapi fremfor medikamenter (blant annet grunnet mulige bivirkninger), samt det faktum at forskning har vist at psykoterapi er mer effektivt, og gir en mer langvarig bedring enn ved medikamentell behandling alene. Eksempelvis ved angstlidelse, og depresjon.Conner, Michael G. (2006): «When Are Antidepressants Better Than Psychotherapy?», Mentor Research Institute Fordelen med psykoterapi i forhold til medikamentell behandling, ligger i det faktum at pasienten kan lære seg mestrings-strategier, som kan hindre et mulig tilbakefall etter endt behandling (noe som ofte forekommer ved medikamentell behandling).
Medikamentell behandling brukes også i kombinasjon med psykoterapi, spesielt dersom pasienten viser seg å ikke få nytte av kun psykoterapi alene, eller dersom pasientens lidelse er av mer kronisk eller omfattende art. Det skal også nevnes at flere meta-analyser tyder på at medikamentell behandling av depressiv lidelse har en 'ubetydelig' behandlingsmessig effekt sammenlignet med Placebo piller, samt at det meste av effekten ved antidepressiva skyldes placebo-effekt (opp til 80%), fremfor et aktivt virkestoff i selve pillen (se Kirsch 2010]). Kirsch, Irving (2010): «Antidepressants and the placebo response», Cambridge University Press
Det er minst seks hovedretninger i psykoterapi: psykodynamisk kognitiv adferdsterapi humanistisk behaviouristisk transpersonlig
Historie De fleste psykoterapiformer er enten direkte avledet av psykoanalysen, eller grunnleggerne startet i psykoanalysen før de utviklet sine egne teorier- f.eks grunnleggerne av gestaltpsykologien. De fleste vil derfor starte med Sigmund Freud når psykoterapiens historie skrives.
Psykoanalysen Selv om det finnes retninger i psykologien uten arv fra Sigmund Freud (f.eks.behavorismen)kan det meste spores tilbake til hans arbeide som startet i Wien i 1880-tallet. Med utdanning som nevrolog, begynte Freud å legge merke til nevrologiske problemer hos pasienter som ikke kunne forklares biologisk. Etter å ha sett synsforstyrrelser, paralyser og anoreksi hos pasienter uten noen fysisk forklaring, beveget han seg mot sinnet for å finne svarene sine. Gjennom sine oppdagelser av at mentalt syke mennesker kunne erfare fysiske symptomer traff han kolleger og lærere med tilsvarende interesser som Josef Brauer og Jean-Martin Charcot.
Freud åpnet en privat praksis i 1886 og frem til 1896 hvor han for det meste behandlet kvinner med symptomer på hysteri (et løselig definert begrep på den tiden). Ved hjelp av teknikker som drømmetydning, fri assosiasjon, overføring og analyser av id, ego og superego, uviklet hans kolleger et system av psykoterapi som ble kalt 'psykoanalysen'.
Studenter og kolleger av Freud, som Alfred Adler, Otto Rank, Carl Jung og Wilhelm Reich ble psykoanalytikere selv, og formet sine egne avvikende psykoterapeutiske retninger. Disse ble alle senere benevnt under en bredere benevning: psykodynamisk – i betydningen alt som omfatter psykens bevisste/ubevisste påvirkning på eksterne relasjoner og selvet. Psykodynamisk psykoterapi og psykoanalyse er oppfattet som spesielt effektivt ved behandling av bestemte mentale forstyrrelser som personlighetsforstyrrelser, men også andre følelsesmessige forstyrrelser.
Dagens psykodynamiske tilnærminger er under stadig utvikling og endring. Noen moderne psykoanalytiske tilnærminger har beholdt Freuds vektlegging på seksualitet(lyst), aggresjon og mentale konflikter. Andre er mer fokusert på relasjonelle aspekter og tilknytning. En klassisk psykoanalyse vil være mer innsiktsorienterte og avdekkende, enn mer støttende teknikker. Andre nåværende psykodynamiske tilnærmingsmetoder slik som objekt-relasjon og selv-psykologi foretrekker teknikker som er rettet mot å endre pasientens vanemønstre ved å bygge en spesielt autentisk eller støttende relasjon til analytikeren som er ventet å kunne hjelpe pasienten til å relatere seg til andre mennesker og verden på en ny måte.
Det psykoanalytiske miljøet har i den siste tiden lagt mye vekt på forskning effekten av og den terapeutiske prosessen i psykoanalytisk behandling.
Kognitiv adferdsterapi Mens hovedsakelig psykoanalysen og behaviorismen hadde sin dominans på feltet på midten av 1900-tallet, ble andre psykoterapeutiske idéretninger etter hvert også unnfanget. En av disse var kognitive adferdsterapier, som blant annet hadde sitt opphav i arbeidet til psykiateren Aaron T. Beck som ved Brown University og Yale Medical School på 1960- og 70-tallet utviklet sin egen form for psykoterapi kjent som kognitiv terapi. Likeledes hadde psykologen Albert Ellis ved Columbia university utviklet og pionert Rational Therapy (nå kjent som Rational Emotive Behaviour Therapy) et tiår tidligere etter å ha praksisert psykoanalyse i flere år.
Feltet som etter hvert ble kjent som kognitiv adferdsterapi involverer noen felles egenskaper, inkludert kortvarig, aktiv-direkte, strukturert og nåtidsfokusert intervensjoner rettet mot en persons forstyrrede tankesett, meningsskapende tanke- og trossystemer og adferdsmønstre. Ofte orientert mot symptomlindring, kollaborativ empirisme, kartlegging og endring av tankemønstre- og skjemaer og adferdsintervensjoner er dette ofte foretrukne behandlingsmetoder der hvor tidsaspektet er viktig. Denne behandlingsmetoden er kjent for å ha blitt utsatt for mer forskning enn de fleste andre typer psykoterapi.
Humanistisk Den humanistiske retningen startet med Carl Rogers på 1950-tallet. Rogers studerte ved Columbia universitetet sammen med Albert Ellis, og tok sin doktorgrad samtidig med at han fattet interesse for eksistensialisme, Abraham Maslow og hans behovshierarki.
I tidlig 1930-årene hadde Rogers avsluttet sitt doktorarbeide og hadde brakt personfokusert psykoterapi i fokus. Rogers fokuserte på at begreper som ubetinget positiv omtanke, autentisitet og empatisk forståelse var viktige holdninger hos terapeuten. Ifølge Rogers var disse begrepene både nødvendige og tilstrekkelige for å skape en helende relasjon for klientens psykiske velvære, slik at hen kan få en fullverdig egenerfaring.
Inspirert av Rogers fulgte andre hans tankesett slik som Fritz og Laura Perls som skapte gestaltterapi. Senere ble disse områdene av psykoterapien kjent som humanistisk psykoterapi.
Behavioristisk Utviklingen av behavioristisk terapi begynte i 1920-årene men ble ikke allment kjent før i 1950-årene og 1960-årene. Hovedbidragsyterne var Joseph Wolpe i Sør-Afrika, M.B. Shapiro og Hans Eysenck fra Storbritannia samt B.F. Skinner fra USA.
Behavioristisk terapi baseres på operant betinging, klassisk betinging og andre former for læring. Behaviorstisk terapi er basert på behavioristisk psykologi.
I henhold til behavioristiske prinsipper skal terapien fokusere på observerbar og målbar adferd fremfor de psykiske prosesser som postuleres å ligge til grunn for den. Bemerk at klientens utsagn (foregivende å være) om sin egen subjektive opplevelse er objektivt observerbar adferd.
Det er dessuten verdt å bemerke at B.F. Skinner ble tildelt prisen «Årets Humanist» i 1972 av American Humanist Association, noe som indikerer at behavioristisk terapi kan bli betraktet som kompatibel med humanistisk filosofi (Epstein, 1997).