For hans barnebarn ved samme navn, se Johan Bernhard Hjort (1951–2014)

thumb|Johan Bernhard Hjort med hustru Anna Cathrine hjemme på Bestum i 1967. Johan Bernhard Hjort (1895–1969) var en norsk høyesterettsadvokat, kjent som medgrunnlegger av Nasjonal Samling i 1933, senere for motstandsarbeid mot nazismen og arbeid for å hjelpe skandinaviske fanger under krigen, og etter krigen som en av landets fremste forsvarsadvokater.

Hjort ble knyttet til Harald Nørregaards advokatfirma i 1932 og videreførte etter 1945 firmaet som Advokatfirmaet Hjort. Han var nestleder i Nasjonal Samling fra 1933, men brøt med partiet i 1937 og ble arrestert av Gestapo i 1941. Han ble da sendt til Tyskland, der han ble internert på godset Gross Kreutz sammen med Didrik Arup Seip, og drev motstandsarbeid som reddet mange skandinaviske fangers liv. Blant annet samlet gruppen på Gross Kreutz navnelister på skandinaviske fanger, og disse dannet grunnlaget for redningsaksjonen med de hvite bussene.

I etterkrigstiden markerte han seg som forsvarer av homoseksuelles rettigheter og som forsvarer for kontroversielle kunstneres uttrykksmessige frihet, som i den såkalte Myklesaken. Fra 1961 til sin død var han formann for Riksmålsforbundet. Han stod for et liberalt, borgerlig verdensbilde og var en skarp kritiker av Arbeiderpartistyret i 1950- og 1960-årene.

Han var gift med Anna Cathrine Holst (1895–1992), og sammen hadde de seks barn: sosionom Wanda Hjort Heger, høyesterettsadvokat Johan Hjort, lege, professor og folkehelseopplyser Peter F. Hjort, ingeniør Helge Hjort, pianist Kirsti Hjort og psykolog Haldis Hjort. Han er morfar til forleggeren Anders Heger og tingrettsdommer Kim Heger.

Bakgrunn og familie Familie Johan Bernhard Hjort var sønn av Wanda Maria von der Marwitz og Johan Hjort. Faren var en kjent norsk marinbiolog, mens moren var av prøyssisk adelsslekt. I Johans barndom bodde familien i Bergen, og foreldrene ble skilt da han var i tenårene. Barna flyttet med sin mor til Bestum i Oslo.

I 1920 giftet han seg med Anna Cathrine Holst. Like etter giftet hans to søstre Astrid og Wanda seg med to tyske menn som også var brødre, og flyttet begge til Tyskland. Søsteren Astrid var gift med juristen (Gustav Adolf Carl Hans) Rüdiger von der Goltz, som fra 1936 var medlem av riksdagen for det tyske nasjonalsosialistiske partiet NSDAP. Han deltok senere i planleggingen av attentatet mot Hitler 20. juli 1944. Søsteren Wanda var gift med Georg Conrad (Dankwart Gustav Carl Gottfried) Graf von der Goltz. Søstrenes svigerfar var den fremstående tyske generalen Rüdiger von der Goltz, som ledet frikorps i Baltikum og den tyske intervensjonen i borgerkrigen i Finland.

Johan Bernhard og Anna Cathrine Hjort fikk barna Wanda, Johan, Peter Fredrik, Helge Bernhard, Kirsti og Haldis.

Unge år Hjort begynte å studere jus og var ferdig cand. jur. i 1919. Like etter eksamen ble Hjort ansatt i advokatfirmaet Bredal, Fougner og Schjødt, som på den tiden var et av Oslos fremste. Etter et år ble han bedt om å slutte for å skaffe seg mer praksis som dommerfullmektig.Fri mann, side 70 Hjort arbeidet da et år i Aker før han begynte som juridisk konsulent i Norges Byforbund. Tiden etter første verdenskrig var en vanskelig økonomisk periode, også i Norge. Gjennom sin stilling i Norges Byforbund fikk Hjort inngående kjennskap til kommunenes og statens dårlige økonomi. Sammen med sin gode venn Trygve J. B. Hoff (senere redaktør av Farmand) utarbeidet Hjort i 1923 et alternativt statsbudsjett for å bedre budsjettoversikten. Dette arbeidet ga ham etterhvert utredningsoppdrag for Johan Egeberg Mellbye i Bondepartiet og en rådgiverstilling for regjeringen Lykke hos finansminister Fredrik Ludvig Konow.

thumb|Ansamling av mennesker utenfor New York Stock Exchange etter det dramatiske børsfallet i 1929 thumb|Vidkun Quisling og Johan B. Hjort, med en ukjent person i midten, ca. 1936.

Hjorts økonomiske utredninger var mye rettet mot statens dårlige finanser og politikernes manglende evne til å saldere budsjettunderskuddet. Dette bidro til å svekke Hjorts tiltro til de etablerte borgerlige politikerne. I 1927 gikk Hjort med i Fedrelandslaget, samtidig som han ble valgt inn i Aker herredsstyre for Høyre. Ved stortingsvalget i 1930 arbeidet Hjort aktivt for borgerlig seier, samtidig som han polemiserte sterkt mot det han oppfattet som revolusjonære sider ved Arbeiderpartiet. I et tilsvar til en artikkel Edvard Bull d.e. hadde i tidsskriftet Vor Verden argumenterte Hjort for at man ikke kunne gi regjeringsmakten til et erklært revolusjonært parti selv om det skulle vinne valget, da dette ville være det samme som å innføre «bolsjevismen ad parlamentarisk vei». Hvis ikke Høyre hindret dette, gikk det «som det gjør hvor føreren, han som har ideen og viljen til å hevde den, mangler».Fri mann, side 111

De borgerlige vant valget i 1930, men den omseggripende økonomiske krisen, den store depresjonen, ble stadig mer alvorlig, og arbeidsløsheten steg. Våren 1931 ledet dette til en stor lockout fra arbeidsgivernes side. Krisen og det Hjort så som de borgerlige partienes kraftløse svar på den, gjorde at han stilte seg åpen for høyreradikale løsninger.

Hjort, Quisling og Polkom Hjort hadde kontakt med en krets bekymrede borgerlige samfunnsstøtter hvor også Quisling var blitt invitert med. Fra våren 1930 møttes de til middag i Hafrsfjordsgaten 7 hos Frederik Prytz.Fri mann, side 117 I mai 1931 ble Quisling utnevnt til forsvarsminister i Peder L. Kolstads regjering, utgått fra Bondepartiet. Under trontalen i april 1932 holdt Quisling en tale i Stortinget hvor han anklaget de to sosialistiske partiene (DNA og NKP) for å stå i landsforræderisk forbindelse med Sovjetunionen. Kretsen rundt Prytz forsøkte å bruke talen for å fremme Quislings politiske stilling og tilsvarende svekke de sosialistiske partiene.

I mai 1932 dannet kretsen fra Hafrsfjordsgate en uformell gruppe som de kalte «Polkom»; fra Hjorts kontor arbeidet denne gruppen for å utnytte Quislings anklager og dokumentasjon mot de to sosialistiske partiene. Dette ble starten på Hjorts periode med tett samarbeid med Quisling. Polkoms arbeid rettet seg mot å få med de borgerlige partiene på å erklære DNA og NKP ulovlige, da de siktet etter å omstyrte samfunnet. Utover sommeren og høsten utviklet så Hjort, med basis i forfatningsteori, en plan for et statskupp utført av regjeringen mot Stortinget. Parlamentarismen skulle avskaffes og trusselen fra sosialistene nøytraliseres.Fri mann, side 126

Hjorts grunnlag for å gå så drastisk til verks var hans krisefornemmelse. Planen var forfatningsmessig legitim, slik Hjort så den, og han så en samlende borgerlig fører i Vidkun Quisling. For å belegge det forfatningsmessig legale i planen om statskupp viste Hjort til 1814, 1884 og 1905; tre store årstall i norsk politisk historie. Planens suksess var dog avhengig av bred støtte, og for å sikre dette ble det avholdt et møte den 26. oktober 1932 hos godseier Carl Otto Løvenskiold på Bærums Verk.

Til stede på dette møtet var lederne for ulike borgerlige partier og organisasjoner. Møtet har senere blitt kjent som «onsdagsmøtet». Hjort innledet og fremla planen, men den ble negativt mottatt av den gamle Høyre-statsminister Jens Bratlie, og den førte også til at en støttespiller som Johan Throne Holst trakk seg.Holst var onkel til Hjorts kone, ref Sjokoladekongen, side 233 Senere utover høsten og vinteren havarerte planen i langvarige krangler mellom Quisling og statsminister Jens Hundseid om den pasifistiske kaptein Kullmann i det som ble kjent som «Kullmann-saken». Dette ga en første knekk til Hjorts tiltro til Quisling.

Nørregaard & Hjort

I 1932 ble Johan Bernhard Hjort tatt opp som partner i Harald Nørregaards advokatfirma, som deretter ble hetende Nørregaard & Hjort. Nørregaard var ansett som en av landets fremste høyesterettsadvokater i sin tid. Hjorts biograf, Ivo de Figueiredo, skriver: «Hos Nørregaard fant han et forbilde. Den eldre advokaten var kjent for sin veltalenhet i retten. Det ble sagt om ham at han dominerte rettssalen med sin blotte tilstedeværelse, og at hans varme stemme la seg rundt lagmannsretten som fløyel.» Nørregaard døde etter seks års samarbeid i 1938.Figueiredo, Ivo de: Fri mann. Johan Bernhard Hjort – en dannelseshistorie, Oslo 2002, s. 109. Nørregaard og Hjort hadde en noe fjern familierelasjon.

Nasjonal Samling

thumb|NS-merke

Jens Hundseids regjering falt i mars 1933, og Polkom – hvor Hjort var sentral – sonderte da muligheten for en bred borgerlig samling hvor Bondepartiet, Fedrelandslaget og andre skulle være med. Manglende interesse for borgerlig samling gjorde imidlertid at Quisling den 17. mai i avisen Tidens Tegn la frem et program for et eget parti, Nasjonal Samling. Som de facto nestleder i det nye partiet, kastet Hjort seg inn i valgkampen for stortingsvalget 1933, hvor hans kone Anna Cathrine også tok del i arbeidet.

Det nystiftede partiet fikk ingen stortingsrepresentanter. Hjort beklaget seg over Quislings lederstil som han mente var uklar og dilettantisk. Våren 1934 gjorde NS med Hjort i spissen et nytt forsøk på borgerlig samarbeid. Men disse forhandlingene ble resultatløse, og i mars 1935 dannet Arbeiderpartiet regjering med støtte av Bondepartiet.

Ved siden av sin advokatpraksis fortsatte Hjort å arbeide organisatorisk for NS. Han utredet videre hvordan lover og Grunnloven måtte endres for å leve opp til den «nye tids krav». Han fremmet også et forslag våren 1935 om å gjeninnføre «jødeparagrafen» i Grunnloven. På tross av at Hjort var medstifter og reelt nestleder i NS var hans ideer om statsforfatningen i teorien innenfor demokratiets rammer. Hjort var heller ingen tilhenger av planøkonomi, og han distanserte seg fra den tyske nasjonalsosialismen.

I mars 1935 tok Hjort over ledelsen av hirden som dels virket som ordensvern ved NS' møter, men som hadde som viktigste oppgave å disiplinere og skolere medlemmene. Med sin prøyssiske bakgrunn, sersjantutdanning fra Forsvaret og naturlige autoritet var Hjort som skapt for oppgaven. Med et par hundre medlemmer var hirden NS' aktivistiske kjerne. I et møte på Gjøvik Kristi himmelfartsdag 1936 talte Hjort for flere tusen fremmøtte og åpnet friskt med «Landsmenn, landsforrædere, apekatter og annet folk».Fri mann, side 164 Møtet endte i kaos og gateslag, det såkalte Torgslaget.

Johan Bernhard Hjort hadde liten tålmodighet med folk han betraktet som «tosker» eller dilettanter, og dem mente han det var mange av i NS. I tillegg hadde Hjort praktiske evner som organisator, og han var en god taler. Quislings mangel på de samme egenskapene var svært problematisk for partiet. En strid om lederskapet i NS var dermed uunngåelig.

Bruddet med NS, Tyskland sjokkerer

miniatyr|Johan Bernhard Hjort ombord på dampskipet «Preussen» i 1936. Hjort til venstre i bildet

Sommeren 1936 reiste Hjort til Tyskland for å søke støtte for NS. Sannsynligvis med hjelp fra sine tyske svogere møtte han blant annet Himmler. Han ble vel mottatt, men fikk ingen økonomisk støtte. Tilbake i Norge ble han involvert i NS-aksjonen mot Trotskij. Hirden gjorde innbrudd i Konrad Knudsens hus på Hønefoss der Trotskij bodde og tok med en del dokumenter som Hjort overleverte til politiet.Fri mann, side 171 Saken fikk enorm oppmerksomhet og var en for NS vellykket provokasjon. NS' kamp mot verdenskommunismen og jødedommen kom i sentrum, og Trotskij ble etter hvert utvist.

I valgkampen før stortingsvalget i 1936 ga Hjort alt. Samtidig var han presset av interne intriger i NS og vissheten om at han forsaket familien fremfor politikken.Fri mann, side 175 NS gjorde et dårlig valg og ble på nytt stående uten stortingsrepresentanter. I det interne oppgjøret etterpå lanserte Hjort vidtgående organisatoriske endringer. Hjorts forslag ble avvist, og utover høsten 1936 ble konflikten mellom ham og NS skjerpet. I februar 1937 meldte han seg så ut.Hver fredag foran porten, side 20 Flere andre sentrale personer forlot NS på denne tiden.