Edmund martyren, eller sankt Edmund av East Anglia, (født ca. 841, død 20. november 869)Swanton, Anglo-Saxon Chronicle, s. xv. Året for Edmunds død kan ha vært 870, i henhold til en del beregninger. Usikkerheten har oppstått fordi Den angelsaksiske krønike tidvis begynner i september, det vil si at en hendelse som skjedde i november 869 (i henhold til moderne kalender) ville ha blitt nedtegnet av angelsakserne som å ha skjedd i 870. var konge av East Anglia fra rundt 855 og til sin død.
Det er svært få samtidige kilder om Edmund og hans liv. Det er antatt at han var født i East Anglia, og han ble først omtalt i en annal i Den angelsaksiske krønike, skrevet noen år etter hans død. Kongedømmet East Anglia ble fullstendig ødelagt av vikinger, som også ødela enhver samtidig dokumentasjon på Edmunds styre. Senere ble det skrevet fiktive biografier om Edmund, der det ble hevdet at han var født i år 841 som sønn av Æthelweard, en obskur konge av East Anglia. Edmund skal ha etterfulgt faren da han var fjorten år gammel. Det har også blitt hevdet at Edmund var den yngste sønnen av en germansk konge ved navn «Alcmund». Han skal ha blitt kronet den 25. desember 855 ved Burna (antagelig Bures St. Mary i Suffolk), som på den tiden fungerte som en kongelig hovedstad,Houghton, Bryan (1970): Saint Edmund King and Martyr, Dalton, 1. utg., ISBN 9780900963186, s. 19. og skal ha vært en forbilledlig konge.
I 869 rykket vikingbanden kjent som «den store hedenske hæren» fram gjennom East Anglia og drepte Edmund. Han kan ha blitt drept av danene i kamp, men tradisjonen vil ha det til at han møtte døden på et ikke nærmere identifisert sted kjent som Haegelisdun etter at han nektet å imøtekomme danenes krav om «å fornekte Kristus». Danene banket ham, skjøt ham full av piler og halshogde ham deretter på ordre av Ivar Beinlause og hans bror Ubba. I henhold til legenden ble hodet hans deretter kastet inn i skogen, men ble funnet av folk som fulgte hylene fra en ulv som kalte, Hic, Hic, Hic, «Her, her, her!». Denne fortellingen om Edmunds død har likheter med skjebnene til andre kristne helgener, som Sebastian, Denis, og Maria av Egypt.
En minnemynt for Edmund ble preget på samme tid som East Anglia ble innlemmet i kongeriket Wessex, og en folkekult oppsto rundt Edmund. En gang rundt 986 skrev den franske munken Abbo av Fleury om hans liv og martyrium. Helgenens levninger ble midlertidig fjernet fra byen Bury St Edmunds og fraktet i trygghet i London i 1010. Hans helligdom ved Bury ble besøkt av mange konger, inkludert Knut den mektige, som var ansvarlig for gjenoppbyggingen av klosteret. En steinkirke ble gjenoppbygd i 1095. Gjennom middelalderen ble Edmund betraktet som skytshelgen for England. Bury og klosteret der ble svært rike på grunn av tilknytningen til Edmund, men under oppløsningen av Englands klostre fra 1536 ble helligdommen ødelagt.
Bevarte middelaldermanuskripter og andre kunstgjenstander knyttet til Edmund er Abbos Passio Sancti Eadmundi, John Lydgates biografi fra 1300-tallet, Wilton-diptykonet og flere veggmalerier.
Konge av østanglerne Tiltredelse og styre
Eldste omtale av Edmund er i Den angelsaksiske krønike, sammensatt rundt tjue år etter hans død. Den angelsaksiske krønike, 870: «Dette året red hæren over Mercia og inn i East Anglia, og der satte de opp deres vinterkvarter ved Thetford. Og om vinteren kjempet kong Edmund med dem, men danene fikk serien, og drepte kongen; deretter dro de over hele landet og ødela alle klostrene som de kom til. Navnene på lederne som drepte kongen var Hingwar og Hubba. På samme tid kom de til Medhamsted, brente og ødela, og drepte abbeden og munkene, og alle som de fant der. De gjorde så store herjinger der at et kloster, som før var rikt, var nå redusert til ingenting. Det samme året døde erkebiskop Ceolnoth, og Ethered, biskop av Witshire, ble valgt til erkebiskop av Canterbury.» (Basert på oversettelsen til Ingram 1823) Tradisjonen sier at Edmund ble født i 841 og arvet tronen i East Anglia en gang rundt 855. Ridyard 1988, The Royal Saints of Anglo-Saxon England, s. 61. Ingenting er kjent om hans liv eller styre, da ingen samtidige dokumenter fra East Anglia fra denne perioden har overlevd. Danske vikingers ødeleggelser i East Anglia antas å ha ført til at alle bøker eller chartere som refererte til Edmund også ble ødelagt, Yorke 2002, Kings and Kingdoms of Early Anglo-Saxon England, s. 58. og mangelen på samtidig dokumentasjon betyr at det ikke vites med sikkerhet når hans styre begynte eller hvor gammel han var da han ble konge. Senere kronikører i middelalderen har skrevet upålitelige biografier om Edmund. Den mest pålitelige teorien for Edmunds herkomst antyder at Ælhhere, svoger til kong Æthelstan av Kent, var Edmunds faktiske far, og Edith, Æthelstans søster, var hans mor. Hervey 1907, «Corolla Sancti Eadmundi. The Garland of Saint Edmund, King and Martyr», Forord 43.
Edmund kan ikke bli plassert innenfor noe kongedynasti. Myntvitenskapelige spor antyder at han etterfulgte Æthelweard. I henhold til historikeren Susan Ridyard kan Abbo av Fleurys utsagn at Endmund var ex antiquorum Saxonum nobili prosapia oriundus bli forstått som at han nedstammet fra et edelt og gammelt folk.Ridyard 1988, The Royal Saints of Anglo-Saxon England, s. 217.
Det er kjent at et mangfold av forskjellige mynter ble preget av Edmunds myntverksteder under hans styre. «Treasure hunters found nearly 1,000 items in 2012». BBC News 16. januar 2014. Bokstavene AN, som står for Anglia, opptrer kun på myntene til Edmund og Æthelstan av East Anglia: de opptrer på Edmunds mynter som en del av frasen + EADMUND REX AN. Senere utgaver har + EADMUND REX, og det er således mulig å organisere myntene hans kronologisk.Grierson & Blackburn 1986, Medieval European Coinage, s. 294. Bortsett fra dette finnes det ingen bekreftet kronologi i mynter fra Edmunds styre. Grierson & Blackburn 1986, Medieval European Coinage, s. 588.
Død thumb|Kartet viser rutene som den store hedenske hæren gjorde fra 865 til 878. Den angelsaksiske krønike, som bare beskrev noen få saker knyttet til East Anglia og kongene deres, er den eneste kilden for en beskrivelse av hendelsene i året 869 som førte til Edmunds nederlag i møte med danenes hær. Den angelsaksiske teksten er som følgende:
«Her rad se here ofer Mierce innan East Engle and wiñt setl namon. æt Đeodforda. And þy wint' Eadmund cying him wiþ feaht. and þa Deniscan sige naman þone cyning ofslogon. and þæt lond all ge eodon.»
Oversatt til norsk:
«Her red hæren over Mercia og inn i East Anglia, og tok vinterkvarter ved Thetford; og om vinteren kjempet kong Edmund mot dem, og danene tok seieren, og drepte kongen og erobret hele landet.»Norsk tekst basert på engelsk original: «Here the army rode across Mercia into East Anglia, and took winter-quarters at Thetford; and that winter King Edmund fought against them, and the Danish took the victory, and killed the king and conquered all that land.», jf. Earle 1865, Two of the Saxon Chronicles Parallel, s. 72, 74; Swanton 1997, The Anglo-Saxon Chronicle, s. 70.
Tradisjonen har navngitt de norrøne lederne som drepte kongen som Ivar Beinlause og hans bror Ubba.
Sammen med andre styrker invaderte den store hedenske hæren deretter Wessex, muligens i desember 870 (hvilket ville være noen få uker etter Edmunds død), eller kanskje etter å ha tilbrakt ett år med plyndring og konsolidering av makt i East Anglia. Deretter fortsatte hedningene med å angripe Merica og Northumbria.Yorke 1995, Wessex in the Early Middle Ages, s. 109. Ridyard 1988, The Royal Saints of Anglo-Saxon England, s. 211.
Minnemynt thumb|left|Minnemynt (penny) for sankt Edmund. Edmunds lik ble gravlagt i et tømmerkapell i nærheten av hvor han ble drept, men ble senere overført til Beadoriceworth (dagens Bury St Edmunds). Her vokste det frem et miljø som tilba Edmund.Farmer 2004, The Oxford Dictionary of Saints: Edmund Tretti år etter Edmunds død ble han også tilbedt av den norrøne befolkningen i East Anglia, og disse fikk preget en minnemynt for å hedre ham.Grierson & Blackburn 1986, Medieval European Coinage, s. 305. Mynten ble preget fra rundt 895 og til 915 (nesten helt frem til East Anglia ble erobret av Edvard den eldre av Wessex) og formgivningen var basert på mynter framstilt under Edmunds styre. Alle pennier som ble framstilt hadde teksten SCE EADMVND REX («O Sankt Edmund kongen»). En del av dem hadde en innskrift som viste at de lokale norrøne herskerne eksperimenterte med designet på myntene.Grierson & Blackburn 1986, Medieval European Coinage, s. 320.
Minnemynten for sankt Edmund ble preget i stort antall i mer enn 70 myntverksteder, mange av dem synes å hatt sin opprinnelse på det europeiske fastlandet: over 1800 eksemplarer ble funnet i Cuerdale i Lancashire i 1840.Grierson & Blackburn 1986, Medieval European Coinage, s. 319. Myntene ble i stor utstrekning benyttet innenfor Danelagen. Myntstykker har hovedsakelig blitt funnet i det østlige England, men myntverkstedenes nøyaktige plassering er ikke kjent med sikkerhet; forskerne antar at de ble framstilt i East Anglia.
Helgendyrkelse Kulten ved Bury St Edmunds thumb|Edmund blir kronet av engler, fra et manuskript fra 1200-tallet. I løpet av 1000-tallet ble en steinkirke bygget i Bury St Edmunds, som igjen ble erstattet av en større kirke i 1095, og Edmunds relikvier ble overført dit. Klosterets makt vokste ved at det ble gitt domsmyndighet over den voksende byen i 1028 og ved opprettelsen i 1044 av det administrative området Liberty of Saint Edmund (senere administrasjonsområdet West Suffolk), etablert av Edvard bekjenneren. Det forble en adskilt domsmyndighet kontrollert av abbeden av klosteret Bury St Edmunds Abbey fram til oppløsningen av Englands klostre på 1500-tallet.
Helligdommen ved Bury St Edmunds ble snart en av de mest kjente og mest velstående pilegrimsmål i England. I 1010 ble Edmunds levninger overflyttet til London for å beskytte dem fra nye vikingangrep, og de ble værende der i tre år før de ble sendt tilbake til Bury. I århundrer ble helligdommen besøkt av ulike engelske konger, og mange av dem ga sjenerøse gaver til klosteret. Danske Svein Tjugeskjeggs sønn Knut den mektige konverterte til kristendommen og fikk gjenoppbygd klosteret ved Bury St Edmunds. I 1020 gjorde han en pilegrimsreise og la sitt egen krone på helligdommen som bot for forfedrenes synder.
Byen vokste i takt med at klosterets rikdom og berømmelse økte. Etter den normanniske erobringen av England i 1066 la abbeden planer for over 300 ny hus innenfor et rute-mønster nær klosterets område. Cantor 1982, The English Medieval Landscape, s. 176 Edmund-kulten blomstret, men den fikk en tilbakegang i de påfølgende år og helgenen kom ikke til syne igjen i noen liturgiske kalendere før utgivelsen av Abbo av Fleurys Passio Sancti Eadmundi på 1100-tallet.Gransden 1992, Legends, Traditions and History in Medieval England, s. 82–83. Kong Johan er sagt å ha gitt en stor safirblå edelstein satt i gull til helligdommen, som han fikk tillatelse til å beholde selv på den betingelse at den ble gitt tilbake til klosteret ved hans død.Yates, Richard: History and Antiquities of the Abbey of St Edmunds Bury, del II, s. 40.
Edmund-helligdommen ble ødelagt i 1539 under den engelske reformasjonen. I henhold til et brev (som nå tilhører Cotton-samlingen i British Library) ble helligdommen vandalisert, og sølv og gull til en verdi av over 5000 mark ble plyndret. Den 4. november 1539 ble abbeden og munkene forvist, og klosteret oppløst.Yates, Richard: History and Antiquities of the Abbey of St Edmunds Bury, del I, s. 232–235.
Kulten i Toulouse