thumb|RMS «Mauretania» RMS «Mauretania» var et britiskflagget, havgående, transatlantisk atlanterhavsskip konstruert av Leonard Peskett og bygget ved Swan, Hunter & Wigham Richardson for det britiske rederiet Cunard Line. Hun ble sjøsatt den 20. september 1906 og var verdens største skip frem til RMS «Olympic» ble bygget i 1911. Hun var også det raskeste frem til SS «Bremen»s jomfrutur i 1929. RMS «Mauretania» ble foretrukket av passasjerene. Etter at hun tok det østgående Atlanterhavets blå bånd på sin første reise tilbake i desember 1907, tok hun det vestgående «blå bånd» for den raskeste transatlantiske overfarten i løpet av sin 1909-sesong. «Mauretania» beholdt begge fartsrekordene i tjue år.Maxtone-Graham 1972, s. 41–43.
Skipets navn ble hentet fra Mauretania, en gammel romersk provins på Afrikas nordvestkyst, ikke det moderne Mauritania som ligger lenger sør.Maxtone-Graham 1972, s. 24. Tilsvarende navn ble også gitt til «Mauretania»s søsterskip RMS «Lusitania», som ble oppkalt etter den romerske provinsen rett nord for Mauretania, over Gibraltarstredet, dvs. det nåværende Portugal. «Mauretania» var i tjeneste fram til 1934 da hun ble pensjonert, og ble senere hugget opp. RMS «Lusitania» ble senket i mai 1915 av en tysk ubåt.
Oversikt venstre|miniatyr|«Mauretania» under en prøvetur utenfor St. Abbs i Skottland den 18. september 1907. Høyeste hastighet som ble oppnådd var 25,73 knop. venstre|miniatyr|RMS «Mauretania» på verftet i Tyneside før sjøsettingen i 1906. I 1897 var det tyske passasjerskipet SS «Kaiser Wilhelm der Grosse» det største og raskeste skipet i verden. Med en fart på 22 knop (41 km/t; 25 mph), tok den det «blå bånd» fra Cunard Lines RMS «Vampanis» og «Lucania». Tyskland kom til å dominere Atlanterhavet, og i 1906 hadde de fem havgående skip med fire skorstener, fire av dem eid av Norddeutscher Lloyd i den såkalte Kaiser-klasse.
På omtrent samme tid gjorde den amerikanske finansmannen J. P. Morgans' selskap International Mercantile Marine Co. et forsøk på å monopolisere sjøfarten, og selskapet hadde allerede kjøpt Storbritannias andre store transatlantiske rederi, White Star Line.Maxtone-Graham 1972, p. 11.
For å møte konkurransen var Cunard Line fast bestemt på å gjenvinne sin prestisje og dominans innen sjøfarten, ikke bare for rederiet, men også for Storbritannia.Floating Palaces. (1996) A&E. TV Documentary. I 1902 inngikk Cunard Line og den britiske regjeringen en avtale om å bygge to superskip, «Lusitania» og «Mauretania», med en garantert minstefart på 24 knop (44 km/t). Den britiske regjeringen lånte rederiet 2,6 millioner pund for byggingen av skipene til en rente på 2,75 % med tilbakebetaling over tjue år, med den forutsetning at skipene kunne konverteres til væpnede kryssere hvis det skulle bli nødvendig.Layton, J. Kent. (2007) Lusitania: An Illustrated Biography, Lulu Press, pp. 3, 39. Ytterligere finansiering ble oppnådd da admiralitetet sørget for at Cunard fikk årlige subsidier for postfrakt på 150 000 pund .Vale, Vivian, The American Peril: Challenge to Britain on the North Atlantic, 1901–04, pp. 143–183.
Utforming og konstruksjon venstre|miniatyr|Arbeidere som står i tørrdokken under «Mauretania»s opprinnelige trebladede propeller. miniatyr|«Mauretania»s stabelavløpning 20. september 1906. «Mauretania» og «Lusitania» ble begge gitt form av Cunards arkitekt, Leonard Peskett, med Swan Hunter og John Brown som utarbeidet tegningene for en rask «havets mynde» med en hastighet på 24 knop i moderat vær, som vilkårene i kontrakten om subsidier for frakt av post krevde. Pesketts opprinnelige konfigurasjon for skipet i 1902 var med tre skorsteiner, og med plan om dobbeltvirkende dampmaskiner som fremdriftskraft. En gigantisk modell av skipet dukket opp i Shipbuilder's magazine i denne konfigurasjonen, men Cunard besluttet å bytte fremdriftsløsningen til Parsons nye turbinteknologi, og skipets profil ble igjen endret da Peskett la til en fjerde skorstein. Byggingen av fartøyet begynte til slutt med strekking av kjølen i 1904.
I 1906 ble «Mauretania» sjøsatt og døpt av hertuginnen av Roxburghe.Maxtone-Graham 1972, p. 25. På den tiden da skipet ble sjøsatt var hun den største bevegelige konstruksjonen som noen gang var bygget,"RMS Mauretania Construction" og med litt større brutto tonnasje enn «Lusitania». De viktigste visuelle forskjellene mellom «Mauretania» og «Lusitania» var at «Mauretania» var fem meter lengre. «Mauretania» hadde også kraftigere turbiner, noe som gjorde henne litt raskere enn «Lusitania». «Mauretania» og «Lusitania» var de eneste skipene med direktekoblede dampturbiner som fikk «det blå bånd»; i de senere skip ble det hovedsakelig brukt reduksjonsgirede turbiner.Williams, Trevor. (1982) A short history of twentieth-century technology. «Mauretania»s bruk av dampturbin var den største anvendelsen av den nye turbinteknologien til da som var utviklet av Charles Algernon Parsons.Maxtone-Graham 1972, p. 15.. Under hastighetsprøver ble det konstatert at fremdriftssystemet ga betydelige vibrasjoner ved høy hastighet; «Mauretania» fikk så en oppgradering i akterkant av fremdriftssystemet og nye propeller før hun ble tatt i bruk, noe som reduserte disse vibrasjonene til et akseptabelt nivå.Maxtone-Graham 1972, pp. 38–39. «Mauretania» var formgitt for å passe den edwardianske smak. Skipets interiør var tegnet av arkitekt Harold Peto, og skipets passasjerområder var tegnet av to fremragende London-arkitekter Ch. Mellier & Sons og Turner and Lord."RMS Mauretania Fitting Out" Maxtone-Graham 1972, p. 31. Det ble brukt 28 forskjellige tresorter sammen med marmorgulv, tapeter og andre møbler slik som det fantastiske åttekantede bordet i røkesalongen.Maxtone-Graham 1972, pp. 33–36. Trepanelet i skipets lugarer på første klasse var angivelig utskåret av tre hundre håndverkere fra Palestina, men dette virker usannsynlig og unødvendig, da disse arbeidene mest trolig ble utført av verftet eller underleverandører, som tilfellet var for flertallet av lugarene i andre og tredje klasse.Maxtone-Graham 1972, p. 33. I den fleretasjers spisesalen på første klasse var det tak i eik innredet i fransk renessansestil med et stort kuppelvindu. En rekke heiser var en sjeldenhet for datidens passasjerbåter. Disse var utført med gitter i det relativt nye lette materialet aluminium, og de ble installert ved siden av «Mauretania»s store trapp laget av valnøttre. En nyhet var veranda-kaféen på båtdekket hvor passasjerene ble servert drikke i et værbeskyttet miljø med utsikt over havet. Denne ble lukket inne etter et år da den originale konstruksjonen viste seg upraktisk.
Tidlig karriere (1906–1914) venstre|miniatyr|«Mauretania» 17. september 1907 som dekker 10 km til munningen av elva og havet. høyre|miniatyr|En gjennomskåret tegning av «Mauretania». «Mauretania» forlot Liverpool på sin jomfrutur 16. november 1907 under kommando av kaptein John Pritchard, og på sin returreise tok hun rekorden for raskeste østgående kryssing av AtlanterhavetMaxtone-Graham 1972, pp. 41–43. med en gjennomsnittlig hastighet på 23,69 knop (43,87 km/t). I september 1909 tok «Mauretania» «det blå bånd» for den raskeste vestgående kryssingen, en rekord som skulle stå i mer enn to tiår. I desember 1911, på samme måte som i New York i desember 1910, slet «Mauretania» seg fra sine fortøyninger i Mersey-elven og ble påført skader som forårsaket kansellering av hennes spesielle raske juletur til New York. Disse hendelsene førte til at Cunard flyttet «Mauretania»s tur til «Lusitania» som nettopp hadde kommet tilbake fra New York, under kommando av kaptein James Charles. «Lusitania» fullførte juleturen for «Mauretania»Layton 2007, p. 120. og reiste triumferende tilbake til New York.
«Mauretania» var på en tur vestover fra Liverpool til New York den 10. april 1912 og lå forankret i Queenstown i Irland på den tiden RMS «Titanic» forliste. «Mauretania» fraktet «Titanic»s cargomanifest og Cunard Lines sjef, Mr. A. A. Booth som organiserte en minnestund for «Titanic»s ofre.http://www.titanicinquiry.org/ships/mauretania.php I juli 1913 fikk både kong George og dronning Mary en spesiell tur med «Mauretania», den gang Storbritannias raskeste handelsskip, som skulle legge ytterligere celebriteter til skipets omdømme. Den 26. januar 1914, da «Mauretania» hadde sitt årlige vedlikehold i Liverpool, ble fire menn drept og seks såret da en gassflaske eksploderte mens de arbeidet på en av skipets dampturbiner. Skaden på skipet var minimal, hun ble reparert i den nye Gladstone tørrdokk og var tilbake i tjeneste to måneder senere.
Verdenskrig (1914–1919) Kort tid etter at Storbritannia erklærte krig mot Tyskland den 4. august 1914, ble «Mauretania» for sikkerhets skyld ankret i Halifax, til 6. august. Kort tid etter ble hun og søsterskipet RMS «Aquitania» bedt av den britiske regjeringen om å bli bevæpnet som kryssere,Layton 2007, pp. 170–171. men deres enorme størrelse og drivstofforbruk gjorde dem uegnet for denne tjenesten,"RMS Mauretania War Service" og de gjenopptok sin sivile tjeneste 11. august. Senere, på grunn av mangel på passasjerer som ville krysse Atlanteren, ble «Mauretania» lagt opp i Liverpool til mai 1915 på den tiden da «Lusitania» ble senket av en tysk ubåt. venstre|miniatyr|HMT «Mauretania» med hennes andre geometriske blendende kamuflasjeopplegg utviklet av Norman Wilkinson. «Mauretania» var i ferd med å fylle tomrommet etter «Lusitania», men hun var bestilt av den britiske regjeringen til å tjene som et troppetransportskip for å frakte britiske soldater til slaget om Gallipoli. Hun unngikk å bli bytte for tyske ubåter på grunn av sin høye hastighet og mannskapets gode sjømannskap. Som troppetransportskip ble hun malt i mørk grå kamuflasjemaling med sorte skorsteiner som båter i denne tjenesten. høyre|miniatyr|HMHS «Mauretania» som kongelig hospitalskip; et simulert bilde laget av retusjerte postkort. Når de kombinerte styrkene fra det britiske imperiet og Frankrike begynte å lide store tap, ble «Mauretania» beordret til å tjene som hospitalskip sammen med den andre fra Cunard «Aqutania» og White Stars HMHS «Britannic» for å behandle sårede inntil 25. januar 1916. Som hospitalskip ble fartøyet malt hvitt med grå skorstener og store Røde Kors-merker. Syv måneder senere ble «Mauretania» igjen troppetransportskip sent i 1916, nå rekvirert av den kanadiske regjeringen for å frakte kanadiske tropper fra Halifax til Liverpool. Skipets krigsinnsats var ennå ikke over da USA erklærte Tyskland krig i 1917, og hun fraktet tusenvis av amerikanske soldater. I denne farten fikk skipet navnet HMS «Tuberose»Ocean liners of the past: the Cunard express liners Lusitania and Mauretania. som ble hennes navn til krigens slutt, men båtens navn ble aldri endret av Cunard. I mars 1918 hadde «Mauretania» kamuflasje, en type abstrakt farge utviklet av Norman Wilkinson i 1917 i et forsøk på å forvirre fiendens skip. Den første kamuflasjemalingen som ble utviklet i mars 1918, var kurvelineære former og store områder med oliven, svart, grått og blått. Den andre utformingen var mer en geometrisk utforming ofte referert til som «Dazzle». Dette designet som ble brukt til juli 1918, var for det meste mer mørk blått og grått med noen svarte striper. Etter krigen ble hun malt i en grå-grå farge og til slutt Cunards ordinære farge på midten av 1919.
Karrière etter krigen (1919–1934) venstre|miniatyr|Skipets Verandah Café på båtdekket.