Tater-/romaniutvalget ble opprettet av den norske regjeringen i 2011. og avleverte sin sluttrapport NOU 2015:7 Assimilering og motstand 1. juni 2015. Utvalgets oppgave var å undersøke og beskrive utviklingen av norske myndigheters, institusjoners, organisasjoners og andre virksomheters politikk og tiltak overfor taterne/romanifolket fram til i dag. Norsk senter for menneskerettigheter var sekretariat for utvalget.
Bakgrunn Målet for norsk offentlig politikk overfor taterne/romanifolket fra slutten av 1800-tallet og frem til midten av 1980-tallet hadde som målsetting å avvikle «omstreifervesenet». Det var et erklært mål å avvikle og endre kulturen og levemåten til taterne/romanifolket, og lære dem til «å bli nordmenn». Assimileringspolitikken ble gjennomført ved tiltak i utvalgets mandat karakteriseres som kraftige og rasistisk motiverte overgrep, som tvangssterilisering, tvungen bosetting, bortplassering av barn, plassering på Svanviken arbeidskoloni og forbud mot å ha hest.
I 1998 ga norske myndigheter en offisiell unnskylding til romanifolket/taterne for de overgrep som de har vært utsatt for. Samme år fikk romanifolket status som nasjonal minoritet. Det skjedde i forbindelse med at Norge ratifiserte Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter.
Helsingforskomitéen presenterte våren 2009 rapporten ”Norsk romani/taterpolitikk Fortid, nåtid, fremtid”, hvor en av anbefalingene var å iverksette en offentlig granskning.
Funn og anbefalinger Utvalget konstaterer at taterne/romanifolket gjennom store deler av 1900-tallet ble utsatt for en offisiell og hardhendt assimileringspolitikk med diskriminerende formål og virkning på særlig to områder: omsorgsovertakelse av barn og tvungen bosetting. Aktive instrumenter var Norsk misjon blant hjemløse og offentlige myndigheter. Utvalget skriver:
"Tiltak mot barn var et sentralt virkemiddel i assimileringspolitikken overfor taterne/romanifolket. Barn ble tatt fra foreldrene og plassert i barnehjem og fosterhjem, og omsorgsansvaret ble overført til Misjonen. I løpet av to generasjoner fra 1900 ble nesten en tredjedel av barn født i tater-/romanifamilier bortsatt av barnevernet. Dette hadde dramatiske konsekvenser for gruppen som helhet."
Mange barn ble utsatt for omsorgssvikt, mishandling og overgrep etter omsorgsovertagelsen. I perioden 1950–1970 ble 40 prosent av kvinnene som var på Svanviken arbeidskoloni sterilisert under oppholdet, og utvalget konstaterer dessuten at folkegruppen har beyudelig lavere utdanningsnivå og et "oppsiktsvekkende høyt dødelighetsnivå".
Anbefalinger Utvalget anbefaler ulike tiltak som oppgjør for politikken og skadene tiltakene har medført: Tydelig og bredt kommunisert bekreftelse av ansvar for overgrep og forsømmelser fra myndigheter og Den norske kirke Økt formidling av kunnskap om historien til folkegruppen selv, offentlige myndigheter, og forvaltningsnivåer Økt innsats for bedrede levekår og helse blant tatere og romani Styrket tillit mellom folkegruppen og myndigheter Tiltak for styrket organisering av folkegruppen og bedre samarbeidsorganer mellom folkegruppen og norske myndigheter Undervisnings- og opplæringstiltak om taterne/romanifolket blant offentlige tjenesteinstitusjoner Tiltak for likeverdig og reell tilgang til skole og utdanning Tiltak for redusert diskriminering av folkegruppen av politiet
Medlemmer Knut Vollebæk – leder av utvalget fra 20.08.13 Asbjørn Eide (ledet utvalget frem til 20.08.13) Marius Emberland Anna Gustavsen Per Haave Agnes Inderhaug Karen Sofie Pettersen Laila Susanne Vars Johanne Bergkvist
Se også Romanifolket Tatere Norsk senter for menneskerettigheter Nasjonale minoriteter Menneskerettigheter
Referanser
Kategori:Romani Kategori:Assimilering Kategori:Menneskerettigheter