Eday (norrønt: Eiðøy;Haswell-Smith (2004), s. 386 skotsk: Aidee «Map of Scotland in Scots» (PDF), Guide and gazetteer) er en øy i den skotske øygruppen Orknøyene. Øya er lokalisert nord for det skotsk fastlandet. Øya ligger omtrent 24 km fra Mainland, som er hovedøya på Orknøyene. Med dens areal på 27 km2 er Eday den niende største øya på Orknøyene. Grunnfjellet på øya er gammel rød sandstein, som er eksponert langs havklippene.
Det er flere godt bevarte graver fra neolittisk tid (bondesteinalderen), samt bevis på bosetning fra bronsealderen og restene av et norrønt festningsverk. I perioden med skotsk styre ble den betydelige eiendommen til Carrick House utviklet ved Calfsound, som ble en burgh for en kort periode. I løpet av den britiske epoken ble flere forbedringer i landbruket innført, selv om det har vært en betydelig nedgang i befolkningen siden midten av 1800-tallet. På 2000-tallet har Eday Partnership hatt suksess med å fremme øyas økonomi. Lokale stedsnavn gjenspeiler den mangfoldige språklige arven, og landskapet på øya og dens omkringliggende hav tiltrekker seg et rikt dyreliv. Øya har kun en butikk og et postkontor. Fergeforbindelse to ganger daglig til Kirkwall, en tur som tar 1 time og 15 minutter. I henhold til befolketelling av 2011 har Eday 130 innbyggere.National Records of Scotland (15. august 2013): «Appendix 2: Population and households on Scotland's Inhabited Islands» (PDF). Statistical Bulletin: 2011 Census: First Results on Population and Household Estimates for Scotland Release 1C (Part Two) (PDF) (Report). SG/2013/126.
Etymologi Eday er et navn avledet fra norrøne eið og har betydningen «eid, landtange». Waugh (2010), s. 550 Dette er et navn spesifikt assosiert med økonomisk aktivitet som bare brukes der landtangen har vært en «rute for å frakte varer og/eller båter fra en kyst til en annen».Waugh (2010), s. 545 Det er mange andre eið-navn på øyene i Nord-Atlanteren, og de på Orknøyene, blant annet Hoxa (Haugeið) på South Ronaldsay, Aith (funnet på Walls, Stronsay og det vestlige fastlandet) og Scapa i St Ola som er avledet fra det norrøne Skálpeið.Waugh (2010), s. 551 På 1600-tallet ble Eday også kjent som (eller omtalt som) «Heth Øy».Blaeu, Joan (1654): «Orcadum and Shetlandiæ» i Irvine (2006), s. 33
Geografi og geologi
Eday er 14 km lang fra nord til sør, men bare litt over 500 meter bred ved den smale landhalsen mellom Sands of Doomy og Bay of LondonOrdnance Survey: Landranger map sheet 5, Orkney (Northern Isles) (Map). Ordnance Survey. 2008. ISBN 9780319228111. og har blitt beskrevet som å være «klemt sammen på midjen».Hewitson, Jim "The North Isles", i Omand (2003), s. 185 Sentrum av øya er i stor grad myrdekket med lyng, og kultivering av jorda er begrenset til kysten.Haswell-Smith (2004), s. 387
De høyeste punktene er Flaughton Hill i øyas sentrum, Fersness Hill ved West Side, Vinquoy Hill i nord og Ward Hill i sør, som når 101 meter. På Orknøyene er dette etternavnet, som stammer fra det norrøne varði, et vanlig navn for det høyeste punktet på en øy, siden de tidligere ble brukt til å tenne varsellykter.«Orkney Placenames - natural elements» , Orkneyjar
thumb|Eksponering av gammel rød sandstein: Red Head i nordenden av Eday thumb|Ser fra Vinquoy Hill mot Westray Den største innsjøen er det ti hektar store vannmassen sørøst for Vinquoy Hill.«Sites of Special Scientific Interest (SSSI): Mill Loch» , Orkney Islands Council Loch of Doomy ligger på den vestlige siden av den smale «midjen» og den mindre Loch Carrick på nordkysten.
Befolkningen er spredt langs kystgårdene og har ingen steder på øya har status som landsby. Calfsound er det mest folkerike av de bosatte områdene, med andre konsentrasjoner ved Millbounds på østkysten, som har et postkontor og et samfunnsanlegg i et ombygd kapell, og Backaland i sør er hvor fergen fra fastlandet legger til kai.
Eday er omgitt av andre små øyer som utgjør den «tilsynelatende umulige grønne og rødbrune løvsagen på Orknøyenes nordøyer». Calf of Eday, Edsays ledsagerøy som en kalv til en kvige, ligger 350 meter nord for bosetningen Calfsound. Lenger øst er Sanday over Eday Sound. Stronsay og Linga Holm er i sørøst og Muckle Green Holm i sørvest utenfor sundet kjent som Fall of Warness. Egilsay ligger omtrent fem km rett vest. Rusk Holm, Faray og Holm of Faray ligger utenfor Sound of Faray i nordvest, og bortenfor dem ligger den større øya Westray.
I likhet med de nærliggende øyene er Eday i stor grad dannet av gammel rød sandstein fra den geologiske epoken midtre devon avsatt i det orkaniske bassenget. Den stratigrapiske Eday-gruppen som er navnet på en betydelig sekvens av sandsteiner som finnes mange steder på Orknøyene, som Eday og området rundt Eday Sound er et typeområde for.British Geological Survey: "Eday Group", The BGS Lexicon of Named Rock Units. BGS. Noen steder er den opptil 800 meter tykk, og består i stor grad av gule og røde sandsteiner med mellomliggende grå sandsteinsheller og mergel.Hall, Adrian &Brown, John Flett (September 2005): «Upper Middle and Upper Devonian Sediments» , Orkney Landscapes Bergarten er lett brutt og noen av de gule sandsteinene fra Fersness ble brukt i byggingen av St. Magnuskatedralen i Kirkwall. Tait (2005), s. 474
Historie Forhistorie thumb|Inngangen til Vinquoy-steinkammer Den svært begrensede arkeologiske oversikten gir få bevis på menneskelig aktivitet i mesolittisk liv på Orknøyene, men den senere samlingen av hus og monumentale neolittiske strukturer i skjærgården er uten sidestykke i Storbritannia.Wickham-Jones (2007), s. 20
Vinquoy steinkammer, som ligger i en framstående posisjon med utsikt over Calf Sound, er 17 m i diameter og 2,5 m høy. Den smale inngangsgangen til denne graven minner om gravhaugen Maeshowe ved at den fører til et sentralt kammer med fire sideceller.«Eday, Viquoy Hill», Canmore Andre steder av interesse på Eday er blant annet Stone of Setter, en stående stein, menhir, som står nord for Mill Loch, og som på 4,5 m høy. Det er er en av de høyeste monolittene på Orknøyene.«Eday, Stone of Setter», Canmore Det er ytterligere to steinkamre ved Braeside og Huntersquoy og en annen på Calf of Eday. Rektangulær i formen, den ble gravd ut i 1936–37 og inneholder et lite kammer med to avdelinger og et større med fire boder som har egen inngang og trolig ble lagt til på et senere tidspunkt.Noble (2006), s. 116–117
Selv om det er flere steder på øya fra bronsealderen, har de etterlatt mindre dramatiske levninger. Ved Warness i sørvest er det en brent gravhaug (kremasjonsgrav) fra denne perioden, og det er ruinene av to hus av samme alder på Holm of Faray nær Point of Dogs Bones.Wickham-Jones (2007), s. 65, 76 Fold of Setter er en 85 meter diameter innhegning fra bronsealderen som ligger nord for Mill Loch. Det er stedet for et stort rundhus fra jernalderen som inneholder en håndkvern ved Linkataing i nordvest Eday. Wickham-Jones (2007), s. 97 Fra den tiden da Orknøyene bosatt av pikterne er fry sparsomt med arkeologiske bevis. Wickham-Jones (2007), s. 104
Den norrøne bosetningen Den nøyaktige tidspunktet for når nordboere hovedsakelig fra vestkysten av Norge kom og bosatte seg på Orknøyene er ikke kjent,Ó Corráin (1998), s. 25 men den norrøne kontakten med Skottland lengre sør er før de første skriftlige nedtegnelsene på 800-tallet.Graham-Campbell & Batey (1998), s. 2, 23 Stedsnavn som gjenspeiler en norrøn tilstedeværelse på Eday er avgjørende, men svært lite er kjent om de særskilte forholdene på øya på denne tiden. De norrøne ruinene av festningen Stackel Brae, som stammer fra 1100- eller 1200-tallet, ligger under en grønn haug øst for Greentoftbukta. Festningen, selv om det er lite igjen av den, kan ha vært den viktigste bygningen på Eday på denne tiden.«Eday, Castle of Stackel Brae», Canmore
Skotsk styre thumb| Carrick House, Calfsound, med Carrick Loch bortenfor og Sanday i det fjerne I 1468 ble Orknøyene en del av kongeriket Skottland, Thompson (2008), s. 220 noe som førte til at kontakten med Norge forsvant og langsomt mistet innbyggerne også kontakten med det norrøne språket, selv om en dialekt kalt norn synes å ha eksistert noen århundrer til. Isteden kom en tilstrømning av skotske gründere som i det lange løp bidro til å skape et mangfoldig samfunn som omfattet bønder, fiskere og kjøpmenn som kalte seg ’’comunitatis Orcadie’’ og som viste seg i økende grad i stand til å forsvare sine rettigheter mot deres føydale overherrer.Thompson (2008), s. 183 Crawford, Barbara E.: «Orkney in the Middle Ages» i Omand (2003), s. 78–79 Ikke desto mindre har aristokratiets handlinger gitt mye av informasjonen om saker på Eday fra den tiden. I 1561, under reformasjonen i Skottland, ble Edward Sinclair tildelt lenet til Eday av Adam Bothwell, biskop av Orknøyene. Dette var turbulente tider – Sinclairs plikter inkluderte å forsvare den reformerende biskopen «mot enhver inntrengere»Thomson (2008), s. 258 – og senere samme år var han en av lederne for et anti-katolsk opprør i Kirkwall.
Hans sønn William overtok etter hvert driften av godset på Eday, men det ble belastet med gjeld. I 1601, da Edward var «en gammel avfeldig mann ... i en alder 100 eller derved» forsøkte William å selge familieinteressene til George Sinclair, jarlen av Caithness. Den nye innehaveren sendte et halvt dusin båtlass med «vagabondis, ødelagte [fredløse] høylandsmenn fra Caithness» til Eday, noe som alarmerte den beryktede jarlen Patrick av Orknøyene. Jarl Patrick var i stand til å bruke det dårlige forholdet mellom den eldre faren Edward og sønnen hans til å handle. Førstnevnte hevdet at William skjøt med musketter mot ham og tok ham i nakken som en hund. På vegne av Edward ble William kastet ut av jarl Patrick ut, som deretter tok leieinntektene fra Eday for seg selv og tjente på utvinningen av byggestein fra Towback-bruddet. Thomson (2008), s. 288–290
John Stewart, jarl av Carrick, broren til jarl Patrick, ble tildelt Eday i 1632"Eday, Carrick House", Canmore og han bygget Carrick House i Calfsound kort tid etter.Stewart, Walter (1640-tallet): «New Choreographic Description of the Orkneys» i Irvine (2006), s. 24 Han brukte torv til å produsere salt fra saltgårder (anlegg for utvinning av bordsalt fra sjøvann) både ved Carrick og på Calf of Eday. Produktet ble beskrevet som «ganske fint» på 1600-tallet da det ble utført i betydelig skala selv om det var av «likegyldig kvalitet» Neill (1806), s. 38 på begynnelsen av 1800-tallet da det ble drevet som en hjemmebasert industri.Neill (1806), s. 39 Torvutvinning var også en viktig industri til det siste, da Sanday og North Ronaldsay hentet mesteparten av drivstoffet sitt fra Eday, og dette materialet ble også eksportert til whiskydestillerier på Skottlands fastland.
Stewarts ambisjoner for Calfsound var betydelige. Beskrevet som «byen og havnen» til Carrick ble det en burgh (den eneste andre på Orknøyene er Kirkwall) med rett til å utnevne borgmestere og holde markeder, men det var aldri sannsynlig at den ville blomstre på et slikt sted. Thomson (2008), s. 303
Britisk tid thumb|Forlatt steinbryterutstyr ved Southside