Praktærfugl (Somateria spectabilis) er en kystbunden dykkende sjøfugl som tilhører andefamilien.
Biologi Et voksent individ er ca. 55-63 centimeter fra nebbspiss til stjertspiss i utstrakt tilstand.
Den oransje nebbknølen hos hannen er umiskjennelig. Dessuten er det lyseblå hode- og nakkepartiet lett gjenkjennelig med den rustrøde magen. Det kileformede nebbet har den til felles med andre andefugler. Ryggen er sort og hvit. Hunnen ligner veldig på ærfuglhunner med den brundominerende fjærdrakten. Men mens ærfuglhunnen er gråbrun, har praktærfuglhunnen et noe mer rødbrunt fargeskjær. Den brune fjærdrakten er dessuten sort vinkeltegnet i motsetning til de noe mer diagonalformet stripene i ærfuglhunnens fjærdrakt. Praktærfuglhunnens nebb er betydelig mørkere enn ærfuglhunnens.
Inndeling Inndelingen følger HBW Alive og er i henhold til Carboneras (2018). Norske navn på arter følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008, 2017). Eventuelle benevnelser i parentes er kun midlertidige beskrivelser, i påvente av et offisielt navn på arten.
Anseriformes, andefugler Anatidae, andefamilien Dendrocygninae, plystreender Oxyurinae, skarvender Anserinae, svaner og gjess Anatinae, ender Mergini, fiskender Clangula Somateria, ærfugler S. fischeri, brilleærfugl (monotypisk) S. spectabilis, praktærfugl (monotypisk) S. mollissima, ærfugl Polysticta Melanitta Bucephala Mergellus Lophodytes Mergus Histrionicus Camptorhynchus Tadornini, gravender og gravgjess (16 arter) Cairinini, skogender (11 arter) Hymenolaimini (monotypisk) Merganettini (monotypisk) Aythyini, dykkender Anatini, grasender
Utbredelse De største hekkebestandene finner man i Sibir, men de finnes også på de arktiske øyene. I Norge hekker den på Spitsbergen. Arten overvintrer langs kysten av Nord-Norge helt fra grensen til Russland og sørover til Trondheimsfjorden, samt på østkysten av Island og i Østersjøen og Bottenviken.
Praktærfugl finnes naturlig i: Canada, Danmark, Finland, Grønland, Island, Japan; Norge; Russland, Saint-Pierre og Miquelon, Svalbard og Jan Mayen, Sverige og USA.
Arten er observert som streiffugl i: Belgia, Frankrike, Belarus, Irland, Italia, Kasakhstan, Latvia, Litauen, Nederland, Polen, Portugal, Spania, Storbritannia, Tsjekkia, Tyskland og Ungarn.
Atferd Praktærfuglen er en utmerket dykker og den lever av å spise bløtdyr, krepsdyr, pigghuder og enkelte små fisk den skulle komme over. Den bygger reir i ei grop i bakken som den forer opp med tang, dun, strå og lyng. Reiret er sotbrunt. Reiret bygges gjerne i beskyttelse av busker, men kan også bygges helt åpent nær sjøkanten. Den legger 4-7 egg og ungene er flygedyktige etter ca. 10 uker. Etter hekking slår individene seg gjerne sammen, og enkeltindivider kan dessuten gå inn i ærfuglflokker. Hybridisering forekommer dessuten mellom de to artene.
Referanser Carboneras, C. (2018). Ducks, Geese, Swans (Anatidae). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from https://www.hbw.com/node/52210 on 15 April 2018).
Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990–2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-04-10
Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php
Eksterne lenker
Kategori:Andefugler Kategori:Fugler på rødliste for Svalbard Kategori:Canadas fugler Kategori:Danmarks fugler Kategori:Finlands fugler Kategori:Grønlands fugler Kategori:Islands fugler Kategori:Jan Mayens fugler Kategori:Japans fugler Kategori:Norges fugler Kategori:Russlands fugler Kategori:Saint-Pierre og Miquelons fugler Kategori:Svalbards fugler Kategori:Sveriges fugler Kategori:USAs fugler Kategori:Dyr formelt beskrevet av Carl von Linné Kategori:Fugler formelt beskrevet i 1758