Al Karak (arabisk: الكرك), også kalt Kerak, er en by i Jordan kjent for korsfarerborgen Kerak. Borgen er en av de tre største borgene i regionen, sammen med to i Syria.«Al Karak City», Welcome Jordan Karak er det administrative senter i Karak guvernement.
Al-Karak ligger 140 kilometer sør for Amman på den gamle kongeveien, Via Regia. Den gamle korsfarerborgen ligger på en høyde omtrent 1000 meter over havet og er strategisk beskyttet ved å være omgitt på tre sider av en dal. Al-Karak har utsikt over Dødehavet. En by har dannet seg rundt borgen som i henhold til folketellingen i 2015 hadde rundt 32 216 innbyggere.«Al-Karak, Jodan», City Population I byen er det fortsatt bygninger fra den osmanske perioden på 1800-tallet. Byen er bygget på et trekantet platå, med borgen på den smale sørspissen.Milwright, Marcus: «The Architecture of Karak: Town and Castle», Karnak Resources Project</ref>
Historie Jernalder til assyrisk periode Al-Karak har vært bebodd siden minst Midtøstens jernalderen, og var en viktig by for moabittene.«Karak», Umayyad Route I Bibelen kalles den Kir eller Kir-haresj (hebraisk: קִיר-חֲרֶשֶׂת) og var den ene av to høyborger til Moab. Den andre var Ar.Nettbibelen: Fjerde Mosebok 21:15. Sitat: «...som strekker seg ned mot Ar og støter mot grensen til Moab.» Ordet Kir henspiller på en mur eller festning. Easton, Matthew George (1897): «Kir», Easton's Bible Dictionary (New and revised ed.). T. Nelson and Sons. Kir er omtalt i Kongebøkene i Den hebraiske Bibelen (Det gamle testamente)Nettbibelen: Andre Kongebok 16:9. Sitat: «Og assyrerkongen gjorde som han ba om. Han dro opp mot Damaskus og inntok byen. Befolkningen førte han bort til Kir...» og i Amos’ bokNettbibelen: Amos 1:5. Sitat: «Arams folk skal i eksil til Kir.» Og i Amos 9:7. Sitat: «...og arameerne fra Kir.» som stedet hvor arameerne dro før de slo seg ned i områdene i den nordlige Levanten, og som stedet som Tiglat-Pileser III (r. 745–727 f.Kr.) sendte fangene etter erobringen av Damaskus. Etter erobringen av Damaskus, i noen år senere tok Shamaili-riket makten, men det er usikkert hvor lenge. Lite er registrert om deres regjeringstid. Kir er identifisert som samme sted som dagens by Al-Karak.Easton, Matthew George (1897): «Kir-haraseth», Easton's Bible Dictionary (New and revised ed.). T. Nelson and Sons.I 1958 ble restene av en inskripsjon funnet i Wadi al-Karak som er datert til slutten av 900-tallet f.Kr. Det er et fragment av basaltstein på 12.5 cm høy og 14 cm bred med tekst som omtaler en konge av Moab, skrevet i et moabittisk språk, et kanaanittiske språk, beslektet med hebraisk, ellers kun bevitnet fra Mesjastelen.El-Kerak Inscription, West Semitic Research Project, USCDornsifeReed, William L.; Winnett, Fred V. (desember 1963): «A Fragment of an Early Moabite Inscription from Kerak», Bulletin of the American Schools of Oriental Research 172, s. 1-9
Hellenistisk til tidlig muslimsk tid thumb|De bratte veggene under festningsverkene thumb|Dekorert stein i borgen På 700-tallet f.Kr. ble de moabittiske byene ødelagt av den assyriske kongen Asurbanipal og ble senere gradvis bosatt av folk fra sør.«Al-Karak», Jordan Travel I løpet av den sene hellenistiske perioden ble Al-Karak en viktig by som tok navnet sitt fra det arameiske ordet for by, Kharkha (כרכא).Hitti (1970), s. 641. Området falt til slutt under ørkenfolket nabateernes herredømme, et førislamsk arabisk stamme.Catherwood, Christopher (2011): A Brief History of the Middle East. Little, Brown Book Group. ISBN 9781849018074. Romerriket erobret det fra dem i 105 e.Kr. Byen var kjent i senantikken som Harreketh.«Karnak», History of Jordan
Al-Karak inneholder noen av de eldste kristne samfunnene i verden, som dateres så tidlig som det 1. århundre e.Kr.Moujaes, Anthony (29. april 2015): «Four refugee families living in Jordan share their stories with Mid-East delegation», United Church of Christ. Arkivert fra originalen den 24. september 2016. Under det bysantinske riket var Kharkh (gresk: Χαραχ, Kharkh) eller Kharkh fra moabittene (Χαραχμωβα, Kharakhmōba) stedet for et bispesete, som huset den høyt ærede kirken i Nasaret,Bishara.orgNazareth Parish - Church of the Annunciation, Latin Patriarchate of Jerusalem og forble overveiende kristen selv under arabisk styre. Dens biskop Demetrius deltok i rådet i de tre provinsene Palaestina (Prima, Secunda, Tertia) i kirkemøtet som ble holdt i Jerusalem i 536.Millar, Fergus (2008): «Rome, Constantinople and the Near Eastern Church under Justinian: Two Synods of CE 536», The Journal of Roman Studies. 98, s. 62–82. En annen biskop, ved navn Johannes, sies å ha levd på 900-tallet.Lequien, Michel (1740): Oriens christianus in quatuor Patriarchatus digestus, Paris , Vol. III, coll. 729-734Gams, Pius Bonifacius (1931): Series episcoporum Ecclesiae Catholicae, Leipzig, s. 454
Tiden under korsfarerne, ajjubidene og mamlukene En av korsfarerstatene i Midtøsten på 1100-tallet var Oultrejourdain, gammelfransk for landene øst for elven Jordan og Dødehavet. Oultrejourdain hadde sitt opphav i festningen Montreal nær dagens jordanske by Shoubak fra 1115 og til 1140-tallet. I 1132 gjorde kong Fulko i kongeriket Jerusalem Payen le Bouteiller til herre av Montreal og Oultrejourdain. Payen gjorde på i 1142 al-Karak til sitt hovedkvarter og bygde borgen på en trekantet platå på en høyde som korsfarerne kalte for Petra Deserti, «ørkenens stein».Runciman (1951), s. 230 Borgen, senere utbygd og endret, dominerer byen den dag i dag. Payen selv døde en gang rundt 1149.Barber, Malcolm (2012): The Crusader States. Yale University Press. ISBN 978-0-300-11312-9; s. 106. Den tidligere korsfarerkirken i Al Karnaks borg opplyses det ingenting om i dag (2019). Den tomme kirken med en skjør bue ser øde ut og venter på en endelig kollaps.Bellusci, David (19. juni 2019): «Silence of Al Karal», Catholic Pilgrim
Borgen var i korsfarernes hender i bare 46 år. Den hadde blitt truet av Saladins muslimske hærer flere ganger, da holdt av Reynald av Châtillon, herre av Oultrejourdain, men overga seg til slutt i 1188, etter det knusende korsfarerens nederlag i slaget ved Hattin den 4. juli 1187The Knights Templar and the Battle of Hattin 1187 , Defender of Jerusalem og en beleiring som varte i mer enn ett år.Runciman (1951), s. 468 Saladins yngre bror, Al-Adil, var guvernør i distriktet inntil han ble hersker over Egypt og Syria i 1199.Hitti (1970), s. 652
Yaqut al-Hamawi (1179–1229), en muslimsk lærd av gresk opphav, bemerket at «Al Karak er et veldig sterkt befestet borg på grensene til Syria, mot Balka-provinsen og i fjellene. Det står på en stein omgitt av wadier, bortsett fra på siden mot forstaden.» Le Strange (1890), s. 479 Den arabiske geografen Al-Dimashqi (1256–1327) bemerket at Karak «er en uinntagelig festning, som står høyt på toppen av et fjell. Dens vollgraver er dalene rundt den, som er veldig dype. De sier at den opprinnelig var et kloster i Romertiden,, og ble omgjort til en festning. Det er nå et skattekammer for tyrkerne.» Abu’l Fida (1273−1331), også en muslimsk geograf og historiker, bemerket at Al Karak «er en berømt by med en veldig høy festning, en av de mest uangripelige av Syrias festninger. Omtrent en dags marsj fra den er Mu'tah, hvor er gravene til Ja'far (en fetter av Muhammed) er, og hans følgesvenner. Nedenfor Al Karak er en dal, der det er et termisk bad (hamam), og mange hager med utmerket frukt, som aprikoser, pærer, granatepler og andre.»
Al-Karak var fødestedet til Ibn al-Quff (1233–1286), en arabisk kristen lege og kirurg, forfatter av den eldste og lengste arabiske avhandlingen middelalderen utelukkende ment for kirurger.<ref>Pormann, Peter E., Savage-Smith, Emilie (2007): Medieval Islamic Medicine, Edinburgh University Press. ISBN 978-0-7486-2066-1; s. 61.
I 1355 besøkte den marokkanske reisende og skribenten Ibn Battuta og senere skrev at «Al Karak er en av de sterkeste og mest berømte festningene i Syria. Den kalles også Hisn al Ghurab (Kråkefestningen), og er omgitt av raviner på hver side. Det er bare én inngang, og som går inn via en passasje hogd som en tunnel i direkte i fjellet, hvor tunnelen danner en slags hall. Vi bodde fire dager utenfor Karak, på et sted som heter Ath Thaniyyah.»Le Strange (1890), s. 479−
Festningen spilte en viktig rolle som eksilsted og maktbase flere ganger under Mamelukksultanatet. Dens betydning lå i dens kontroll over karavaneruten mellom Damaskus og Egypt og pilegrimsveien (hajj) mellom Damaskus og Mekka. På 1200-tallet brukte mamelukkherskeren Baibars det som et springbrett på sin oppstigning til makten.Baibars II, Encyclopaedia of Islam, First Edition (1913-1936), BRILL'Amr, Abdel-Jalil (1989): «A New Ayyubid Inscription from al-Karak, Jordan», Zeitschrift des Deutschen Palästina-Vereins. 105, s. 166-172 I 1389 ble den egyptiske sultan Barquq sendt i eksil til Al-Karak, hvor han samlet sine støttespillere før han vendte tilbake til Kairo.Holt (1986), s. 86, 128
Osmansk periode
thumb|Ørkenforholdene utenfor byen I 1596 var Al-Karak en del av de osmanske defter (skatteregistrene), som lå i nahiya (underdistriktet) av Karak, en del av sandsjak (underavdeling av en region) av Ajloun. Den hadde da 78 husstander og 2 ungkarer som var muslimske, og 103 husstander og 8 ungkarer som var kristne. De betalte en fast skattesats på 25 % på landbruksprodukter, blant dem hvete, bygg, frukthager (oliventrær/vingårder/frukttrær), geiter og bikuber; i tillegg til sporadiske inntekter, for en vannmølle, og toll på et marked. Deres totale skatt var 15 000 akçe.Hütteroth & Abdulfattah (1977), s. 171
Al-Karak var dominert av den jordanske innflytelsesrike familien Al Majali, Bliss (1895), s. 217 og familiene Tarawneh og Maaitah.Palestine Exploration Fund (1869): Quarterly statement, s. 328, 329
I 1844 sendte Ibrahim Pasja, wāli (osmansk guvernør) av Egypt, en militær ekspedisjon vest for Dødehavet på jakt etter Qasim al-Ahmad, lederen av et bondeopprør i Palestina mot egyptisk styre, som flyktet til Jordan og søkte tilflukt i Al-Karak.Doumani, B. (1995): Rediscovering Palestine: Merchants and Peasants in Jabal Nablus, 1700-1900. University of California Press. ISBN 9780520203709; s. 46Rogan, Eugene L. (4. november 2002): Frontiers of the State in the Late Ottoman Empire: Transjordan, 1850–1921. Cambridge, UK; New York: Cambridge University Press. ISBN 0521892236; s. 31-32. Ibrahim Pashas tropper forfulgte dem og beleiret Al-Karak i 17 dager. Etter at et hull ble sprengt inn i byens murer i slutten av august, ble byen lagt i ruiner og landsbygda ble herjet som straffetiltak mot innbyggerne for å ha tatt imot Qasim. I frykt for ytterligere gjengjeldelse fra Ibrahim Pasha, overleverte Qasim utlevert til egypterne som øyeblikkelig henrettet ham. Byen tok senere hevn over Pasjas hær og da Ibrahim Pasha senere ble drevet ut av Syria, seks år etter beleiringen.
Mohammed Al-Majali som hadde kontroll over Al-Karak i 1868, var involvert i hendelsene som førte til ødeleggelsen av Mesjastelen. Doughtey (1921), s. 26 I 1869 ble stelen knust i flere fragmenter, kanskje som en trass mot de osmanske myndighetene som hadde presset beduinene til å utlevere stelen. Den franske arkeologen Clermont-Ganneau klarte senere å få kontroll over fragmentene og sette dem sammen takket være de observasjonene som ble gjort før steinen ble bevisst forsøkt ødelagt.David, Ariel (13. september 2018): «When God Wasn't So Great: What Yahweh's First Appearance Tells About Early Judaism», Archaeology, Haaretz.com