thumb|William Burke thumb|Wiliam Hare Burke og Hare-mordene var en serie på 16 mord begått over en periode på omtrent ti måneder i 1828 i Edinburgh i Skottland. Drapene ble utført av William Burke og William Hare, som solgte likene til legen Robert Knox for disseksjon i hans forelesninger i anatomi.
Edinburgh var et ledende europeisk sentrum for anatomiske studier på begynnelsen av det 19. århundre, i en tid da behovet for disseksjonsmateriale førte til et underskudd på lik. Skotsk lov krevde at den medisinske forskningen utelukkende skulle bruke likene av personer som var døde i fengsel, selvmordsofre, eller tiggere og foreldreløse. Mangel på lik førte til en økning i gravrøveri. Da en leieboer i Hares losjihus døde, vendte han seg til sin venn Burke for å få råd, og de bestemte seg for å selge kroppen til Knox. De fikk 7 pund og 10 shilling for liket, noe som var en sjenerøs sum etter deres målestokk. Litt over to måneder senere drepte Hare og Burke en kvinnelig leieboer. Motivet var at leieboeren led av feber, og Hare var urolig for at dette ville avskrekke andre fra å bo i huset. De solgte så liket til Knox. Mennene fortsatte å begå drap, sannsynligvis med hjelp av sine koner. Burke og Hares handlinger ble avdekket etter at andre beboere oppdaget at en kvinne ved navn Margaret Docherty var drept, og kontaktet politiet.
En rettsmedisinsk undersøkelse av Dochertys legeme konkluderte med at hun sannsynligvis var blitt kvalt, men dette kunne ikke bevises. Selv om politiet mistenkte mennene for andre drap, var det ingen fysiske bevis som knyttet dem til drapene. Hare fikk tilbud om immunitet fra straffeforfølgelse hvis han stilte som kronvitne. Han ga opplysninger om drapet på Docherty og tilstod hele 16 drap. Formell sak ble reist mot Burke og hans kone for tre drap. I den påfølgende rettssaken ble Burke funnet skyldig i ett mord og dømt til døden. En skotsk juridisk dommer valgte å frikjenne konen til Burke, men erklærte henne ikke uskyldig. Burke ble hengt kort tid etterpå, og liket hans ble dissekert. Hans skjelett står utstilt på Anatomisk Museum i Edinburgh.
Drapene førte til offentlig bevissthet om behovet for organer til medisinsk forskning og førte til en egen lov, Anatomiloven av 1832. I nyere tid har det blitt skrevet flere bøker og laget flere TV-programmer om saken. En del av verkene er sterkt fiksjonalisert. En av disse er den svarte komedien Burke and Hare fra 2010, hvor Simon Pegg og Andy Serkins spiller hovedpersonene.
Bakgrunn
Anatomi i det 19. århundrets Edinburgh I begynnelsen av det 19. århundre i Edinburgh hadde flere banebrytende anatomilærere, inkludert Alexander Monro, hans sønn, som også het Alexander, John Bell, John Goodsir og Robert Knox, som alle utviklet faget til en moderne vitenskap. På grunn av deres innsats ble Edinburgh til et av de ledende europeiske sentrene for anatomiske studier, ved siden av Leiden i Nederland og den italienske byen Padova. Undervisning i anatomi, noe som var viktig i studiet av kirurgi, krevde en tilstrekkelig tilførsel av kadavre. Skotsk lov bestemte at egnede lik for å gjennomføre disseksjon var enten dem som døde i fengsel, begikk selvmord, eller likene til hittebarn og foreldreløse. Med økende interesse for medisinsk opplæring i Edinburgh, kunne ikke tilbudet dekkes i takt med etterspørselen. Studenter, forelesere og gravrøvere (også kjent som 'ressurrection men') begynte med ulovlig handel med å grave opp lik for så å selge dem til universitet.
Situasjonen ble forvirret av de rettslige forholdene. Å forstyrre en grav ble en straffbar handling, betraktet som å ta eiendom fra den avdøde. Å stjele kroppen var ikke en straffbar handling i seg, hvis den ikke tilhørte noen. Prisen per lik forandret seg avhengig av sesong. Det var 8 pund om sommeren, da det var varmere og temperaturen førte til raskere nedbrytning, og 10 pund i vintermånedene da etterspørselen var større, fordi kaldere temperaturer betydde at de kunne lagre likene lenger før de foretok seg disseksjoner. I 1820-årene tok Edinburghs befolkning til gatene for å protestere mot økningen i gravrøveri. For å unngå at lik ble gravd opp igjen, benyttet de etterlattes familier seg av flere teknikker for å avskrekke tyver: vakter ble leid inn for å se til gravene, og vakttårn ble bygget i flere kirkegårder; noen familier la en stor stein over en grav i en periode. Stenen ble liggende til kroppen hadde begynt å råtne og forbi det punktet da den kunne være nyttig for anatomen. Andre familier bygde en «mortsafe», et jernbur rundt kisten. Det høye nivået av årvåkenhet fra det offentlige, og teknikkene som ble brukt for å avskrekke gravrøverne, førte til det historikeren Ruth Richardson beskrev som «en voksende krise» blant anatomer på grunn av mangel på lik. Historikeren Tim Marshall vurderte situasjonen og konkluderte med at Burke og Hare, i stedet for å grave opp de døde, fant et lukrativt insentiv i å drepe for å produsere kadaver for salg.
Dr. Robert Knox Hovedartikkel: Robert Knox miniatyr|Dr Robert Knox Knox var en anatom som kvalifiserte seg som lege i 1814. Etter å ha fått kopper som barn, var han blitt blind på det ene øyet og vansiret. Han virket som armélege i Slaget ved Waterloo i 1815, etterfulgt av en periode i England, og så i løpet av Xhosa-krigene (1819), i det sørlige Afrika. Han slo seg etter hvert ned i hjembyen, Edinburgh, i 1820. I 1825 ble han medlem av Royal College of Surgeons of Edinburgh, hvor han holdt foredrag om anatomi. Han foretok disseksjoner to ganger om dagen, og hans reklame lovet «en full demonstrasjon på det nye anatomiske fag» som en del av hver forelesning han holdt. Han uttalte at hans undervisning ble fulgt av over 400 studenter. Clare Taylor, hans biograf i Dictionary of National Biography, bemerket at han «bygde seg opp et rykte som lærer og foreleser og nesten egenhendig løftet profilen på studiet i anatomi i Storbritannia». En annen biograf, Isobel Rae, mener at uten Knox' studier av anatomi i Storbritannia «hadde landet kanskje ikke utviklet seg som det gjorde».
William Burke og William Hare William Burke William Burke ble født i 1792 i Urney, County Tyrone, Ulster. Han var en av to sønner i en middelklassefamilie. Burke og hans bror Konstantin, fikk en komfortabel oppdragelse, og begge gikk inn i hæren som tenåringer. Burke tjenstgjorde i Donegal Milits før han møtte, og giftet seg med, en kvinne fra Mayo County. De ble senere skilt. Ekteskapet var kortvarig. Etter en krangel med sin svigerfar over eierskap til land, forlot Burke sin kone og familie i 1818. Han flyttet til Skottland og arbeidet på Union-Kanalen. Han slo seg ned i den lille landsbyen Maddiston i nærheten Falkirk og fikk et hjem sammen med sin andre kone, Helen McDougal, kalt Nelly. Etter noen år, da kanalen var ferdig, flyttet paret til Garvere i nærheten av Edinburgh. I november 1827 solgte de brukte klær til den fattige lokalbefolkningen. Burke ble deretter skomaker, en virksomhet som han hadde suksess med, og tjente i overkant av 1 pund i uken. Han ble kjent lokalt som en mann med godt humør, som ofte underholdt sine kunder ved å synge og danse med dem på trappa mens han utøvde sin virksomhet. Selv om han var oppdratt romersk-katolsk ble Burke en fast deltaker på presbyterianske religiøse møter i Grassmarket. Han ble sjelden sett uten en bibel.
thumb|Vakttårn på kirkegården venstre|miniatyr|Dødsmaske av Burke (til venstre) og dødsmake av Hare (høyre).
William Hare miniatyr|257x257pk|En moderne fremstilling av «body snatchers» i arbeid. thumb|«Grav-safe» på kirkegården William Hare ble sannsynligvis født i Armagh County, Londonderry eller i Newry. Hans alder og fødselsår er ukjent. Da han ble arrestert i 1828 oppga han sin alder til 21 år, men noen kilder sier at han var født mellom 1792 og 1804. Informasjon om hans tidligere liv er sparsomt, men det er mulig at han arbeidet i Irland som landarbeider, før han reiste til Storbritannia. Han arbeidet på Union-kanalen i syv år før han flyttet til Edinburgh på midten 1820-årene, hvor han arbeidet som fyrbøterassistent. Han arbeidet i et garveri nær huset til en mann som het Logue og hans kone, Margrete Laird, i nærheten av West Port-området i byen. Da Logue døde i 1826, kan Hare ha giftet seg med enken, Margaret. Basert på nyere forskning beskriver historikeren Brian Bailey Hare som «analfabet og ufølsom – en tynn, voldelig kranglefant og hadde umoralsk karakter med arr fra gamle sår i hode og panne». Bailey beskrev Margaret, også hun en irsk innvandrer, som en «hardt-levende og utsvevende, krigersk kvinne».
I 1827 flyttet Burke og McDougal til Penicuik i Midlothian for å arbeide i høstonnen hvor de møtte Hare. Mennene ble venner. Da Burke og McDougal kom tilbake til Edinburgh, flyttet Hare inn til garveren nær losjihuset der de to parene snart opparbeidet seg et ry for hard drikking og støyende adferd.
Hendelsene fra november 1827 til november 1828 Den 29. november 1827 døde Donald, en leieboer i Hares losjihus, av ødem kort tid før han fikk den kvartalsvise pensjonen fra hæren på 4 pund for å dekke husleie. Etter at Hare beklaget sitt økonomiske tap, bestemte Burke seg for å selge Donalds legeme til en av de lokale anatomer. En snekker laget en kiste til begravelsen, betalt av den lokale menigheten. Etter at han var død, åpnet paret kisten og fjernet kroppen. De gjemte kroppen under sengen, fylte kisten med bark fra en lokal garver og lukket den. I mørket, kvelden før begravelsen, tok de liket til Edinburgh University hvor de fant en kjøper. Ifølge Burkes senere vitneutsagn, spurte de om veien til professor Monro, men en student sendte dem til Knox' lokaler i Surgeon's Square. Selv om mennene arbeidet med studenter da de diskuterte muligheten av å selge kroppen, var det med Knox man ble enig over en pris på 7 pund og 10 shilling (tilsvarende 570 pund i 2016). Hare fikk 4 pund og 5 shilling, mens Burke fikk de resterende 3 pund og 5 shilling. Hare tok en større andel for å dekke tapet fra Donalds leieinntekt. I henhold til Burkes offisielle tilståelse, forlot han og Hare universitetet. En av Knox' assistenter fortalte dem at anatomen «ville være glad for å se dem igjen når de hadde et annet å selge».
Det er ingen enighet om i hvilken rekkefølge drapene fant sted. Burke ga to tilståelser, men ga ulike tidspunkter for drapene i hver tilståelse. Den første uttalelsen skjedde offisielt til den assisterende sheriffen den 3. januar 1829. Den andre var i form av et intervju med Edinburgh Courant som ble publisert 7. februar 1829. Dette i sin tur, avvek fra Hares uttalelse, selv om det var enighet om mange tidspunkter for drapene. Moderne rapporter er også forskjellige fra tilståelsen til de to mennene. Nyere kilder, inkludert beretninger skrevet av Brian Bailey, Lisa Rosner og Owen Dudley Edwards følger enten en av de historiske versjonene eller presenterer sin egen rekkefølge.
Rekkefølge på drapene